Prest, forfatter og pioner i arbeiderbevegelsen. Foreldre: Sogneprest Peter Herman Halling (1777–1825) og Nikoline Moe (1787–1865). Gift 1) 13.8.1844 i Mandal med Frederikke Petrine (“Thrine”) Weyergang (10.11.1820–27.1.1860), datter av kjøpmann Christian Weyergang og Frederikke Cecilie Andersen (død 1850); 2) 11.4.1862 i Larvik med Marie Henrikke Bomhoff (27.8.1837–2.1.1907), datter av kjøpmann Constans Ambrosius Marius Bomhoff (1808–56) og Anette Jørgine Gether (1811–94). Far til Sigurd Halling (1866–1938); morfar til Else Halling (1899–1987); morbror til Louis Moe (1857–1945); svoger til Karl Gether Bomhoff (1842–1925; se NBL1, bd. 2).

Honoratus Halling var, ved siden av å være prest, forfatter av religiøst oppbyggelig litteratur, avholdsagent og en av 1850-årenes mest markante kristen-konservative forkjempere for arbeidersaken. I denne rollen ble han Marcus Thranes mest iherdige motstander.

Halling ble dimittert til examen artium fra Drammens latinskole 1839, og etter teologistudier ved universitetet i Christiania ble han cand.theol. 1843. Han arbeidet først en tid som ordinert medhjelper for sogneprestene i Lardal og Hof i Jarlsberg og ble 1847 personalkapellan hos sogneprest Fangen i Aker.

Hallings navn er først og fremst knyttet til 1850-årenes kristelig-filantropiske arbeid for å bedre arbeidsfolks kår. Han var ikke alene om å drive filantropisk arbeidersak på denne tiden. Omtrent samtidig ble Selskabet for Folkeoplysningens Fremme stiftet, med bl.a. Eilert Sundt i spissen. Halling la imidlertid større vekt på et sterkt kristent-konservativt grunnlag i sitt filantropiske arbeid. Han hevdet at arbeiderene måtte opplyses ut fra kristne idealer og spores til å arbeide for sin sak innenfor samfunnets gjeldende orden. Hans arbeid var drevet av et oppriktig ønske om å bedre arbeiderklassens levekår, men med thranitterbevegelsens utvikling fra 1848 fikk det også en konservativ betydning, som Halling selv la stor vekt på. For ham var Marcus Thrane og hans tilhengere en farlig samfunnsfiende – “kommunismens giftige Midgaardsorm”, som han selv kalte den. Thrane og hans arbeiderforeninger kunne bare stoppes ved at arbeidersaken ble ledet inn på en kristen-konservativ vei.

Mulighet for å sette sine ideer ut i livet fikk Halling i pinsen 1850. 19. mai var det kalt sammen til møte på Enerhaugen, et typisk arbeiderstrøk i Aker (som var Hallings sogn), for å stifte en arbeiderforening. Halling møtte opp og overtalte de fremmøtte til å vende Thranes bevegelse ryggen. I stedet oppmuntret han forsamlingen til å stifte en arbeiderforening basert på et kristent grunnlag. Dagen etter ble Samfundet paa Enerhougen grunnlagt, med Halling som formann. Samfundets hovedformål var todelt: Det skulle drive opplysende og religiøst oppbyggelig arbeid og samtidig hjelpe medlemmene med deres daglige behov. Det ble bl.a. opprettet en rekke ordninger som skulle virke som et økonomisk sikkerhetsnett for den enkelte: sparebank, lånekasse og sykekasse m.m., ved siden av bibliotek, leseværelser og søndagsskole.

I løpet av noen måneder hadde Samfundet fått 1000 medlemmer og på sin høyde hadde det mer enn 2000. Med en slik rask medlemsvekst var Samfundet et eksempel til etterfølgelse; en filial ble anlagt i Maridalen og etterligninger stiftet i Trondheim og Bergen.

Selv fortsatte Halling agitasjonen mot Thrane både gjennom presse og ved tallrike foredrag. Likevel kom ikke hans konservative og kirkelige arbeiderbevegelse til å vinne frem over tid. Etter at Halling 1855 forlot Samfundet paa Enerhougen for å vie seg helt til prestegjerningen, var tiden ute for en arbeiderbevegelse bygd på hans ideer.

1851 ble Halling ansatt som prest for arbeiderne ved jernbaneutbyggingen mellom Eidsvoll og Christiania, en stilling han hadde til 1855. Etter en kort periode som skipsprest for den norske eskadre i Østersjøen ble han samme år utnevnt til garnisonsprest på marineetablissementet Karljohansvern i Horten. Fra 1864 var han sogneprest i Lom og fra 1871 dessuten prost i Nordre Gudbrandsdalen prosti til han 1875 ble utnevnt til sogneprest i Østre Aker. Fra dette embetet tok han avsked 1885, og han døde 1886.

Religiøst var Halling preget av tidens pietisme med front mot rasjonalismen. Han understreket Guds umiddelbare makt ovenfor det enkelte menneske og preket nøysomhetens velsignelser og syndenes straff. I årene 1844–48 utgav han Christeligt Søndagsblad for Menigmand, og 1848–55 var han utgiver og redaktør av det religiøse bladet For Fattig og Riig, som raskt fikk et stort opplag. Fædrelandets Ven, et bilag av mer politisk karakter til For Fattig og Riig, ble Hallings sentrale pressevåpen i kampen mot thraniiterbevegelsen tidlig i 1850-årene. Av hans mange skrifter ble En liden Postille for Børn, første gang utgitt 1846 og 1875 oversatt til svensk, mest kjent og utbredt.

Personlig var Honoratus Halling omgjengelig og hjelpsom, med en kraftig og livlig personlighet. Med sin veltalenhet var han altid en etterspurt predikant. Ved siden av sitt virke blant Enerhougens arbeidere var Halling aktiv i avholdsbevegelsen. Med stipend fra Stortinget reiste han 1854 rundt på Østlandet og i det sørlige Norge som agitator for saken. I tråd med dette rettet han skarp kritikk mot hovedstaden og dens mange skjenkesteder, som drev arbeidsfolk på avveie.

    Et utvalg

  • Christelige Børnesange, 1844
  • En liden Postille for Børn, 1846 (6. opplag 1899, sv. utg. Stockholm 1875)
  • Christelig Haandbog for Tjenestetyende af begge Kjøn, bestaaende i Sprog, Bønner, Raad, Formaninger og lærerige Fortællinger, 1847
  • Gud med os! En Andagtsbog for Søfarende, 1847 (2. utg. Søndagsbog for Søfarende, 1869)
  • Lygte for Foden og Lys paa Stien, 1854
  • Brudekronen. En Fortælling for Folket, 1855
  • Husandagtsbog eller Vidnesbyrd af Ordets Tjenere i den lutherske Kirke, 1860
  • Y. Nielsen: biografi i Skilling-Magazin 1886, s. 225
  • biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 2, 1888, s. 481–483
  • I. Amundsen: Festskrift ved Enerhougens Samfunds 50 aars jubilæum 7. Oktober 1900, 1900
  • J. F. Ording: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • J. E. Myhre: Hovedstaden Christiania fra 1814 til 1900, bd. 3 i Oslo bys historie, 1990
  • A. L. Seip: Nasjonen bygges 1830–70, bd. 8 i ANH, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Portrett: gjengitt i Skilling-Magazin nr. 17/1886