Journalist og forfatter. Foreldre: Forfatter Jens Zetlitz Kielland (1873–1926; se NBL1,bd. 7) og Anna Gunhilde (“Hilda”) Holst (1877–1936). Gift 23.3.1932 med skuespiller Sonja Mjøen (25.12.1898–25.2.1993), datter av biolog og farmasøyt Jon Alfred Hansen Mjøen (1860–1939) og Cläre Greverus Berndt (1874–1963), ekteskapet oppløst 1946; 2) 1947 med gymnastikk- og kroppsterapeut Agni Krein (28.9.1915–17.7.1990), datter av ingeniør Paul Krein. Sønnesønn av Alexander L. Kielland (1849–1906); fillenevø (fetters sønn) av Einar Skavlan (1882–1954); svoger til Fridtjof Mjøen (1897–1967).

Axel Zetlitz Kielland har vært kalt en hel journalistgenerasjons forbilde på godt og vondt. I mer enn 35 år boltret han seg i Dagbladets spalter som kunnskapsrik og elegant skribent, som journalist, kriminalreporter og teateranmelder. Han var suksessrik dramatiker, skrev romaner og var briljant oversetter.

Kiellands foreldre ble skilt da han var seks år gammel, og han flyttet med moren til Kristiania. Etter examen artium på Vestheim skole 1925 begynte han å studere jus, men to år senere fikk han en beskjeden jobb i Dagbladet, hvor hans filleonkel, Einar Skavlan, regjerte. “Fra nå av er vi dis,” var onkelens velkomsthilsen.

Kielland kom til et fattig avishus med “en forpjusket charm, sprukne vegger, oppsplitte gulver, vedovn som røk og en enslig skrivemaskin, en severdighet som skranglet som en hestedrosje”, skrev han mange år senere. Det var også et avishus hvor man fant noen av landets beste penner. Den unge Kielland kastet seg inn i en forrykende journalistisk virksomhet. Han hadde en finslipt og aggressiv stil, og talentet blomstret ut i petitkåserier og portrettintervjuer, under pseudonymene Tattler eller Zero. Han fikk mange uvenner. Etter et rammende lørdagsportrett dukket den portretterte uken etter opp i en fullsatt restaurant og smelte til Kielland så det hørtes i hele lokalet.

Ganske tidlig gjorde han seg bemerket som kriminalreporter og rettsreferent. Hans språklige stil – skarp og presis, knapp og dekkende – gjorde ham til læremester for store deler av journaliststanden. Referatene fra noen av de store saker ble rene kriminalromaner, med nye kapitler etter hver dags rettsforhandlinger. Det gjaldt i særlig grad Køber-saken (1934–37), som gjaldt spiritisme, dødsfall og underslag i kjente familier (se Ludvig Dahl). Helander-saken i Sverige 1952 gjaldt kamp omkring en bispestol i Strängnäs med skitne anonyme brev, falske påstander, intriger og spenning. Det appellerte til dramatikeren, og skuespillet Herren og hans tjenere, hvor han også blandet inn norsk helvetesstrid, hadde suksess på en rekke norske og svenske scener. Arne Skouen, journalistkollega i mange år, filmatiserte skuespillet. Det ble også suksess.

Axel Kielland var godt kjent som dramatiker både i Norge og i Sverige. Under den annen verdenskrig skrev han i Sverige skuespillet Hvis et folk vil leve, som behandlet okkupasjonen i Norge. Det vakte oppsikt, men ble etter kort tid stanset av svensk sensur etter tysk påtrykk. I de fleste av hans skuespill merkes en journalistisk teft. Den slår igjennom i Herren og hans tjenere, og kanskje enda mer i Han som sa nei, som ble skrevet etter Suez-krisen og behandlet konflikten mellom personlig samvittighet og militær lydighetsplikt. Stykket ble bl.a. oppført i Moskva.

Kielland ble snillere med årene, og hans utfordrende stil i bl.a. lørdagsportrettene ble mildere i formen, men den beholdt skarpheten. Hans lekende stil ble ytterligere utviklet etter at han i noen år var avisens korrespondent i Paris. Den kom også til uttrykk da han etter Einar Skavlans død 1956 overtok som avisens teateranmelder. Han var en stemningskritiker. Likte han et stykke, var det tyngde over anmeldelsen. Det han ikke likte, ble raskt avfeid, om enn ofte med fin humor. I november 1963, bare 56 år gammel, falt han sammen over skrivebordet etter at han nettopp hadde avsluttet en teateranmeldelse. Hjertet hadde sviktet.

    Et utvalg

  • Skuespill: Mannen som alle ville myrde, 1938
  • En natt i Oslo, 1938
  • Om ett folk vill leva. Tidsbild från Norge i 3 akter, Stockholm 1943 (norsk tittel Hvis et folk vil leve)
  • Aldri si aldri, 1947
  • Herren og hans tjenere. Skuespill i tre akter, 1955 (filmatisert 1959, regi Arne Skouen)
  • Han som sa nei. Skuespill i fire akter, 1959
  • Hennes Høyhet, min kone. Lystspill i 2 akter, 5 bilder, 1962
  • Annet: Kolumbus opdager Grønland, 1931
  • Farlige hvetebrødsdager, 1946
  • St. Josephs bar (under pseud. Arthur Anger), 1946
  • Lev farlig, 1949 (svensk utg. 1943; filmatisert 1944, regi Lauritz Falk)
  • La oss se på saken, 1958
  • Pressefolk, 3. utg., 1950
  • Stud. 1925, 1950
  • HEH 1959
  • H. F. Dahl (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • SNL, bd. 8, 1997
  • Dagbladets arkiv
  • Nationaltheatrets arkiv
  • samtaler med kolleger, spesielt Arve Solstad og Reidar Anthonsen
  • Flere tegnede portretter av Gösta Hammarlund