Historiker. Foreldre: Godseier Hans Johan Emahus Tønder Coldevin (1834–1932) og Anne Margrethe Henrikke Aas (1853–1911). Gift 1931 med cand.mag. Gunvor Smedal (3.10.1903–31.7.1996), datter av fengselsdirektør Axel Smedal (1866–1939; se NBL1, bd. 14) og Helene Christiane Heyer (1867–1959). Sønnesønns sønn av Hans Emahus Tønder Coldevin (1754–1835).

Axel Coldevin er mest kjent for sin forskning omkring nordnorsk historie, som storgårdsekspert og som lærebokforfatter.

Coldevin ble født på slektsgården Dønnes i farens annet ekteskap. Faren var da 66 år, og alt fire år etter overlot han hovedgården til eldste sønn fra første ekteskap. Axel kom derfor til å vokse opp på gården Revelen i Mo, inntil utdanning krevde oppbrudd. Han tok examen artium 1918 og ble cand.philol. 1927, med historie som hovedfag. Coldevin var lektor i Sarpsborg 1927–46, ved Foss skole i Oslo 1946–58 og ved Nadderud skole i Bærum 1958–68.

Coldevin var kjent som en dyktig pedagog. Det var imidlertid som historiker at han skapte seg et navn. Nordnorsk historie var et forsømt forskningsfelt, og det var elementer i hans bakgrunn som gjorde ham skikket til å råde bot på dette. Hovedoppgaven til embetseksamen, Befolkningsforhold og økonomiske forhold i Nordland 1500–1800, gav de første signaler. Han satte seg som mål å få nedtegnet den muntlige tradisjonen om samfunnsforholdene i Nordland før det store hamskiftet sist på 1800-tallet. I flere ferier reiste han rundt og intervjuet gamle fiskere, jekteskippere og kjøpmenn. Hans gamle godseierfar, som satt sentralt plassert da skiftet kom, ble hans viktigste informant. Dernest foretok han omfattende prisundersøkelser i de hanseatiske arkiver i Bergen. 1938 la Coldevin frem sin doktoravhandling, Næringsliv og priser i Nordland 1700–1880.

Det har dannet seg visse dogmer i nordnorsk historie uten grunnlag i eksakte kildedata, hevdet Coldevin: Hanseatene hadde en uheldig innflytelse, regjeringenes privilegiepolitikk slo feil, og leilendingsvesenet hadde sørgelige følger. Det var liberalismens velsignelser mot slutten av 1800-tallet som skapte en vending til det bedre.

Ut fra sine kildestudier mente Coldevin å kunne hevde at denne svartmaling av forholdene nordpå, som hittil hadde vært gjengs, i virkeligheten er en grov forenkling. Holdt en embetsstanden utenfor, bestod det nordnorske samfunn av tre klasser: Fiskerbonden utførte det produktive arbeid, handelsmannen i Bergen og hjembygda sørget for omsetning og kreditt, og godseieren leide ut jorden. Gjennom århundrene hadde dette systemet skapt en høy grad av stabilitet. Fiskerbondens forhold har vært bedømt ut fra økonomisk-liberalistiske kriterier. Legger man en realistisk innstilling til grunn, blir bildet et annet. Så hasardiøst som fisket er, satt bonden likevel trygt på sitt bruk. Kjøpmannen i Bergen kunne ikke ta utlegg i bruket, hvor leilendingen satt på livstidskontrakt. Han oppnådde med andre ord kreditt, uten å stille sikkerhet. En godseier i eldre tid så ikke sitt gods som en forretning som skulle gi størst mulig fortjeneste, men som grunnlag for standsmessig livsførsel i år som i fjor, i fars som i oldefars tid. Det karakteristiske var stabiliteten i innkomstene. Avgiftene var uforanderlige i generasjoner. Godseieren hadde ikke lov til å øke dem i pakt med prisutviklingen.

Hovedopponenten ved doktordisputasen, Sverre Steen, gav Coldevin stor anerkjennelse for hans nybrottsarbeid. Han mente imidlertid å spore en apologetisk holdning overfor den stand Coldevin selv var runnet av. En kan ikke se bort fra at konservatismen innen nordnorsk næringsliv ble en hemsko for utviklingen i fiskerinæringen nordpå, hevdet Steen.

Coldevins neste verk, Jordegods og storgårder i Nord-Norge (1943), ble en utdypning av temaet omkring godsenes og godseiernes rolle i nordnorsk historie. Coldevin gir først en oversikt over godsenes tilblivelse og historie til de går i oppløsning. Dernest tar han for seg steder og mennesker på Torget, Tjøtta, Alstadhaug, Dønnes og de øvrige herreseter.

Doktoravhandlingen og Storgårdene har fått størst generell betydning for norsk historie, men utgjør bare en liten del av Coldevins enorme historiske produksjon. Mye er lokalhistorie, så som Bodø by, Sarpsborgs historie 1839–1939, Rana bygdebok, Hundre års handel. L. A. Meyer 1854–1954, for bare å nevne de viktigste.

Da Aschehougs forlag 1950 ville fornye Vladimir Moes Norske Storgaarde fra 1920, var det naturlig å vende seg til storgårdseksperten Coldevin. Hans Norske storgårder i to bind ble noe langt mer enn en ajourføring av Moes verk. Coldevin beskriver dobbelt så mange gårder på tre ganger så mange sider. Et overveldende billedmateriale gjør Norske storgårder til et praktverk, og litterært når Coldevin her sitt høyeste.

I Aschehougs generelle norgeshistorie fra 1960-årene, Vårt folks historie, satt Coldevin i redaksjonen og skrev selv bindet Enevoldstiden (1963).

Endelig var Coldevin en meget produktiv lærebokforfatter. Denne siden av hans forfatterskap kan her bare antydes, men nettopp lærebøkene gjorde hans navn kjent blant en ungdomsgenerasjon i hele Norges land. I databasen til Universitetsbiblioteket i Trondheim er Coldevin representert med 30 forskjellige arbeider, produsert i permisjoner fra hans skolearbeid!

Axel Coldevin ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull 1965, og han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1976.

    Et utvalg

  • Næringsliv og priser i Nordland 1700–1880, dr.avh., Det Hanseatiske Museums Skrifter 11, Bergen 1938
  • Norsk samfunnsliv (sm.m. F. Grimnes), 3 bd., 1940
  • Jordegods og storgårder i Nord-Norge, Trondheim 1943 (ny utg. Espa 1989)
  • Sarpsborgs historie 1839–1939, 1950
  • Norske storgårder, 2 bd., 1950
  • Enevoldstiden, bd. 5 i Vårt folks historie, 1963
  • Rana bygdebok, bd. 1–2, Mo 1964–65
  • Bodø by 1816–1966, Bodø 1966
  • Dønna bygdehistorie, Mosjøen 1980
  • Gammel kultur på Helgeland. Mo bok- og papirhandel, Meyers gull og sølv 1906–1986 (sm.m. I. R. Hansen), Mo 1986
  • Anmeldelser av Coldevins verker i HT og Heimen
  • Norges filologer og realister, 1950
  • Stud. 1918, 1950
  • HEH 1984
  • T. Lysaker: “Axel Johannes Coldevin. Minnetale i fellesmøte 24. januar 1994”, i DKNVS Forh. 1994, s. 55–59