Hans E. T. Coldevin var Nordlands fremste godseier og en foregangsmann når det gjaldt innovasjoner innenfor jordbruket. Han eide Dønnes gods til sin død.
Coldevin var født på Dønnes i Nordland og tilhørte Nordlands fremste godseierslekt. Godset kom i slektens eie 1675, da det ble kjøpt av kongelig kommissarius, senere amtmann i Nordlandene, Peder Christophersen Tønder. Dønnes var adelig setegård fra gammel tid, og Tønder fikk 1679 tillatelse til å nyte setegårdsrettigheter for hovedgårdene Dønnes, Mindenes, Hernes og Gautvik. Godset ble også gjort til stamhus, men denne bestemmelsen bortfalt tydeligvis senere i all stillhet.
Dønnes gikk i arv til Tønders to brorsønner og deretter til den eldstes sønn, Hans Emahus Tønder. Etter ham tilfalt godset datteren Maria, gift med oberstløytnant Isach Jørgen Coldevin. Adelslovens bestemmelser om opphør av setegårdsrettigheter ved daværende eiers død gjorde at krigsråd Hans E. T. Coldevin ble den siste godseieren på Dønnes som innehadde disse. Slekten fortsatte som godseiere på Dønnes til 1911, da krigsrådens sønnesønns sønn Isach Jørgen Coldevin måtte innstille driften. Det gjenværende godset ble solgt til staten og leilendingene i perioden frem til 1934.
Hans E. T. Coldevin fikk sin første utdannelse hjemme på Dønnes og ved katedralskolen i Trondheim. Han studerte ved universitetet i København og tok graden examinatus juris der 1781. Deretter var han ansatt ved et av regjeringskollegiene og fikk rangtittelen krigsråd, noe som var en forutsetning for at han kunne beholde setegårdsrettighetene.
Som arving til Dønnes gods var hans videre yrkeskarriere oppstaket. Etter farens død styrte moren godset inntil Coldevin overtok 1801. Det omfattet da eiendommer med en samlet landskyld på 270 våger fisk og talte ca. 300 leilendingsbruk. Coldevin hadde skaffet seg kunnskaper om moderne landbruk mens han var i Danmark, og han ble en foregangsmann innenfor landbruket i Nord-Norge. Driften på hovedgården ble modernisert, og her bygde Coldevin det første steinfjøset i Nordland. Sannsynligvis var han den første i landsdelen som benyttet treskemaskin. Han avlet frem bedre husdyr ved å innføre rasekyr fra Holland og sauer fra Spania. Dessuten drev han vellykkede forsøk med hvetedyrking og dyrket poteter i stor stil.
I Coldevins eiertid vokste Dønnesgodset sterkt ved gårddeling og nyrydding. 1760 bestod godset av 282 leilendingsgårder, mens hans sønner i 1874 eide 551 leilendingsbruk fra Gildeskål i nord til Brønnøy i sør, innbefattet de 3 324 510 dekar store allmenningene i Rana og Hemnes. Godseieren utnyttet i liten grad skogene på godset, men han passet på sine rettigheter, og forlangte en avgift når leilendingene hogg tømmer. I Nordland var det imidlertid sedvane at leilendingene utnyttet skogen, og bøndene i Rana klaget til kongen, men godseieren hadde holdt seg til loven og hadde bare krevd inn lovlige avgifter.
Coldevin ble i samtiden vurdert som en streng, men rettferdig godseier. Han omtales som en høflig vert, men i hans etterslekt var det bevart en tradisjon om at han var en autoritær husherre, som holdt disiplin både i huset, på gården og på godset. Coldevin hadde utvilsomt stor betydning for utviklingen av jordbruket på Helgeland og innførte nyvinninger som også kom distriktet til gode.
Det coldevinske hjem på Dønnes bestod av tre hovedbygninger samlet omkring en firkantet gårdsplass. Hjemmet var svært godt utstyrt. Her fantes bl.a. en stor portrettsamling og et omfattende arkiv. Hovedbygningene ble ødelagt av brann 1892. Driftsbygninger og uthus lå samlet like ved anlegget. Til dette hørte også Dønnes kirke, som Maria Coldevin hadde overdratt til Misjonskollegiet.
Hans E. T. Coldevin døde på Dønnes og ble bisatt i slektens gravkapell ved Dønnes kirke.