Embetsmann og politiker. Foreldre: Herredsagronom, senere landbrukspolitiker Thorstein Treholt (1911–93) og Olga Lyngstad (1913–76). Gift 1) 1967 med Brit Sjørbotten (1944–), ekteskapet oppløst 1973; 2) 1977 med journalist Kari Storækre (22.6.1950–), datter av Jon Storækre (1923-2014) og Ulla Storækre (1930–2006), ekteskapet oppløst 1985; 3) 1987 med Renee Michelle (“Shelly”) Steele (1968–92).

Arne Treholts liv som utradisjonell politiker og diplomat ble avbrutt av en spionsak som rystet Norge, og endte med at Treholt ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Treholt er født inn i norsk arbeiderbevegelse. Hans far var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og landbruksminister. Arne Treholt selv ble tidlig politisk aktiv og var engasjert i ungdoms- og studentpolitikk både som gymnasiast ved Oslo katedralskole, der han tok examen artium 1961, og som student ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet også som internasjonalt orientert journalist i Arbeiderbladet.

Avgjørende for Treholts senere skjebne ble møtet med ekspedisjonssjef Jens Evensen i en felles kamp mot oberstjuntaen som 1967 gjorde statskupp i Hellas. Like avgjørende ble det at Treholt som ungdomspolitiker møtte sovjetiske diplomater med tilknytning til etterretningsorganisasjonen KGB.

1972 ble Arne Treholt personlig sekretær da Evensen ble leder av handelsavtaleforhandlingene som fulgte det norske nei til EF. De to kom til å følge hverandre usedvanlig tett i mange år. Da Evensen 1973 ble handelsminister og senere havrettsminister, fulgte Arne Treholt med – fra 1976 som statssekretær.

Handelsavtalen med EF, de omfattende havrettsforhandlingene, samt delelinjestriden og senere den fremforhandlede gråsoneavtalen med Sovjetunionen, hører hjemme blant de største utenrikspolitiske spørsmålene i 1970-årenes Norge. Arne Treholt var hele tiden en sentral og dyktig aktør. Han var en kontaktskapende og åpen politiker, som opparbeidet et stort og internasjonalt nettverk innen politikk, medier og embetsverk. Evensen og Treholt representerte en utradisjonell stil og møtte da også betydelig skepsis både utenfor og innenfor Arbeiderpartiet, en skepsis som for noens vedkommende ble forsterket ved at Arne Treholt var forankret på partiets sikkerhetspolitiske venstrefløy.

Det skapte sjokkartet oppmerksomhet da Arne Treholt 20. januar 1984 ble arrestert for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han ble arrestert på vei til et hemmelig møte med KGB-general Gennadij Titov i Wien. Han var da byråsjef i Utenriksdepartementet, etter å ha tjenestegjort ved Norges FN-delegasjon i New York 1979–82. Arne Treholt erkjente såkalt uautorisert kontakt med flere KGB-offiserer, men hevdet at han holdt kontakten ved like grunnet en kombinasjon av spenning og ønske om å bidra til åpne kanaler mellom øst og vest i en av den kalde krigens kaldeste faser. Under hele saken benektet Treholt at han hadde overlevert opplysninger som kunne skade rikets sikkerhet, mens han erkjente brudd på de reglene en tjenestemann er forpliktet på.

Eidsivating lagmannsrett trodde ham ikke og dømte 20. juni 1985 Arne Treholt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for både Sovjetunionen og Irak. Treholt erkjente da også at han som norsk FN-diplomat hadde skrevet flere notater for Iraks etterretningstjeneste og fått betydelige beløp for arbeidet. Dommen ble anket til Høyesterett, men under selve ankebehandlingen trakk Treholt saken fordi han ikke hadde tillit til at retten ville gi ham en rettferdig behandling. Flere forsøk på å få gjenopptatt saken førte ikke frem.

I flere faser skapte Treholt-saken intens debatt. Noen anklaget dommerne for justismord og mente Treholt var en idealistisk brobygger mellom øst og vest. Pengene fra Irak og de hemmelige møtene med KGB kompliserte imidlertid dette bildet. Medienes rolle i saken ble også heftig diskutert, og det samme ble Willoch-regjeringens beslutning om å la den spionmistenkte slippe inn på Forsvarets Høgskole (FHS). Argumentet var at Treholt ikke måtte få mistanke om etterforskningen mot ham. Problematisk ble det likevel fordi noen av de alvorligste punktene i dommen dreier seg om at opplysninger han fikk på FHS 1982–83, ble overlevert KGB. Også fengselsstraffens lengde ble gjenstand for debatt.

Sommeren 1992 benådet Brundtland-regjeringen Arne Treholt, og siden har han bodd og arbeidet som forretningsmann i Russland og på Kypros, i perioder i kompaniskap med tidligere kontakter i KGB.

Gjennom intervjuer, debatter og fjernsynsproduksjoner har Arne Treholt i årene etter benådningen vært aktivt og akseptert til stede i det offentlige rom, også ut over det som gjelder hans egen omdiskuterte sak.

  • Marketakis og juntaen, 1969
  • Rapport fra Kypros, Nupi-rapport nr. 10, 1972
  • Alene, 1985
  • Avdeling K, 1991
  • Gråsoner, 2004
  • Arne Treholt-dommen, Eidsivating lagmannsrett, 1985
  • K. Storækre: God tur til Paris (først utg. på svensk Min historia), 1985
  • U. Torgersen og P. Aavatsmark: Reven i hønsegården, 1985
  • K. Skagen: Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt, 1985
  • J. Beck-Karlsen: Bange anelser, 1985
  • Treholt-saken. Begjæring om gjenopptakelse av straffesak nr 21/1985. Den offentlige påtalemyndighet mot Arne Treholt, 1986
  • M. T. Andenæs og K. Bjørnstad (red.): Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten, 1986
  • M. G. Spang: Treholtsaken. Hva skjedde?, 1986
  • T. Mathiesen og O. K. Hjemdal: Treholt-saken i offentligheten. Et grunnlag for forhåndsdømming, 1986
  • O. Hole og Ø. Sjaastad: Logisk søkelys på Treholt-saken, 1988
  • B. Rahbek: Treholtsagen. Hvem svigtede hvem?, København 1990
  • A. Haugestad: I nytt lys. Begjæring om gjenopptagelse av straffesak nr. 2/1985, 1990
  • K. Storækre: I søkelyset, 1993
  • A. Haugestad: Kappefall. Et varslet justismord, 2004