Historiker. Foreldre: Hovedagent Edvin Thomas Thomassen (1883–1969) og Birgit Magdalene Jansen (1893–1984). Gift 1) 1955 med marinbiolog Helge Leivestad (25.12.1929–13.4.1995), ekteskapet oppløst 1958; 2) 27.5.1960 med professor Jens Arup Seip (1905–92).

Anne-Lise Seip er særlig kjent for sin pionerinnsats innenfor sosialpolitikkens og velferdsstatens historie. Hennes forskningsarbeider er sentrale referansepunkter for historikere, samfunnsvitere og praktikere.

Hun vokste opp i Bergen og tok examen artium ved Sydneshaugen skole 1952. 1966 ble hun cand.philol. ved Universitetet i Oslo med fagkretsen fransk, norsk og historie hovedfag. Hun tok doktorgraden 1974 og fikk samme år et vikariat ved Institutt for kriminologi og strafferett. Året etter fikk hun fast stilling som førsteamanuensis ved Historisk institutt, fra 1985 som professor.

Seip utviklet tidlig interesse for emner i skjæringspunktet mellom politikk, ideologi og vitenskap. Hennes første arbeider faller innenfor norsk forfatningshistorie og intellektuell historie på 1800-tallet, med vekt på studiet av sosial, økonomisk og politisk teori. I dette feltet ligger hennes doktoravhandling om T. H. Aschehoug og hennes studier av Eilert Sundt fra 1983. I de siste grep hun fatt i de mange og ulike tolkninger i Sundt-forskningen og påviste den nære sammenhengen mellom Sundts samfunnssyn og hans vitenskapelige arbeider. I Sundt-studiene kommer hennes skarpe blikk og rike analytiske evner til utfoldelse. Studiene er da også blitt klassikere i norsk historie- og samfunnsforskning.

Etter hvert ble den faglige oppmerksomheten utvidet mot sosialhistorie, med hovedvekt på sosialpolitikk. Hun er særlig kjent for sin pionerinnsats og sine forskningsarbeider innenfor sosialpolitikkens og velferdsstatens historie, der hun har bidratt med grunnleggende empirisk og teoretisk kunnskap. Det mest markante av Seips arbeider er standardverket i to bind om utviklingen av norsk sosialpolitikk fra midten av 1700-tallet til 1970-årene, utgitt 1984 og 1994.

Arbeidet med velferdsstatens historie brakte Anne-Lise Seip i nær kontakt med samfunnsforskningen. Fra slutten av 1980-årene ledet hun prosjektet Velferdsstat og demokrati, som var en del av et større tverrfaglig samarbeid om den norske velferdsstaten. Hun etablerte også kontakt med fremstående forskere i Norden, Storbritannia og Tyskland. I 1990-årene tok hun sammen med danske kolleger initiativet til dannelsen av Nordisk nettverk i velferdsstatshistorie, for å styrke og koordinere forskningen på området. Nettverket har fra 1996 vært et viktig bindeledd mellom forskere i alle de nordiske land.

I midten av 1970-årene tok Anne-Lise Seip, sammen med noen hovedfagsstudenter, initiativet til å få opprettet en kvinnehistorisk seminargruppe. Den bidrog til å etablere kvinnehistorie som egen disiplin innenfor historiefaget i Oslo. Hun veiledet flere av dem som i ettertid er blitt våre fremste kvinnehistoriske forskere. Seip var også medlem av styringsgruppen for den norske delen av det nordiske forskningsprosjektet Kvinners arbeid i samfunn og familie i de nordiske land ca. 1870–1970. Likeledes var hun fra slutten av 1970-årene med på å bane vei for barndomshistorisk forskning i Norge.

Anne-Lise Seip har skrevet artikler og bøker innenfor en rekke områder: idéhistorie, barnehistorie, kvinnehistorie, helsehistorie, profesjonshistorie, politisk historie og vitenskapshistorie. På de samme feltene har hun også vært en dedikert veileder og inspirasjonskilde for studenter og doktorander. Gjennom årene har hun i forelesninger og foredrag fengslet tilhørere langt utenfor historikernes rekker. Til sin 70-års dag 2003 ble hun av kolleger og tidligere studenter hedret med et festskrift under tittelen Den mangfoldige velferden.

I det private har Anne-Lise Seip alltid vært opptatt av estetikkens materielle uttrykk og sosiale betydning. Hennes levende interesse for arkitektur har kommet til uttrykk i hennes bidrag i praktverket om arkitekten C. H. Grosch.

Etter at hun i siste halvdel av 1990-årene la velferdsstatens historie til side som selvstendig forskningsfelt, vendte hun tilbake til sitt forskningsfaglige utgangspunkt på 1800-tallet. 1997 skrev hun bindet Nasjonen bygges. 1830–70 i Aschehougs norgeshistorie. I dette og andre arbeider har hun hentet impulser fra senere års norsk og internasjonal forskning om nasjonal identitet. Som pensjonist har hun gitt seg i kast med studier av Johan Sebastian Welhavens liv og virke.

Seip er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1988 og Det kgl. Danske Videnskabernes Selskab fra 1997. Hun har deltatt i universitetets styringsorganer og hatt flere styreverv i forskningssammenheng, bl.a. i NAVFs senter for barneforskning og som styreleder for Ruhrgas' stipendkomité for historie 1995–2000 og for Institutt for samfunnsforskning 1994–2000.

Anne-Lise Seip var medlem av Bærum kommunestyre for Sosialistisk Folkeparti i årene 1968–71 og satt senere flere år i barnevernsnemnda. 1974–82 var hun medlem av Kringkastingsrådet, 1977–83 av det offentlige utvalget for Massemedier og mediepolitikk og 1994–96 av utvalget som behandlet spørsmålet om medieombud. Hun er medlem av Klagenemda for innsynsutvalget fra 2000.

“Mitt levebrød er et speil av min politiske interesse,” sier Anne-Lise Seip i et tilbakeblikk over sitt liv. På en forbilledlig måte har hun evnet å kombinere ideologisk overbevisning med vitenskapelig virksomhet.

  • Forspill til parlamentarisme. Haffnersaken 1869, 1968
  • Vitenskap og virkelighet. Økonomiske, sosiale og politiske teorier hos T. H. Aschehoug 1845 til 1882, dr.avh., 1975
  • Om velferdsstatens framvekst, 1981
  • Eilert Sundt. Fire studier, 1983
  • Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk fra 1740–1920, 1984
  • Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–1975, 1994
  • Nasjonen bygges. 1830–1870, bd. 8 i ANH, 1997
  • bidragsyter i E. Seip (red.): Chr. H. Grosch. Arkitekten som ga form til det nye Norge, 2001
  • HEH 1994
  • E. Benum, P. Haave, H. Ibsen, A. Schiøtz, E. Schrumpf (red.): Den mangfoldige velferden. Festskrift til Anne-Lise Seip, 2003