Teolog og kirkehistoriker. Foreldre: Skipsfører og gårdbruker Martin Pedersen Seierstad (1850–1920) og Inger Johanne Larsen (1863–1935). Gift 8.1919 med lærer Anne Sørensen (16.1.1882–19.7.1971), datter av lærer og kirkesanger Halvor Sørensen (1852–93) og Guro Halvorsdatter Mæland (1854–1940). Bror av Ivar P. Seierstad (1901–87).

Andreas Seierstad var en av de ledende norske kirkehistorikere i første halvdel av 1900-tallet. Fra 1924 til han tok avskjed 1960, var han ansvarlig for kirkehistoriefaget ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Seierstad vokste opp i Hedrum i Vestfold. Religiøst sett var familien og bygdemiljøet preget av levende haugiansk tradisjon, og den ble en del av Seierstads åndelige arv. Idealene fra bondesamfunnet, som plikttroskap og flid, tok han også med seg. Tidlig fikk han hug til å lese; allerede som gutt tok han for seg Ivar Aasens Det norske Folkesprogs Grammatik og ble en overbevist målmann. For Seierstad som for så mange andre begavede bondegutter gikk veien til det akademiske livet over lærerprøven, som han avla vel 20 år gammel ved Notodden lærerskole. Etter et par år som lærer fortsatte han studiene og tok examen artium 1916 som privatist ved Kristelig Gymnasium. Deretter begynte han ved Det teologiske Menighetsfakultet og ble cand.theol. derfra 1921. Samme år ble han knyttet til fakultetet som adjunktstipendiat i kirkehistorie.

Seierstads første store arbeid, Kyrkejelegt reformarbeid i Norig i nittande hundreaaret, som ble belønnet med doktorgraden 1924, dokumenterte grundig arbeid med kildene, nøyaktighet og nøkternhet. Tidlig mottok han viktige impulser fra professor Halvdan Koht, som lærte ham den kildekritiske metode, og fra professor Oluf Kolsrud, som førte ham inn i “norsk kyrkjesoge”, særlig middelalderen. Under sine første utenlandsopphold utviklet Seierstad faglige relasjoner til professorene J. Oskar Andersen i København og Hjalmar Holmquist i Lund.

Da Seierstad ble dosent ved Menighetsfakultetet 1924, ble han pålagt store oppgaver. Han var en av initiativtakerne til det teologisk konservative Tidsskrift for teologi og kirke (1930) og var medlem av redaksjonen fra starten frem til 1959. Han ble professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet 1945 og var dekanus samme sted 1946–54.

Seierstad konsentrerte sitt kirkehistoriske forfatterskap om norsk middelalder, reformasjonen og om Hans Nielsen Hauge. Han hadde god innsikt i folkeminne og folketradisjon, nedfelt i arbeider som Presten i norsk folketradisjon (1925) og Folkeleg drikke-mentalitet i ljoset av gamle ølbolle-rim (1935). For å utvide sin faglige kompetanse arbeidet han i mange år med oldkirkelige emner. Et større arbeid om eskatologien hos kirkefedrene forble upublisert. Som kirkehistoriker nyttet Seierstad de alminnelige historiske metoder. Men som troende så han kirkens historie også i et åndelig åpenbaringsperspektiv. Forholdet mellom historikeren og den troende teologen tok han opp i essayet Kyrkjesoga som akademisk og teologisk disiplin (1965), der han la frem sin historieteori. Seierstad var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1947.

Teologisk og kirkelig var Seierstad pietist og lavkirkelig. Han var engasjert i indremisjonsarbeidet, særlig i Det norske lutherske indremisjonsselskap. 1929 var han med på å stifte Oslo kristelige Landsungdomslag. Seierstad var, til forskjell fra sine kolleger ved Menighetsfakultetet, pasifist. Men under okkupasjonen var han med i kirkekampen, 1943–45 som medlem av Den midlertidige kirkeledelse. De kirkelige og kirkepolitiske konflikter var ikke hans arena. Men han stod klart på den konservative linjen i tidens teologiske strid, bl.a. som formann i Bekjennelsestro presters broderkrets (nå Prestelaget for bibel og bekjennelse) 1949–51. Som menneske var han varsom og beskjeden. Som teologisk lærer viste han stor omsorg for den enkelte student, så vel sjelesørgerisk som faglig og helst i det stille.

Den kristne friskolen hadde vært viktig for Seierstad allerede fra ungdommen av. Mot slutten av livet var han med på å kjempe frem Norsk Lærerakademi, som ble opprettet 1966.

  • Bibliografi av A. Aarflot i Fedrearv og kristenkall, 1965 (se nedenfor), s. 246–250

    Et utvalg

  • Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i nittande hundreaaret. Fyrste bandet, dr.avh., Bibliotheca Norvegiæ sacræ 2, Bergen 1923
  • Presten i norsk folketradisjon, i Norvegia sacra 1925, s. 97–114
  • Den kyrkelege og folkelege St. Olav, i TTK 1930, s. 121–142
  • red. Fra middelalderens fromhetsliv (sm.m. S. D. Husebye) og Fra reformasjonstiden i Norden, bd. 2 og 4 i Hovedverker av den kristne litteratur fra kirkefedrene til nutiden, 1930/1931 (ny utg. 1968)
  • Olavsdyrking i Nidaros og Nord-Europa, Norsk folkelesnad 3, Trondheim 1930
  • Bjørnstjerne Bjørnson og Gisle Johnson-rørsla 1875–1877, i TTK 1932, s. 190–214 og 1933, s. 1–15
  • Folkeleg drikke-mentalitet i ljoset av gamle ølbolle-rim, i Symra 1935, s. 49–63
  • Den norske reformasjonens struktur, i TTK 1937, s. 193–215
  • H. N. Hauge og kvekerane, ibid. 1943, s. 145–159
  • Hedrum i kyrkjehistorisk perspektiv, i Hedrum kirke. Kirke og menighet i 900 år, Larvik 1960, s. 67–111
  • Kyrkjesoga som akademisk og teologisk disiplin, 1965, i J. Nome m.fl. (red.): Fedrearv og kristenkall. Festskrift i anledning professor dr. theol. Andr. Seierstads 75-års jubileum den 24. november 1965, s. 27–45
  • et utvalg artikler publisert sst

    Etterlatte papirer

  • Seierstads etterlatte papirer finnes i Mf-arkivene, Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo
  • Stud. 1916, 1941, 1966
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • J. Nome: “Andreas Seierstad som kirkehistoriker”, i Fedrearv og kristenkall, 1965 (se ovenfor, avsnittet Verker), s. 9–26
  • HEH 1973
  • C. F. Wisløff: “Minneord over Andreas Seierstad”, i TTK 1975, s. 217–225
  • M. Sæbø: “Andreas Seierstad in memoriam”, i Luthersk Kirketidende 1975, s. 322f.
  • J. Nome: “Andreas Seierstad. Minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi”, i DNVA Årbok 1976
  • Maleri (brystbilde) av Håkon Stenstadvold, 1960; Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo