Olafr Havrevold

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Grosserer Lauritz Paulsen Havrevold (1859–1940) og Marta Malena Nielsen (1873–1927). Gift 1) med skuespiller Unni Torkildsen (1901–68), ekteskapet oppløst; 2) 1934 med skuespiller Gøril Egede-Nissen (1914–92; se Gøril Havrevold), ekteskapet oppløst; samboer med skuespiller Liv Strømsted (1922–; se Liv Dommersnes). Bror av Odd Havrevold (1900–91) og Finn Havrevold (1905–88).

Om Olafr Havrevold skrev teaterkritikeren Niels Christian Brøgger bl.a.: “Han mestrer den tragiske stil som få eller ingen andre av våre skuespillere [...] aldri gjennomsnittlig, aldri alminnelig, aldri banal, bestandig i pakt med det tragiske.”

Riktignok skulle det ta noen år før han kom så langt. Opprinnelig var Havrevold eslet til en akademisk karriere. Etter examen artium 1914 og ett års studier ved et universitet i Seattle, USA, begynte han på kjemiingeniørstudiet ved NTH og ble uteksaminert der 1920. Men etter eksamen valgte han en annen livsbane: Han reiste til Berlin og studerte teater der 1920–21, og etter hjemkomsten holdt han en del deklamasjonsaftener før han debuterte ved Intimteateret i Kristiania 1922 som Melchior Gabor i Frank Wedekinds Vårbrytning. 1923 ble han fast ansatt ved Nationaltheatret. Det skulle han bli helt frem til 1965, bare avbrutt av studiereiser til utlandet.

I de første årene var Havrevolds kjennetegn en lyrisk-romantisk spillestil, en ungdommelig, ofte deklamatorisk entusiasme som gjennomsyret alle hans sceneskikkelser. Men etter hvert som repertoaret utvidet seg og dermed også hans dimensjoner som skuespiller, fikk han et større og større register å spille på. Han kom til å utvikle en psykologisk innsikt som bidrog til å gjøre ham til karakterkunster av fineste karat. Om hans temperamentsfulle tolkninger skrev kritikeren Odd-Stein Anderssen bl.a.: “... av og til på grensen av det naturlige, men ikke sjelden med en treffsikkerhet som likefrem kunne virke overnaturlig avslørende.” I mange av rollene spilte han mot henholdsvis sin første og annen kone.

Av Havrevolds rike repertoar kan nevnes hans tolkninger av Falk i Ibsens Kjærlighetens komedie, Elias i Bjørnsons Over ævne I og gjennombruddet med rollene som den nevrotiske legen i Strindbergs Til Damaskus og Leateigen i Kincks Driftekaren. Senere fulgte de store Ibsen-rollene – Gregers Werle i Vildanden og Dr. Rank i Et dukkehjem, foruten iscenesettelsen av En folkefiende – fulgt av samtidsroller som Sir Harcourt Reilly i T. S. Eliots Cocktail party, Garcin i Jean-Paul Sartres For lukkede dører og James Tyrone i Eugene O'Neills Måne for livets stebarn. Grunnstammen i repertoaret ble likevel den norske dramatikken i all dens stemningsleier. Høydepunktet ble etter manges mening rollen som Den trette i Johan Borgens Mens vi venter (1938), en besettende skuespillerprestasjon som Havrevold fikk Kritikerprisen for.

Med tanke på hans enorme rolleregister kunne man si med kritikeren Odd Eidem: “Etter hvert fikk Havrevold hele nasjonalrepertoaret på sine skuldre.” Glemmes skal ikke at en del av dette repertoaret også fikk utspille seg i Radioteatret, senere også Fjernsynsteatret. Begge ble deler av Havrevolds selvfølgelige arena og virket i like stor grad befordrende på hans skapende evne, hans dirrende temperament og hans suverene bruk av stemmens virkemidler. I Radioteatret var han f.eks. en overbevisende Julian i Keiser og galileer, i Fjernsynsteatret den blinde faren i Mrozeks Karl. Sterkest inntrykk gjorde nok likevel hans formidling av Hamsuns Sult og Victoria.

Havrevold debuterte som instruktør 1948 med Alex Brinchmanns Løgnen og lykken. Senere kom han særlig til å konsentrere seg om norsk samtidsdramatikk. Han var også innom filmmediet: I 1920-årene hadde han betydelige roller i Harry Ivarsons stumfilmer Til sæters og Fager er lien, men deretter gikk det mer enn 30 år før han igjen var med i en norsk film, da han gav stemme til fortelleren i Erik Løchens Jakten (1959).

Olafr Havrevold hadde flere viktige tillitsverv. Han var medlem av Nationaltheatrets representantskap 1946–61, formann i Norsk Sceneinstruktørforening 1954–59 og styremedlem i Statens Teaterskole 1956–62. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1951, og han var ridder av 1. klasse av den svenske Vasaorden.

Kilder og litteratur

  • Nasjonalbibliotekets biografiske arkiv
  • HEH, div. utg.
  • Stud. 1914, 1939, 1964
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • d.s.: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • biografi i TFL, 1991
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Joseph Grimeland, u.å.; Nationaltheatret, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.