Finn Havrevold var en allsidig og produktiv forfatter som utgav noveller, romaner, hørespill, skuespill og bøker for barn og unge. I tillegg var han en dyktig tegner og illustrerte en hel rekke bøker, både sine egne og andres. Som romanforfatter føyer han seg inn i den psykologisk-realistiske tradisjonen. Med sitt positive kvinnesyn og sine skildringer av forkvaklet følelsesliv hører han til de etterkrigsforfattere som viser klarest tilknytning til mellomkrigstidens kulturradikalisme.
Havrevold vokste opp i et velstandshjem i Kristiania. Han viste tidlig interesse og talent for maling og tegning og ønsket selv å bli maler, men gav etter for familiens krav om en “skikkelig” utdannelse. Etter examen artium 1924 studerte han ved NTH og tok eksamen som arkitekt 1929, men valgte å ernære seg som tegner og bokillustratør. I 1930-årene arbeidet han som frilanser, i hovedsak med oppdrag fra Aschehoug forlag. Han hadde også studieopphold i USA 1933–34 og i Frankrike 1938–39.
Han debuterte 1939 med novellesamlingen Det raker ikke Andersen, som handler om unge menneskers ensomhet og om autoritære holdningers utspring i et småborgerlig miljø. Havrevolds skepsis til krigsmentalitet og mandighetsdyrking kommer til uttrykk allerede her, og erotiske nederlag fremstilles som årsak til at slike holdninger utvikles. Den anti-heroiske tendensen er enda tydeligere i romanen Til de dristige (1946), en studie i latent voldsmentalitet, som forteller om en krigshelt som vender hjem sommeren 1945 og oppdager at den hjemmeværende broren har tatt kjæresten fra ham. Begge er svake personer som representerer henholdsvis forsiden og vrangsiden av de dominerende mannsidealene.
Mannsrollekritikken blir ført videre i Walter den fredsommelige, der angst for nærhet og seksuelle frustrasjoner fremstår som årsak til vold og drap: “For bare ensomhetens ekstase fører til blod, og bare den som ikke tør elske, er villig til å drepe.” I romanen Skredet skildres en ung kvinnes forhold til fem brødre som representerer ulike sider ved mannssamfunnet. I sitt forhold til kvinneligheten blir alle fem kritisert. Også kulturradikaleren blir avslørt som en hykler med en programmatisk kvinnedyrking som skalkeskjul for mindre aktverdige motiver.
Etter et lengre opphold som romanforfatter kom Havrevold 1963 med den dystre Den ytterste dag, en roman med allegorisk preg, der en rekke personer, samlet på et landsted, tjener som sinnbilder på den dårskap og ondskap som fulgte i krigens kjølvann, og der slutten har karakter av undergangsvisjon. I Den gjenstridige konfronteres to generasjoner radikalere, og sympatien ligger åpenbart hos den eldre generasjonen, mens Blå rytter tar opp en moderne identitetsproblematikk som minner om Johan Borgen. Pilen i lyset og Under samme tak knytter an til de tidlige bøkene med ensomme og frustrerte unge menn i hovedrollen, mens Vennskap handler om ambivalent kameratskap mellom to menn. Med I fjor sommer (1977) innledes en serie erindringsromaner med selvbiografisk preget stoff der en eldre mann ser tilbake på barndom og ungdom. I denne og de følgende – Vinter i Vallegaten, Fars hus og Velkommen hjem – følger vi hovedpersonen Karl Johan Svendsen frem til 15-årsalderen.
Som dramatiker gjorde Havrevold seg særlig gjeldende i 1950- og 1960-årene. Han debuterte med komedien Jubileum 1951. Uretten (1955) ble oppført på Nationaltheatret og utløste en lang og heftig debatt om kvinnesak. Tomannsboligen ble også spilt på Nationaltheatret, mens Gruppen, et drama med pasifistisk tendens, ble satt opp på Oslo Nye Teater. Et særlig talent viste Havrevold for hørespillformen, og til Radioteatret leverte han en rekke stykker som ble svært populære. Flere kom ut som samleutgaver i bokform, deriblant Duell og Avreisen. Et av Havrevolds forbilder var Helge Krog, som han utgav en innfølt biografi om 1959.
Av varigst verdi er Havrevolds forfatterskap for barn og unge. Med sine ni utgivelser regnes han som en av nyskaperne i 1950- og 1960-årene. Særlig ansees han som en fornyer av gutteboken, der han innfører nye idealer og kombinerer psykologisk dybde med lun humor. Flere av bøkene ligger i grenselandet mellom barne- og ungdomsbok. Han debuterte som barnebokforfatter med Sommereventyret (1952), og forfatterskapet faller i to deler, en første med humoristiske spenningsbøker for jenter og gutter og en annen med mer tendenspregede bøker som tar opp etiske problemer. I debutboken blir kjønnsrollene snudd på hodet, og i Drømmeveggen tar forfatteren drømmelivet og en fri barneoppdragelse i forsvar. En stor lesersuksess ble den lystige og sjarmerende Marens lille ugle (1957), som både ble filmatisert og fremført i radio. Her tar Havrevold et oppgjør med tidens velstandsjag. Boken ble satt på den internasjonale H. C. Andersen-prisens æresliste. Høyest i den andre fasen rager bøkene Viggo og Grunnbrott, som er studier i gjengmentalitet og idéromaner om vold og ansvar for egne handlinger.
Havrevolds virke som tegner og illustratør er like stort og mangslungent som hans forfatterskap. Foruten bokomslag arbeidet han også med brosjyrer, reklame, plakater, bokmerker m.m. I alt tegnet han forside og/eller illustrerte mer enn 240 bøker.
Havrevold har også oversatt en rekke skuespill, og han var radiokritiker i Dagbladet 1951–58 og teateranmelder i Urd 1956–58. Bøkene hans er oversatt til ni språk, og flere av hørespillene er oppført i utlandet. Han mottok en rekke priser, især for sitt barnebokforfatterskap, bl.a. Dammprisen og Kirkedepartementets førstepris 1952 (for Sommereventyret), Dammprisen 1955 (for Den ensomme kriger), Prix Italia 1970 (for hørespillet En benk i parken) og Nordisk Radiopris 1971.