Maja Refsum

Billedhugger. Foreldre: Garvermester Harald Refsum (1866–1950) og Hanna Ovidia Yssen (1863–1944). Gift 6.11.1928 med amanuensis, senere riksantikvar Arne Nygård-Nilssen (1899–1958). Filleniese (fetters datter) av Hans Mathæus Refsum (1859–1936); tante (fars søster) til Sigrid Christie (1923–2004); svigermor til Carsten Hopstock (1924–2014).

Maja Refsum skapte mange fine arbeider innen norsk kirkekunst, modellerte gode portrettbyster og utførte en rekke offentlige oppdrag. Amalie Skram-monumentet i Bergen (1949) er et av hennes hovedverker.

Refsum vokste opp i Kristiania. På Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1917–19 fikk hun Lars Utne som veileder. Videre utdannelse fikk hun ved kunstakademiene i Kristiania (hos Gunnar Utsond) 1919–20 og i Weimar (under Richard Engelmann) 1921–22. Etter flere studieturer i det klassiske Europa etablerte hun eget atelier i Oslo, som hun drev frem til 1970-årene. Hun arbeidet dessuten som lærer i skulptur ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden i flere omganger 1937–47.

Maja Refsum viste vilje til å utforske ulike materialer og boltret seg i en bred skala av uttrykksmidler. I kirkeutsmykning brukte hun gjerne furu, inspirert av norske treskjærertradisjoner, bl.a. altertavle til Otterøy kirke og komplettering av middelaldersk alterskap til Vevring kirke. Altertavlen i Lillehammer kirke, skåret i afrikansk furu, står som et hovedarbeid blant de sakrale verkene, men hun brukte også glassert terrakotta. Keramikkskulpturen Den hellige Franciskus taler til fuglene finnes i Kunstindustrimuseet i Oslo. Årdal rådhus har fått et malt trerelieff fra hennes hånd. Bruden pyntes, også i terrakotta, er et av to arbeider innkjøpt av Nasjonalgalleriet.

Refsum hadde med andre ord en variert produksjon bak seg da hun ble valgt til å utføre Amalie Skram-monumentet. Hos Amalie Skram fant hun et urolig hjerte og en ulykkelig kvinne, en opprørsk sannhetssøker som ville avsløre hykleriet og uhumskhetene i det mannssamfunnet hun levde i. Den mer enn to meter høye bronseskikkelsen er høyreist og stolt. “Formspråket er enkelt og realistisk med poetiske overtoner, og det er fine rytmiske forhold i kropp og klær. Det karakterfulle ansiktet sammen med den aktive holdningen gir en tolkning av Amalie Skrams personlighet og livssituasjon,” skrev Anne Grete Ljøsne i Refsums biografi i Norsk kunstnerleksikon.

Statuen forteller mye om Amalie Skram. Den sier også noe om Maja Refsum. Monumentet er “en medsøsters hyldest til pionergenerasjonen for et riktigere syn på kunstnerrollen som et middel til likestilling”, skrev kunsthistorikeren Even Hebbe Johnsrud i sin nekrolog. Skulptører i vårt land har måttet kjempe seg frem, alle som én. Og kvinnelige billedhuggere har ikke hatt det lettere enn diktende kvinner. Et ledd i Refsums arbeid for å løfte kvinnelige kunstneres kår var hennes innsats som forkvinne i Bildende Kunstnerinners Forbund 1938–46.

Refsums formfølelse og innsikt i andre personers psyke resulterte i en rekke fine byster, bl.a. av hennes mann Arne Nygård-Nilssen og professorene Sverre Steen og Anders Bugge. Relieffet på Johannes Haarklou-bautaen i Haukedalen i Sunnfjord er signert henne. Medaljeportrettet dyrket hun med flid. Nansen-medaljen er vel kjent, og medaljen av skuespiller Edvard Drabløs brakte henne 1. pris på biennalen i Arezzo 1968.

Maja Refsum gjennomførte fem separatutstillinger i Oslo og én i Bergen. 20 ganger viste hun arbeider på Høstutstillingen, og hun deltok i en rekke norske utstillinger utenlands. Dette vitner om en påfallende jevn og sterk innsats gjennom hele karrieren. I forbindelse med en retrospektiv mønstring i Kunstnernes Hus 1977 – hennes siste utstilling – trakk Aftenposten frem det de kalte “en livsglede holdt i viljens tømmer” som et sentralt element i Maja Refsums kunstnergjerning. Hun døde 1986, 88 år gammel.

Verker

  • Se også verkliste i NKL, bd. 3, 1986, s. 284

Et utvalg

  • Johannes Haarklou, portrettrelieff (bronse) på granittbauta, 1927, Haukedalen, Førde
  • Hyrdenes tilbedelse, altertavle (polykromt tre), 1931, Otterøy kirke, Namsos
  • Den hellige Franciskus taler til fuglene, skulptur (terrakotta), 1940, KIM
  • Fridtjof Nansen, medalje (bronse), 1949
  • Amalie Skram, skulptur (bronse, helfigur), 1949, Klosteret, Bergen
  • Madonna med barnet, Christophorus bærer Kristusbarnet over elven og Anna selv tredje bærer Maria, skulpturgrupper (tre) til alterskap, 1950, Vevring kirke, Naustdal
  • Bruden pyntes, skulptur (terrakotta), 1951, NG
  • Arne Nygård-Nilssen, byste (bronse), 1952, Riksantikvaren, Oslo
  • Anders Bugge, byste (terrakotta), 1953, Riksantikvaren
  • relieff (tre) og fasaderelieff (forgylt bronse), 1958, Årdal rådhus
  • Kristus i Getsemane, altertavle (tre), 1961, Lillehammer kirke
  • Sverre Steen, byste (bronse), 1966, p.e.
  • Edvard Drabløs, medalje (bronse), 1967

Kilder og litteratur

  • Intervju i Urd nr. 22/1948
  • R. Kjellberg: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • E. H. Johnsrud: nekrolog i Aftenp. 15.1.1986
  • P. Grøtvedt: “Maja Refsum in memoriam”, i Mgbl. 17.1.1986
  • A. G. Ljøsne: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • R. Storaas: “Maja Refsum – hun som skapte Amalie Skram-statuen”, i Amalie Skram Selskapet. Årbok 7, Bergen 2000

Portretter m.m.

  • Maleri av Ingeborg Jensen, 1938; gjengitt i Ku&K 1948, s. 124

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.