Kristofer Lehmkuhl

Forretningsmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Joachim Ehrenreich Lehmkuhl (1822–1905) og Juliane Sophie Hammer (1819–93). Gift 17.10.1886 med Magdalene Marie Michelsen (20.1.1865–2.5.1924), datter av kjøpmann, banksjef og børskommissær Jacob Michelsen (1821–1902) og Caroline Kjerschow (1827–1902). Brorsønn av Herman Lehmkuhl (1819–75); sønnedatters sønn av Christopher Johannes Hammer (1759–1823; se NBL1, bd. 5); svoger til Joachim Grieg (1849–1932) og Christian Michelsen (1857–1925); far til Joakim Lehmkuhl (1895–1984).

Kristofer Lehmkuhl var i nesten 70 år en aktiv samfunnsborger og en dyktig forretningsmann i Bergen. Han hadde en sjelden arbeidsevne og stor arbeidslyst, og han fikk løst mange oppgaver som fikk varig verdi for hans hjemby og for landet. Hans virke vitner om en målrettet mann som la stor vekt på kjensgjerninger, kunnskaper og på anvendelig utdannelse for ungdommen. Han tok raske avgjørelser, men viste også seig utholdenhet i saker han kjempet for.

Etter examen artium 1873 og anneneksamen året etter gikk han inn i farens sildefirma I. E. Lehmkuhl. 1883 ble han tatt opp som medeier. Allerede året etter kom han med i ledelsen av Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme. Som selskapets preses 1891–1903 arbeidet han for å gjøre selskapet landsomfattende og ble en av fiskeribransjens fremste talsmenn. Han fikk gjennomført en rekke viktige saker, fiskeristatistikken var en av disse. Denne virksomheten førte ham også inn i arbeidet med norsk deltakelse i verdensutstillingene i Barcelona 1888, Paris 1889 og Chicago 1893. Lehmkuhl var formann og den drivende kraft bak Landsutstillingen i Bergen 1898 og formann i komiteen som reiste et permanent utstillingsbygg i Bergen (ferdig 1896), i dag Vestlandske Kunstindustrimuseum. Til utstillingen i Paris skrev han boken Les Pêcheries de la Norvège. Han fikk Selskabet for de norske Fiskeriers Fremmes gullmedalje 1904.

Lehmkuhl representerte Høire i bystyret i Bergen 1893–1904; han var medlem av formannskapet 1897–1901 og varaordfører 1901. Han la vekt på en nøktern kommunaløkonomi og stod sentralt i arbeidet med flere store saker, bl.a. byens elektrisitetsforsyning. Takket være ham ble byens nye sykehus lokalisert til Haukeland, der det fantes utvidelsesmuligheter. 1902 etterfulgte han sin svigerfar Jacob Michelsen som børskommissær i Bergen, et verv han hadde til 1912.

1903 ble Lehmkuhl innvalgt på Stortinget fra Bergen på Samlingspartiets liste. Han hørte hjemme i den liberal-konservative tradisjon i norsk politikk og forfektet et fritt, men samfunnsansvarlig næringsliv. Han var en skarp, ofte krass debattant med liten sans for byråkrati og for Stortingets hang til detaljstyring. Hans innlegg i Stortinget var korte og saklige med vekt på fakta. I forspillet til unionsoppløsningen 1905 hadde han en sentral rolle i de underhåndsforhandlinger som brakte Høire over på den såkalte “aksjonslinjen”. 11. mars 1905 ble han utnevnt til statsråd og sjef for Arbeidsdepartementet i svogeren Christian Michelsens regjering.

Som statsråd arbeidet Lehmkuhl sterkt for bedre kommunikasjoner, noe han så som avgjørende for landets fremtid. I hans statsrådstid ble utnyttelsen av norske vannkraft et dominerende sakskompleks. Her kom han opp i sin største, mest langvarige og bitreste strid som politiker: reguleringen av vannstanden i Mjøsa. Lehmkuhls departement hadde gitt tillatelse til bygging av en dam i Glomma, noe som vakte kraftig motstand. Det var med nød og neppe han unngikk å bli felt ved avstemningen september 1906.

Lehmkuhls korte rikspolitiske karriere var preget av stor handlekraft og en betydelig parlamentarisk dyktighet. Han stilte ikke til gjenvalg ved stortingsvalget 1906, og september 1907 gikk han ut av regjeringen. Det var etter hjemkomsten til Bergen, vel 52 år gammel, at han gjennomførte sine to virkelige livsverk: moderniseringen av Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og opprettelsen av Norges Handelshøyskole.

Lehmkuhl ble direksjonsformann i BDS 1908 og administrerende direktør 1912. Han gikk straks til en stor utvidelse av flåten, fra fem til 38 skip på få år, og initierte oversjøiske samseilinger. Ubåtkrigen 1916–18 kostet rederiet 17 skip. Fraktratene ble imidlertid høye og gav gode regnskapsresultater, noe som også gav seg utslag i Lehmkuhls tantième. For hele beløpet opprettet han Kristofer Lehmkuhls fond til fremme av norsk næringsliv.

Lehmkuhl satt som sjef for BDS frem til 1937 og loste rederiet gjennom de vanskelige tidene. Han la vekt på høy kvalitet i nye skip, gjennomførte en omfattende internasjonalisering og la for dagen stor sans for rederiets “public relations”, ikke minst i turistmarkedet. 1934 tok han BDS inn i et nytt satsingsområde, da rederiet gikk inn som Fred. Olsen & Co.s partner i Det norske Luftfartsselskap og ble en av pionerbedriftene i norsk kommersiell luftfart.

Kristofer Lehmkuhl var medlem av Norges Rederforbunds sentralstyre 1918–34. I samme periode ledet han arbeidet i Rederforbundets sjømannsfond, og han ble utnevnt til æresmedlem i forbundet.

Lehmkuhl var sentral ved opprettelsen av Bergens Handelsgymnasium (1904) og tok opp arbeidet for en handelshøyskole i Norge. Foreningen for opprettelsen av Norges Handelshøyskole i Bergen ble stiftet 1916; Lehmkuhl var formann fra starten til 1946. Allerede før foreningen ble dannet, hadde han samlet inn 300 000 kroner til formålet. Han arbeidet med stedig utholdenhet for at institusjonen skulle etableres, men selv hans energi kunne ikke overvinne økonomiske nedgangstider og nøling fra det offentlige. Først 1936 ble høyskolen en realitet, lokalisert i noen villaer i Bergens sentrum, rett ved Lehmkuhls privatbolig. Han ønsket at skolen skulle få permanent plass i et område der den kunne ekspandere og arbeidet for dette til sine siste år. Han kan med all rett betegnes som “høyskolens far”.

Utdannelse av sjøfolk var en annen av Lehmkuhls hjertesaker. 1921 sørget han for kjøpet av en tysk tremaster, som ble overdratt Bergens Rederiforening som skoleskip. Det fikk navnet “Statsraad Lehmkuhl”.

Kort etter Christian Michelsens død 1925 tok Lehmkuhl et initiativ som førte til at statsministerens bolig, Gamlehaugen, ble Vestlandets kongebolig. Han var også med i kretsen som fikk reist Christian Michelsen-monumentet i Bergen 1938. Edvard Griegs Fond og Bergens Handelsforenings hus var andre tiltak han var med på å realisere.

Kristofer Lehmkuhl ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1894 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1899, av 1. klasse 1907 og endelig storkorset 1935. Han var også innehaver av 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen i gull, kommandør av Dannebrogordenen og en rekke andre utenlandske ordener.

Verker

  • Les Pêcheries de la Norvège, 1889 (eng. utg. The Norwegian Fisheries, 1893)
  • Egne konsuler? Foredrag, 1892
  • Christian Michelsen, 1928
  • Redegjørelse for høiskolesakens utvikling og stilling, foredrag i Bergens Handelsforening 8.2.1928, Bergen 1928
  • Statsråd Lehmkuhls tale ved åpningen av Norges handelshøiskole i Bergen 7. sept. 1936, Bergen 1936

Kilder og litteratur

  • Stud. 1873, 1898, 1923
  • HEH, 1912–48
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Ameln: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • C. Bang: Lehmkuhl-familien i Norge, Genève 1994
  • F. R. Jørstad: Statsraad Kristofer Lehmkuhl. Forretningsmannen, politikeren og handelshøyskolens far, Bergen 1996

Portretter m.m.

  • Maleri av Hjørdis Landmark, 1937; Norges Rederiforbund, Oslo
  • Maleri av d.s., u.å.; NHH, Bergen
  • Statue (bronse) av Ørnulf Bast, 1965; NHH

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.