Jacob Nielsen

Forretningsmann og bankdirektør. Foreldre: Kjøpmann og kongelig agent Niels Nielsen (1700–86) og Elisabeth Christensen f. Friis (ca. 1725–1784). Gift 16.12.1800 med Johanne Sophie Christine Berg (17.10.1777–11.9.1866), datter av stiftamtskriver, senere zahlkasserer Niels Jensen Berg (1738–98) og Marie Margrethe Flor (1744–1817). Far til Carsten Tank Nielsen (1818–92); farfar til Yngvar Nielsen (1843–1916); svoger til Jens Christian Berg (1775–1852).

Jacob Nielsen tilhørte Norges ypperste kjøpmannselite og spilte en både politisk og økonomisk rolle i den norske selvstendighetsreisningen 1814.

Hans far var en av Christianias største forretningsmenn, og Nielsen selv ble etter farens død sendt til Storbritannia for å bli utdannet i handelsfaget. Ved hjemkomsten 1787 ble han ansatt ved Bernt Ankers kontor, og han arbeidet i mange år for Anker og fra 1805 som hovedadministrator for det ankerske fideikommiss. 1799 tok han selv borgerskap i Christiania og startet egen forretning som innbefattet både trelasthandel og ett av byens teglverk.

Under krigs- og nødsårene gjorde Nielsen en betydelig økonomisk innsats. Høsten 1807 reiste han for å sikre penger fra København til den norske zahlkasse. I februar 1808 ble han utnevnt til kongelig agent med justisråds rang, og siden omtalte man ham alltid som “agent Nielsen”. Året etter ble han ridder av Dannebrogordenen. Da hungersnøden truet, gikk han og andre rike borgere høsten 1809 sammen i et selskap for innkjøp av korn fra Sverige. Fra 1809 var han også medlem av komiteen som med statlig kreditt kjøpte opp norske veksler for å stimulere den innenlandske omsetning under lisensfartstiden.

Da Christian Frederik kom til Norge som stattholder 1813, vant Nielsen snart prinsens tillit. Han deltok i opprettelsen av den nye “Laane- og Disconto-Kasse” for Norge 1813–14 og ble en av direktørene, og 16. februar 1814 var han til stede ved notabelmøtet på Eidsvoll. Her gav han sin varmeste tilslutning til Georg Sverdrup, som overtalte Christian Frederik til å la seg velge til konge av nasjonens representanter fremfor å kreve kronen etter sin arverett. Man må tro denne spontane støtten til Sverdrup hjalp til å overbevise prinsen om at dette var en fremgangsmåte i tråd med befolkningens ønske. Riksforsamlingen valgte senere Nielsen som en av direktørene for Norges midlertidige Riksbank.

Etter krigsnederlaget i august ble general Haxthausen beskyldt for forræderi, og en kveld knuste en rasende folkemengde vinduene i hans bolig. Som generalens gjest ved denne anledning ble Nielsen truffet av en stein i hodet, og hans hatt ble ødelagt. Personlig hadde han ry på seg for å være en fast forkjemper for nasjonale interesser. Høsten 1814 var han valgt til det ekstraordinære Storting fra Christiania. At en stor del av representantene samlet seg i hans hjem for rådslagning dagen før sesjonen åpnet, forteller om hans respekterte posisjon. Under selve forhandlingene forholdt han seg imidlertid passiv. Til Stortinget 1815–16 var han suppleant og ble også innkalt i februar 1816, men slapp å møte på grunn av sviktende helse.

Flere økonomiske katastrofer rammet Nielsen de neste årene. Kasserer og meddirektør David Thrane underslo 95 000 spesidaler fra Riksbanken, et beløp de øvrige tre direktører så seg nødt til å dekke med egne midler. Brannen på bordtomtene i mai 1819 brakte det Ankerske fideikommiss til sammenbrudd, og i desember samme år fant Nielsen og de andre administratorene ingen annen utvei enn å be om oppnevnelse av skiftekommissærer for boet.

Midt under det gamle handelspatrisiatets oppløsningsperiode klarte Nielsen likevel å holde sin egen forretning i virksomhet, i hovedsak ved hjelp av britiske kreditter. Da hans dødsbo ble endelig oppgjort 1828, viste det en betydelig formue på 48 000 spesidaler.

Kilder og litteratur

  • F. Thaarup: Fædrenelandsk Nekrolog 1821–26,København 1835–44, s. 137
  • Claus Pavels's Dagbogs-Optegnelser 1815–1816,1867
  • L. Daae: Det gamle Christiania,2. utg., 1891
  • O. A. Øverland: Illustreret Norges Historie,bd. 11, 1897 s. 366–372, og bd. 12, 1898, s. 296
  • Y. Nielsen: Den gamle Gaard,1903, s. 46–51
  • A. Collett: Gamle Christiania-Billeder, 1909, s. 411
  • Lindstøl,bd. 1, 1914
  • N. Rygg: Norges Banks historie,bd. 1, 1918
  • J. S. Worm-Müller: Norge gjennem nødsaarene,1919
  • d.s.: Christiania og krisen efter Napoleonskrigene,1922
  • E. Bull og V. Sønstevold: Kristianias Historie,bd. 3, 1936
  • A. Bergsgård: Året 1814. Unionen,1945, s. 155 og 276
  • E. Jansen: biografi i NBL1,bd. 10, 1949

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Silhuett, ca. 1814; Eidvollsbygningens samling; fotografi i Norsk Folkemuseums samling; gjengitt i Bull og Sønstevold: Kristianias Historie,bd. 3, s. 498

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.