Jens Christian Berg var jurist, men det er først og fremst som historiker han har satt spor etter seg. Hans forsøk på å vurdere Norges historie ut fra et norsk synspunkt samt hans negative holdning til dansketiden var i lang tid skoledannende blant norske historikere.
Etter barneår i Trondheim vokste Berg opp i Christiania og ble student 1792. En tid var han ansatt ved Det Kongelige Bibliotek, men kom hjem fra København uten embetseksamen da faren døde. Han satset på en lærerpost ved katedralskolen, men ble etter en vikarperiode vraket til fordel for Georg Sverdrup. 1800 begynte han å studere jus mens han livnærte seg som volontør i Rentekammeret. Gjennom sin onkel, en tidligere amtsforvalter i Jarlsberg grevskap, ble han 1803 kalt til embetet som sorenbirkeskriver i Søndre Jarlsberg. I løpet av kort tid tok han dansk juridisk eksamen, giftet seg og bosatte seg på Gulli i Sem.
I hans stilling var det logisk å følge Wedels linje i 1814, og siden forble han en av grevens nære venner. På det overordentlige storting 1814 representerte han Jarlsberg, satt i Lagtinget og deltok i sluttredigeringen av 4. november-grunnloven. Regjeringen utnevnte ham til justitiarius i Akershus stiftsoverrett, og han flyttet til Christiania. En tid fungerte han som ekstraordinær assessor i Høyesterett og dømte i riksrettssaken mot general Haxthausen. Denne ble senere hans svigerfar, men det nye ekteskapet var ulykkelig og endte i skilsmisse.
Politisk inntok Berg et prosvensk og regjeringslojalt standpunkt og viste ingen sympati for bøndenes ønsker. Men han fremstod som en dyktig embetsmann. Som norsk utsending i oppgjørssaken med Danmark 1816–17 fikk han ikke utrettet stort, men han gjorde mer av seg i ulike kommisjoner, bl.a. i arbeidet med den nye kriminalloven fra 1828 og kommisjonen til undersøkelse av Torvslaget. Fra 1817 satt han i direksjonen for låne- og diskontoinnretningen i Christiania, siden i direksjonen for Norges Banks avdeling samme sted. Han satt i Christiania bystyre 1837–46. Et fall på glattisen i en av byens gater i romjulen 1843 gjorde ham ufør, og han måtte ta avskjed fra både embete og offentlige verv. Med god pensjon levde han stille med sine studier til sin død 1852.
Alt som ung utmerket Berg seg med historisk innsamlingsarbeid. Han opparbeidet selv et stort privatarkiv og bibliotek, skrev tidlig i norske og danske tidsskrifter og var en tid kasserer i Topographisk Selskab for Norge. 1812 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Som historiker viet han særlig dansketiden oppmerksomhet og dømte gjerne ut fra juridiske resonnementer. 1803 fikk han trykt enevoldsarveregjeringsakten for Norge fra 1661 for første gang. Men forfatterskapet kom ikke til full utfoldelse før i ukeavisen Budstikken 1821–26. Han bidrog også med historisk materiale til Krafts topografisk-statistiske beskrivelse 1820–25. Historisk Underretning om Landværnet, hans største arbeid, utkom 1830. Berg var også hovedmannen bak seks tykke bind av Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie.
Berg var ridder av Nordstjärneorden fra 1816 og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1847.
Gjennombruddet for norsk historieforskning etter 1840 førte nok til en undervurdering av hans innsats, hvor savnet av egentlig kildekritikk er markant. Han behersket heller ikke nok norrønt språk til å forske i oldtidskilder. På to områder har imidlertid Berg etterlatt seg en betydelig intellektuell arv. Det gjelder utgivelsen av statsrettslige dokumenter – han bidrog selv med historiske noter og anmerkninger til sønnens reskriptsamlinger. Og det gjelder hans ensidig negative holdning til dansketiden, noe som allerede samtidens danske historikere la merke til og kritiserte – Christian Molbech kalte hans skrivemåte “raa og lidenskabelig”. Likevel ble dette en varig intellektuell hovedstrømning i Norge også utenfor historiefaget. Her var Berg en av pionerene, på godt og vondt.