Jöns Nilsson, eller Svarte Jöns, representerte den internordiske gruppen innen det nordiske aristokratiet i første halvdel av 1400-tallet. Han var av dansk-svensk ætt og hadde politisk-administrative posisjoner i både Sverige og Norge. Som høvedsmann på Akershus og riksråd spilte han en sentral rolle i norsk historie i 1430-årene, særlig under opprøret ledet av Amund Sigurdsson Bolt 1436–37.
Svarte Jöns' far var en hallandsk ridder som i dronning Margretes tjeneste etablerte seg i Sverige; moren var trolig svensk. Tilnavnet “Skåning”, som sjelden ble brukt av Svarte Jöns, skyldtes trolig farens eiendommer i Skåne eller Skåninge herred i Västergötland. Ekteskapet senest 1413 med Ingeborg Nilsdotter Natt och Dag brakte Svarte Jöns inn i den svenske høyadelen og godsbesittelser særlig i Södermanland, deriblant svigerfarens setegård Åkerö. Han hadde også gods i Västergötland, Västmanland og Halland. Alle hans tre sønner – Ture, Åke og Sigge – ble riddere, de to første også svenske riksråder og lagmenn. Døtrene Bengta og Birgitta ble gift med svenske adelsmenn.
Svarte Jöns omtales første gang 1394 og ble ridder en gang mellom 1410 og 1413. Han omtales 1419–30 som høvedsmann på Öresten i Västergötland, som han trolig hadde overtatt som pantelen etter farens død 1410. 1419 deltok Svarte Jöns i den store nordiske rådsforsamlingen hos kong Erik i København. De unionelle rådsforsamlingene, typiske for det sentraliserte unionsmonarkiet under Margrete og Erik, bestod av både riksråder og en videre krets stormenn (“rikets menn”), uten at vi kan si nøyaktig hvem som var riksråder. Svarte Jöns opptrådte også som svensk og norsk riksråd; som svensk riksråd er han første gang nevnt 1422, som norsk trolig 1435, sikkert 1436.
At Svarte Jöns ble høvedsmann på Akershus senest 1430, skyldtes trolig stor tillit hos unionsmonarken. På Norges viktigste høvedsmannspost ville kong Erik ha en så pålitelig mann som mulig. 1432 tilbød Svarte Jöns å gjøre opp overfor enhver som måtte ha klager på ham eller sveinene hans. Uten å tillegge dette for stor vekt, ligger det likevel nær å tro at Svarte Jöns var blant de “utenlandske menn” som de norske opprørerne 1436–37 ville ha ut av landet for godt. Svarte Jöns ble erstattet av nordmannen Olav Bukk 1438, muligens som følge av forliket mellom riksrådet og opprørsmennene, men kongen kan også ha vært misfornøyd med påstått passivitet hos Svarte Jöns under opprøret.
Svarte Jöns var trolig norsk riksråd da han deltok på forliksmøtet mellom kong Erik og svenskene 1435. Overfor opprørerne i Norge året etter gikk Jöns inn for å forhandle, mens Erlend Eindridsson på Tunsberghus ønsket en hard linje og søkte å sette Svarte Jöns' opptreden i et dårlig lys. Vi vet ikke om Svarte Jöns' linje skyldtes militære forhold eller politiske motiver. Som svensk kan han ha skjelt til utviklingen i Sverige, der riksråd og stormenn utnyttet Engelbrekt Engelbrektssons opprør politisk overfor unionsmonarken. Men Svarte Jöns ser ikke ut til å ha nølt med å slå ned Hallvard Gråtopps opprør 1438. Han var med på å avsette Erik som svensk konge 1439 og er siste gang nevnt i live 1440. Han omtales som død 1442.
Rester av Svarte Jöns' privatarkiv er bevart. Brev fra perioden i Norge avdekker et manglende skille mellom det offentlige og private i virksomheten hans som høvedsmann og viser at forutsetningen manglet for en kontinuerlig arkivdannelse ved forvaltningssentra ut over det som gjaldt kronens eiendommer, inntekter og rettigheter.