Opprørsleder. Foreldre: Faren var Sigurd Berdorsson Bolt (død 1411–12), moren ukjent. Gift med Eline Eriksdatter (nevnt 1447). Brorsønn av Agmund Berdorsson Bolt (ca. 1345–ca. 1419).

Amund Sigurdsson Bolt er mest kjent for sin lederrolle i et opprør mot Erik av Pommern 1436–37.

Bolt-slekten fra Borgarsyssel var en godseierslekt med viktige posisjoner i verdslig og kirkelig forvaltning. Amund Sigurdssons onkel, Agmund Berdorsson, var riksråd og høvedsmann på Akershus. Faren, Sigurd Berdorsson, ble slått til ridder på unionsmøtet i Kalmar 1397.

Amund Sigurdsson ledet 1436–37 allmuen i Oslofjord-området i et opprør rettet mot deler Erik av Pommerns politikk. Oppstanden var sannsynligvis inspirert av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i Sverige 1434–36, hvor bønder i Dalarne ble mobilisert til kamp mot Erik av Pommerns styre. I et brev til Danzig datert 10. mars 1436 kan Engelbrekt fortelle at et opprør mot Erik er i full gang også i Norge. Forlik mellom de norske opprørerne og riksrådet ble inngått på Jersø ved Tønsberg i juni 1436. En våpenstillstand skulle gjelde frem til oktober, da riksrådet og fem lagmenn skulle møtes i Oslo for å høre allmuens klager. Dette møtet kom ikke i stand, derimot distanserte høvedsmannen på Akershus, Svarte Jøns Nilsson, seg nå fra opprøret.

Det ser ut til at Amund Sigurdsson Bolt og hans tilhengere i denne situasjonen har okkupert bispegården i Oslo. De ble imidlertid drevet ut herfra og måtte kapitulere i desember. I februar 1437 kom det så til et forliksmøte mellom riksrådet og allmuen på Østlandet. Her ble det gjort klart at allmuen aldri mer skulle gjøre opprør mot kongen, men være Erik tro og lydig. Til gjengjeld skulle kongen ikke tilsette utenlandske øvrighetsfolk i Norge, verken geistlige eller verdslige. Unntaket gjaldt inngiftede utlendinger, men disses makt skulle også beskjæres. Allmuen skulle heller ikke plages med tunge skatter. Landet skulle få eget drottsete, og rikets segl skulle være i landet. Dette betydde en sterk beskjæring av kongens makt. Amund Sigurdsson skulle være fri for straff, men derimot få Færøyene i len, samt ett års leidang av fire skipreider i Østfold.

Kronologien i opprøret har vært omdiskutert. Det omstridte punktet er okkupasjonen av bispegården i Oslo. At okkupasjonen fant sted senhøsten 1436 indikerer at Amund Sigurdsson handlet ut fra en trengt posisjon. Et alternativt hendelsesforløp var at opprøret startet vinteren 1436, at Amund Sigurdsson og hans menn okkuperte bispegården i Oslo våren 1436, forhandlet med det norske riksrådet samme sommer og befestet avtalen vinteren 1437.

Amund Sigurdssons opprør har vært en sentral hendelse for forståelsen av norsk politisk historie under Kalmarunionen. Hendelsene i 1436, og opprøret i nedre Telemark året etter ("Gråtoppreisingen") førte til at det norske riksrådet ble en mer sentral politisk aktør i denne kritiske fasen av nordisk unionspolitikk. Med forliket i februar 1437 var det norske riksrådet politisk på linje med riksrådene i Sverige og Danmark. Opprøret har vært omdiskutert og tolket på forskjellig vis. En har villet se et nasjonalt program i Amund Sigurdssons opprør. Kravet om å fjerne alle utlendinger fra norske embeter har vært tolket i den retning. På den annens side gikk det norske riksrådet ikke med i opprøret, selv om det etter februarmøtet hevdet en del av de synspunkter som var fremmet av opprørerne. Dette har ført til at man også har lagt vekt på opprørets sosiale karakter. En har pekt på at opprøret kan tolkes som et bondeopprør med brodd mot korrupte embetsmenn og høye skatter. En innvending mot dette er at de av opprørets ledere vi kjenner til, i høy grad tilhørte de øvre sosiale sjikt. Nyere forskning vil fremheve motstanden mot statsmodernisering som et sentralt element i opprøret. Moderniseringen skal ha redusert den lokale elitens innflytelse.

Vi vet lite om Amund Sigurdssons liv utenom opprøret. Første gang han påtreffes i kildene er 1432. Ved denne anledning får vi vite at han er gift. Man har ment at hustruen var Ingrid Torbjørnsdatter, søsterdatter av oslobispen Eystein. Dette er imidlertid tilbakevist, og en regner med at Amund Sigurdsson kan ha vært gift med Eline Eriksdatter, som døde ca. 1445. Senere aveoppgjør synes å vise at paret ikke fikk barn som overlevde dem selv.

Amund Sigurdssons skjebne etter 1437 er også uklar. Flere syn har vært fremmet: ett er at Amund Sigurdsson etter opprøret gradvis har blitt trukket inn i en påstått svensk slektskrets og dens interesser. Dette forutsetter at Amund Sigurdssons mor ble gift med Peter Ulfsson (Roos) og at Amund Sigurdsson dermed var hans stesønn. Dette synet har vært hevdet av flere historikere, men er blitt tilbakevist. Et annet syn er at Amund Sigurdsson led en voldsom død relativt kort tid etter opprøret. Med utgangspunkt i en nordtysk krønike blir det hevdet at Amund Sigurdsson ble tatt av dage relativt kort tid etter fredsslutningen i februar 1437, og at høvedsmannen i Bergen, Olav Nilsson, skal ha vært involvert i drapet. En tredje, og mest sannsynlig mulighet, er at Amund Sigurdsson oppholdt seg på Færøyene som sysselmann, og returnerte til Norge før ca. 1445. Etter 1450 forsvinner han ut av kildene, men ser ut til å være død før 1463. Felles for alle disse hypotesene er at kildematerialet er tynt. I nyere arbeider innskrenker en seg derfor til å konstatere at vi ikke vet noe om Amund Sigurdssons videre skjebne.

  • L. Daae: “Bidrag til Norges Historie i Aarene 1434–1442”, i HT,bd. 4, 1877, s. 62–108
  • d.s.: “Nye Studier til Oprørshøvdingen Amund Sigurdssons Historie”, i HT,bd. 11, 1890, s. 488–499
  • G. Storm: “Om Amund Sigurdsson Bolt og Urolighederne i det Sydlige Norge 1436–38”, i HT,bd. 12, 1892, s. 101–140
  • d.s.: “Om Amund Sigurdsson Bolt i Sverige”, i HT,bd. 14, 1898, s. 395–396
  • H. Koht: biografi (Amund Sigurdsson) i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter”, i NST, bd. 7, 1939
  • G. Aldener: “Bidrag till upprorsledaren Amund Sigurdsson Bolts historia” og “Kronologiska synspunkter på Amund Sigurdsson Bolts uppror”, i HT, bd. 34, 1946–48, s. 179–190 og 407–422
  • L. Hamre: Norsk historie frå omlag år 1400, 1968
  • S. Imsen: “Oslofjorden som politisk og sosialt stormsentrum under Erik av Pommern”, i Vestfoldminne 1997, Tønsberg 1997