Benjamin Vogt

Jurist, politiker og diplomat. Foreldre: Statsråd Nils Vogt (1817–94) og Karen Magdalene (“Kaia”) Ancher Arntzen (1819–70). Gift 20.4.1888 med Andrea Severine Heyerdahl (1.2.1864–9.3.1946), datter av brigadelege Stener Severin Heyerdahl (1811–83) og Valentina Egedia Sem (1826–96). Bror av Nils Vogt (1859–1927); tremenning av Johan Vogt (1858–1932), Nils Collett Vogt (1864–1937) og Ragnar Vogt (1870–1943).

Benjamin Vogt var en politisk begavelse som spilte en stor rolle ved unionsoppløsningen 1905 og senere som diplomat.

Vogt tilhørte en gammel embetsmannsslekt og vokste opp i det konservative miljøet som omgav hans far. Han mistet sin mor bare 7 år gammel, men hadde flere eldre brødre som satte sitt preg på ham. Den fellende riksrettsdommen mot faren 1884 fikk stor betydning for Benjamin Vogts konservative livsholdning.

Han tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1880, studerte deretter jus ved universitetet og ble cand.jur. 1885. På grunn av sine politiske interesser valgte Vogt en karriere som pressemann og var 1886–90 redaktør av Christianssands Tidende, som han gjorde til den ledende høyreavis på Sørlandet. I vinterhalvåret 1888–89 og 1889–90 hadde han permisjon fra sin stilling og studerte sosialøkonomi og historie i Berlin. Han var 1892–97 sekretær for Høyres sentralstyre, et verv han skjøttet med innsikt og interesse. Vogt vendte deretter tilbake til pressen og var 1898–1900 politisk redaktør i Morgenbladet, som var redigert av hans bror Nils Vogt. 1900–03 praktiserte han som overrettssakfører i Kristiania, men politikken krevde sitt, og han var 1903–05 statsråd i Hagerups andre regjering. Den første perioden var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm og fra 1904 sjef for Handelsdepartementet. Regjeringen gikk av 13. mars 1905, og Vogt med den.

Han hadde i utgangspunktet vært svært positiv til unionen med Sverige, men ble etter hvert kritisk til unionsordningen, og han endte med å se unionen som en evig tvistens og hatets giftkilde. Vinteren 1904–05 tok han konsekvensen av dette synet og innså at unionen måtte bort, men han var opptatt av at oppløsningen måtte foregå i fredelige former. I den forbindelse bad han i flere brev den svenske statsminister Boström om å vise forståelse for de norske kravene. Vogt samarbeidet etter hvert med Christian Michelsen, men motsatte seg så lenge som mulig regjeringens avgang. Michelsen ønsket at Vogt skulle bli medlem av hans regjering, og han lovte å tre inn i denne, men trakk dette løftet tilbake og arbeidet deretter en periode som høyesterettsadvokat i Kristiania.

Situasjonen ble utover våren 1905 mer og mer kritisk, og Vogt reiste 13. juni som privatmann, men med statsministerens godkjennelse til Sverige for å forhandle. Han rapporterte tilbake til regjeringen og foretok så en ny reise til Sverige. Deretter deltok han i arbeidet med å utforme forarbeidene til Stortingets svar på kongens krav.

Vogt spilte også en annen viktig rolle i 1905, da han var medlem av delegasjonen som forhandlet med svenskene i Karlstad. Her gjorde han en betydelig innsats. Regjeringen ønsket å benytte ham som diplomat, og han ble 1906 Norges første sendemann i Stockholm. Her var hans taktfullhet en av årsakene til at han klarte å lege en del av de sårene som unionsoppløsningen hadde medført.

I perioden 1910–34 var Vogt sendemann i London og Brussel. Han tjenestegjorde følgelig under den første verdenskrig og klarte da balansegangen som den såkalt nøytrale alliertes diplomatiske representant. Han kunne 1917 rapportere hjem om at han hadde mottatt varme uttalelser om de tjenestene som den norske skipsfarten ytet Storbritannia.

På regjeringens oppfordring fortsatte Vogt som diplomat til 1934, ett år ut over pensjonsalder. Deretter praktiserte han en periode som advokat i Oslo.

Som diplomat hadde Vogt flere spesialoppdrag og forhandlet 1908 med svenskene om den vanskelige reinbeitesaken. 1922 var han formann for Norges delegasjon til nedrustningskonferansen i Haag, og 1923 fungerte han som dommer i voldgiftssaken mellom Norge og USA om erstatning for norskkontraherte skip som var rekvirert av amerikanske myndigheter under krigen (se Christoffer Hannevig). Vogt var 1926 delegert til Folkeforbundet og var under Grønlandssaken 1932–33 midlertidig dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, hvor han 1933 ble fast dommer.

Som student var Vogt styremedlem, formann og redaktør i Studentersamfundet, et forum hvor han var en fryktet debattant. Han var senere mye benyttet som politisk foredragsholder. Som sekretær for Høires Centralstyre 1892–97 hadde han bl.a. organisert valgkamper. Aftenposten hadde motarbeidet hans eget kandidatur til Stortinget, noe som ble opptakten til en opprivende strid innenfor Christiania Høire.

Som diplomat forholdt Vogt seg i ro på det partipolitiske planet, men 1939–40 vakte han oppsikt ved i en rekke avisinnlegg å gå inn for at Norge og Sverige burde yte hjelp til Finland mot Sovjetunionen.

Vogt utgav to erindringsbøker. Han var æresdoktor ved universitetet i St. Andrews og ble 1904 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, 1906 ble han kommandør med stjerne, og storkors fikk han 1923. Han var dessuten innehaver av Kroningsmedaljen i gull og Haakon VII jubileumsmedalje. Ellers var han dekorert med storkors av den belgiske Kroneorden, den britiske Victoriaorden og den svenske Nordstjärneorden.

Verker

  • Vor Jævnbyrdighed med Sverige. Et Flyveskrift, Kristiansand 1891
  • Unionen, 1893
  • Venstres skattepolitik kaldes et Skrift, 1894
  • Indtil 1910, 1941
  • Efter 1910, 1945

Kilder og litteratur

  • J. V. Heiberg: Unionens opløsning 1905, 1906
  • C. J. Hambro: Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
  • H. Storm: Nils Vogt, Morgenbladet og unionsoppløsningen, 1944
  • F. Wedel Jarlsberg: 1905 Kongevalget, 1946
  • Delphin Amundsen, 1947
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste, 2 bd., 1955–59
  • K. Fasting: Nils Claus Ihlen, 1955
  • J. Weibull: Inför unionsopplösningen 1905. Konsulatfrågan, Stockholm 1962
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • d.s.: Norges historie, bd. 12, 1978

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.