Skipsreder. Foreldre: Skipsreder og stortingsmann Christoffer Hannevig (1852–1938) og Elfrida (“Elfi”) Kristine Nilsen (1858–1902). Gift 2.9.1919 med Eileen Singleton (1.10.1894–juni 1972).

Christoffer Hannevig markerte seg sterkt i jobbetiden på slutten av den første verdenskrig med å bygge opp internasjonale forretninger, spesielt i USA, hvor han hadde etablert flere skipsverft. Disse ble rekvirert da USA kom med i krigen 1917, og erstatningsoppgjøret som fulgte, den såkalte “Hannevig-saken”, varte helt frem til 1959.

Hannevig ble født i Kristiania som den eldste av skipsreder Christoffer Hannevig seniors 7 barn. Familien bodde noen år i Arendal før faren 1892 overtok gården Vestmannrød i Borre. Christoffer jr. gikk på Treiders handelsskole i Kristiania og reiste deretter til Storbritannia for videre handelsutdannelse.

Etter hjemkomsten til Norge etablerte Hannevig 1905 egen skipsmeglerforretning i Kristiania, og 1914 startet han rederiet Hannevig Brothers A/S, med broren Louis Hannevig (1885–1966) som disponent og med kontorer i Kristiania og London, senere også i New York og Russland. Etter hvert utvidet han sin interessesfære til også å omfatte Nord-Amerika, og 1917 eide eller kontrollerte han 14 ulike selskaper i USA, foruten de norske selskapene, som bl.a. omfattet Transatlantic Motorship Co. A/S (stiftet 1915) og A/S Motortank (1916). Firmaet Transatlantic Motorship var spesielt innrettet på oppkjøp og drift av seilskip som ble utstyrt med “dobbeltskruede motormaskiner”, en meget innbringende forretning.

I Nord-Amerika var Hannevigs virksomhet konsentrert om skipsbygging. Det amerikanske selskapet Pusey & Jones i Wilmington, Delaware (senere utvidet til Pennsylvania Shipbuilding Co.), og det kanadiske Newfoundland Shipbuilding Co. i Harbour Grace, Newfoundland, beskjeftiget bortimot 20 000 arbeidere, og han hadde flere mindre verft. I tillegg til dette drev han som skipsmegler og -reder og hadde egen bank i London og New York. 1917 ble hans formue anslått til 40 millioner dollar. Hannevig og brødrene var også engasjert i forretningsvirksomhet med Russland i tiden før revolusjonen. I USA engasjerte han seg dessuten i den gryende luftfarten: Sammen med svensken Hugo Sundstedt bestilte han bygging av et stort sjøfly, som de skulle bruke i et forsøk på å bli de første til å fly over Atlanterhavet fra USA til Europa, men flyet totalhavarerte under prøveturen og lot seg ikke reparere.

1917 stiftet Hannevig sammen med sin far “Christoffer Hannevigs fond til Niels Henrik Abels minne” til fremme av matematisk forskning, med en kapital på 150 000 kroner. Samme år skjenket han 1 million kroner til fullføring av Gustav Vigelands fontene i Vigelandsparken, og året etter grunnla han stiftelsen American Portrait Foundation, som var ment å skulle bekoste oppbyggingen av en nasjonal portrettsamling i USA. Han tilbød seg dessuten å bekoste oppføringen av en operabygning i Kristiania. En tomt på Kontraskjæret ved Pipervika, som Hannevig hadde kjøpt for å bygge kontorer for sine ulike firmaer, ble donert til formålet, og en pengeinnsamling til et driftsfond for operaen innbrakte 700 000 kroner, men før planen kunne realiseres, hadde Hannevig fått annet å tenke på.

Vendepunktet for Hannevigs forretningsdrift kom 1918. Revolusjonen hadde stoppet forretningene i Russland, og etter at USA kom med i den første verdenskrig sommeren 1917, overtok de amerikanske myndighetene gjennom styringsorganet Shipping Board kontrollen med alle skipsverft i landet. Alle skip under bygging ble rekvirert, mot løfte om erstatning etter krigen. Men erstatningen ble ikke godtatt av norske redere, og en gruppe redere som Hannevig hadde kontrakter med, den såkalte Kristiania-gruppen, fikk medhold i sine erstatningskrav ved internasjonal voldgift i Haag 1922.

Da den amerikanske rekvisisjonsordren kom 1917, hadde Hannevigs verksteder i USA 45 skip på til sammen 312 000 dvt under bygging eller i bestilling. Hannevig selv ble 1921 begjært konkurs av sine amerikanske kreditorer, men han anla privat erstatningssøksmål mot Shipping Board og fikk etter hvert støtte fra den norske regjering, til tross for at den daværende norske minister i Washington, Helmer Bryn, sterkt frarådet at staten skulle engasjere seg i saken. Bryn gikk så langt at han nektet å samarbeide med den offisielle norske utsending som skulle forhandle med amerikanerne.

Etter langvarige diplomatiske forhandlinger mellom den norske og den amerikanske regjering ble det 1940 undertegnet en konvensjon mellom Norge og USA om den videre fremgangsmåten i saken. Konvensjonen trådte først i kraft 1948, og deretter ble det utvekslet innlegg mellom partene. Da Hannevig døde 1950, var de ennå ikke kommet til enighet. Først 1959 ble saken brakt inn for den amerikanske Court of Claims som voldgiftsdomstol. I dommen, som falt samme år, ble det norske kravet på ca. 80 millioner dollar forkastet i sin helhet.

    Etterlatte papirer

  • Christoffer Hannevigs forretningsarkiv finnes i Aust-Agder-Arkivet, Arendal
  • HEH, div. utg.
  • H. Bahr: Hannevigsakens faktiske sammenheng. En utredning, 1932
  • The Hannevig case. Arbitration between the government of Norway and the government of the United States of America under the Convention of March 28, 1940. Brief of the government of Norway, 2 bd., Washington, D. C. 1954
  • T. Hannevig Crawford: stamtavle over familien Hannevig på Internett, 1999
  • H. C. Erlandsen: “Statlig engasjement for enkeltpersoner. Da Norge førte sak mot USA i 40 år”, i Stat & styring nr. 4/1999, s. 36–39