Litteraturforsker. Foreldre: Kontormann Arne Dahl (1902–90) og Lilly Pedersen (1906–). Gift 1) 1954 med adjunkt Elisabeth Andresen (28.6.1933–), datter av lege Eyvind Andresen (1897–1944) og adjunkt Gjertrud Wulfsberg (1896–1980), ekteskapet oppløst 1968; 2) 1968 (samboerskap) med lektor Bodil Jensen (11.6.1943–), datter av lærer Peter Jensen (1897–1986) og lærer Inger Martens (1908–), forholdet avsluttet 1977; 3) 1979 med studiesjef Etelka Genoveva Matilda Tamminen (20.12.1946–), datter av assessor Veli Tamminen (1912–91) og rektor Saara Ahoranta (1916–).

Willy Dahl hører til de mest markante profiler innenfor nordisk litteraturvitenskap i annen halvdel av 1900-tallet, med klare og selvstendige synspunkter som til tider har brakt ham i opposisjon til det øvrige miljø.

Hans utgangspunkt er nykritikken, men senere utvikler han en klar politisk og sosialhistorisk tilgang til litteraturen som kulminerer i 1970-årenes marxisme og ideologikritikk. Under innflytelse av denne setter Dahl, både som litteraturkritiker og -historiker, den realistiske og sosialkritiske diktning høyere enn den psykologisk og eksistensielt orienterte. Han har vært særlig opptatt av triviallitteratur og bidrog til at den ble gjenstand for forskning og undervisning på universitetene i 1970-årene. Dahl har alltid hatt en pragmatisk holdning til litteraturvitenskapen og er av enkelte blitt kritisert for mangelen på teoretisk dybde, men bredden må sies å oppveie denne mangelen. Hans fornemste styrke er den klare og oversiktlige fremstilling, gjerne med et personlig preg, og han er en dreven popularisator.

Dahl har sin bakgrunn i arbeidermiljø, tok examen artium 1946 og hadde diverse strøjobber som journalist, sjømann og sjåfør før han startet sine studier ved Universitetet i Bergen. Han ble cand.philol. med nordisk hovedfag 1958 og arbeidet noen år som lektor ved Bergen katedralskole før han ble NAVF-stipendiat og senere tilsatt som lektor ved Universitetet i Oslo 1965. 1977–81 var han professor ved Universitetet i Trondheim og 1981–92 ved Universitetet i Bergen og seniorstipendiat samme sted 1992–95. Hans første bok, Stil og struktur (1965, flere senere utg.) ble i mange år brukt som lærebok i stilistikk. Nykritisk orientert er studien Garman & Worse i nærlys. I en senere utgave, Garman & Worse i nærlys og perspektiv, utvides analysen med en sosialhistorisk tilnærmingsmåte. Et tilsvarende perspektiv finnes i hans bidrag til Konfrontasjoner.

Dahl hadde redaktøransvaret for Ordene og verden, en samling diktanalyser, og han har senere redigert flere antologier. 1968 utgav han Perspektiver. Essays om norske klassikere. En nyttig håndbok er Nytt norsk forfatterleksikon. Dahls første litteraturhistoriske arbeid er Fra 40-tall til 60-tall (1969), en lettfattelig oversikt over norsk etterkrigslitteratur, senere utvidet under tittelen Fra 40-tall til 70-tall. Arbeidet med denne la grunnlaget for bind 6 i Norges litteraturhistorie, Vår egen tid 1945–70, som til dels ble kraftig kritisert, især fra forfatterhold, pga. enkeltvurderinger og hele det politiske perspektivet. Noen år senere gav Dahl ut sin egen litteraturhistorie i tre bind, Norges litteratur (1981–89), der han skriver ut fra nye disposisjonsprinsipper og foretar epokeinndelinger på grunnlag av viktige politiske begivenheter. Også her kan han nok være subjektiv og skjev i sine vurderinger, men bøkene rommer mange fine iakttakelser og nye vinklinger.

Dahl var i flere år tilknyttet Arbeiderbladet som litteraturkritiker og skrev også ellers ofte om litteratur i aviser og tidsskrifter – gjerne med polemisk snert. Hans interesse for populærlitteratur utmyntet seg i en rekke artikkelsamlinger, I kiosken og på skjermen, “Dårlig” lesning under parafinlampen, Blå briller og løsskjegg i Kristiania og Trivialiteter. Fra den norske masselitteraturs historie. Dahl er også en stor krim-entusiast og krim-kjenner og har bl.a. utgitt monografien Max Mauser – men Jonas Lie. En studie i dikt og liv samt oversiktsverket Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie.

Til Dahls øvrige utgivelser hører avhandlingen Kristian Elster og biografien Arnulf Øverland, samt flere artikkelsamlinger, bl.a. Kronikker og krøniker fra boklivet. Han har også prøvd seg som skjønnlitterær forfatter med Ti fortellinger fra en annen tid og under pseudonymet Melkior Pedersen gitt ut samlingen Dikt! – en parodi på moderne norsk lyrikk. 2000 kom Fortellingen om Bergen, et praktverk om Bergens historie, levende og personlig fortalt.

    Et utvalg

  • Stil og struktur, 1965, flere senere utg.
  • Garman & Worse i nærlys, 1967
  • (red.) Ordene og verden, 1967
  • Perspektiver. Essays om norske klassikere, 1968
  • Dikt! (under pseud. Melkior Pedersen), 1968
  • Fra 40-tall til 60-tall. Norsk prosa gjennom 25 år, 1969
  • sm.m. Knut Johansen: Konfrontasjoner, 1970
  • Nytt norsk forfatterleksikon, 1971
  • Garman & Worse i nærlys og perspektiv, 1973
  • I kiosken og på skjermen, 1973
  • Fra 40-tall til 70-tall. Norsk prosa gjennom et kvart århundres etterkrigstid, 1973
  • “Dårlig” lesning under parafinlampen, 1974
  • Ti fortellinger fra en annen tid, 1974
  • Blå briller og løsskjegg i Kristiania, 1975
  • Vår egen tid 1945–70, bd 6 i E. Beyer (red.): Norges litteraturhistorie,1975
  • Kristian Elster, 1977
  • Trivialiteter. Fra den norske masselitteraturs historie, 1986
  • Kronikker og krøniker fra boklivet, 1987
  • Arnulf Øverland, 1989
  • Max Mauser – men Jonas Lie. En studie i dikt og liv, 1990
  • Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie, 1993
  • Fortellingen om Bergen, 2000
  • Opplysninger fra Willy Dahl 1999