Maler og grafiker. Foreldre: Landarbeider og soldat Franz Katzensteiner (1912–1943/44) og Theresia Storn (1907–89). Gift 1965 med keramiker Hege Sandved (17.4.1944–), datter av arkitekt David Sandved (1912–2001) og Sonja Haugan (1914–), ekteskapet oppløst 1971; samboer med kunsthistoriker Aashild Grana (17.10.1951–). Svoger til Odd Nerdrum (1944–).

Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk og kommunistisk regime har satt spor i bildene hans og gitt seg uttrykk i samfunnsengasjement og solidaritet med de undertrykte og svake, med barn som lider, vergeløse dyr og sårbar natur. Gjennom kunsten utforsker han menneskenaturen og livets mangfold, skildrer dets skjønnhet og styggedom med stenk av humor og poesi i et frodig billedspråk.

Storn var utdannet baker og konditor med praksis fra Østerrike og Sveits da han kom til Norge 1956. Han tok først hyre som sjømann i Fred. Olsen Lines, senere i Den norske Amerikalinje. 1957–60 hospiterte han ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS). Der havnet han i et vitalt studentmiljø med blant andre Kjartan Slettemark, Jo Stang, Trond Botnen og Alf Cranner som klassekamerater. Jon Medbøes forelesninger i kunsthistorie åpnet en ny og ukjent verden, og Chrix Dahls radérklasse bød på gode arbeidsmuligheter.

I pakt med sine røtter i landsbygdas folkelighet dyrket Storn fra begynnelsen av en stil forankret i folkekunsten og dens frykt for det tomme rom, og i en naivisme uten akademiske pretensjoner eller ønske om teknisk fullkommenhet. Med et lekent og eksperimenterende forhold til virkemidlene kviet han seg ikke for å provosere og utfordre ytringsfriheten.

Første gang Storn vekket til hissig debatt, var 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Det var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk “junk art” og “happenings”. Publikums negative reaksjoner og krav om at Norsk kulturråd skulle trekke tilbake den økonomiske støtten til utstillingen, skyldtes snarere den uvante estetikken enn installasjonens politiske brodd.

Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk. Denne teknikken, så vel som GRAS-gruppens formspråk, var til dels lånt fra amerikanske popkunstnere som Storn rent formalt ble påvirket av. I motsetning til disse, som refererte mer eller mindre passivt fra populærkulturen, var GRAS-kunstnerne politisk engasjert. Men de ensidig politiske motivene gikk snart ut på dato. Likevel bidrog GRAS-gruppen til å løfte norsk grafikk, spesielt silketrykket, og enkelte av bildene deres er blitt stående i norsk kunsthistorie.

Storns mer allmennmenneskelige og eksistensielt funderte samfunnsengasjement ble manifestert i frisen Veien til Utopia, en 200 meter lang utsmykning på Høyenhall T-banestasjon i Oslo. Billedserien vitnet om kjærlighet til livet så vel som fortvilelse over urett og lidelse. Men frisen provoserte til hærverk og ble fjernet 2001.

Ikke sjelden fornemmes en underliggende angst i Storns billedverden, selv i fredfylte motiver, for eksempel i bildet av hjorten som beiter ved elvebredden og snuser på piken som hviler i blomsterengen – i Timen før soldatene kom.

Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, “siterte” Picasso og Munch og refererte til grufulle fotografier fra den annen verdenskrig. Influert av de “heftige” tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt “primitiv” og forhistorisk kunst.

Som hos hans landsmenn Gustav Klimt og Egon Schiele har det sensuelt erotiske en bred plass i Storns motivkrets. Til og med en så uskyldig figur som teddybjørnen kan han utstyre med farlig potens. Teddymetaforen forteller kanskje noe om Storns ambivalens overfor Homo Skrapiens (1978), som han har kalt et av sine mange korsfestelsesmotiver.

Storn har i årenes løp vekslet mellom forskjellige medier innenfor grafikk og maleri. Han har bygd materialbilder så vel som skulptur, limt collager og malt på fotografier. En utstilling av bearbeidede pornobilder førte 1997 til politianmeldelse – og påfølgende henleggelse. Omkring 2000 har han laget flere fotografiske selvportretter, avkledt og i kostymer. Generelt har fotografiet fått en stadig større plass i Storns œuvre, noe som gjenspeiles i en rekke rene fotoutstillinger som han viste mellom 2001 og 2004. Han eksperimenterer også med computer print, dvs. at han skanner inn og bearbeider fotografiene på dataskjerm.

  • Coca-Donald samfunn – ikke ta meg, 1969, destruert
  • Den gale fredsduen, fargelito/silketrykk, 1971, NG
  • Fredselskeren, silketrykk, 1971, NG
  • Timen før soldatene kom, 1978, p.e.
  • Homo Skrapiens, 1978, p.e.
  • Korsfestelse, maleri/collage, 1982, NG
  • Grønt hode og blodige hender, maleri, 1984, NG
  • Hodejegeren, maleri, 1984, Museet for Samtidskunst, Oslo

    Utsmykninger

  • Øst-vest, Nord-sør, Veien til Utopia, 1974, Høyenhall T-banestasjon, Oslo (fjernet 2001)
  • Rommen skole, Oslo, 1978/79 (revet 1997)
  • UiTø, 1984
  • Holmenhallen, Oslo, 1990
  • Heggedal skole, Asker, 1990
  • Rikshospitalet, Barneavdelingen, 1997–2000
  • Finsk! Norsk!, katalog Lunds Konsthall, Lund 1977
  • G. Sørensen: Storn Willibald. Maleri – Grafikk, katalog Galleri F15, 1982
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • U. Renberg: Willibald Storn i Galleri F15, katalog, 1986
  • d.s. og G. Sørensen: Willibald Storn, 1989
  • HEH 1994
  • S. Helliesen: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, s. 267–288
  • Amerikanske sommerfugler, Gras, politikk og pop, katalog RKM, 2003
  • diverse avisartikler og anmeldelser 1968–2003
  • Byste (betong) “Studie II” av Marit Wiklund, 1974; Museet for Samtidskunst, Oslo
  • Tegning av Sonja Krohn; Klassekampen 27.8.1986
  • Diverse fotografiske selvportretter