Diplomat. Foreldre: Professor Bredo Morgenstierne (1851–1930) og Bertha Ludwigsen Schjelderup (1857–1943). Gift 30.7.1925 i Winnipeg, Canada med bankfunksjonær Marjorie Elizabeth Alder (25.11.1902–15.2.1986), datter av advokat og forretningsmann Henry A. Alder (1863–1922) og Henrietta Phoebe Ellis (1864–1942). Bror av Otto Morgenstierne (1884–1975) og Georg Morgenstierne (1892–1978); tremenning av Christian Morgenstierne (1880–1967).

Wilhelm Morgenstierne var en av Norges mest fremstående diplomater på 1900-tallet, med nærmere 40 års tjenestetid i USA. Han hadde meget gode kontakter på høyeste hold, og under den annen verdenskrig gjorde han som sendemann en stor innsats for å skape forståelse for Norges sak i USA. Han hadde en personlig posisjon i Washington langt ut over det som et lite lands ambassadør kunne regne med i kraft av sitt embete.

Morgenstierne vokste opp i Kristiania og tok examen artium 1905. Han studerte engelsk og økonomi ved Wadham College i Oxford og tok statsøkonomisk eksamen ved universitetet i Kristiania 1909. Året etter begynte han i utenrikstjenesten, var attaché ved den norske legasjon i i Washington, D.C. til 1912 og deretter sekretær ved konsulatet i Antwerpen i ett år. 1913–17 delte han sin tid mellom en sekretærstilling i UD og arbeid som sekretær i Nordmanns-Forbundet. 1917 vendte han tilbake til Washington som handelsattaché og senere handelsråd. 1921–29 var han byråsjef i UD. Men fra 1929 til pensjonsalderen arbeidet han i USA, først som generalkonsul i New York og 1934–58 som sendemann i Washington.

I Nordmanns-Forbundet var han viseformann 1924–29, og under sin hjemmetjeneste i UD foretok han lengre foredrags- og organisasjonsreiser til det norske USA og Canada 1915 og 1925. En samling av hans taler og foredrag ble utgitt 1932.

Morgenstierne kjente etter hvert nesten hele det utflyttede Norge i Nord-Amerika, noe han bl.a. fikk god anledning til å vise da han fulgte kronprins Olav og kronprinsesse Märtha på deler av deres USA-tur 1939. Og han fikk gode kontakter og venner i amerikansk politikk, administrasjon, presse og kulturliv. Han stod derfor godt rustet da krigen kom til Norge 1940. Da de første misvisende meldinger fra felttoget i Norge ble offentliggjort i USA, tok han resolutt ledelsen i arbeidet med å gi amerikansk opinion et sannferdig bilde av Norges stilling. Han fikk mobilisert president Roosevelt til allerede 13. april offentlig å fordømme det tyske overfall på en liten, nøytral nasjon. Våren og sommeren 1940 gikk det en strøm av pressemeldinger, taler, artikler og intervjuer fra den norske legasjon til amerikanske medier og organisasjoner, slik at man fikk reparert en god del av den skade de første negative beretninger fra Norge hadde gjort.

Morgenstierne var sterkt opptatt av den norske handelsflåtens skjebne og etableringen av Nortraship. Da skipstapene økte, arbeidet han utrettelig for å få tapene erstattet med amerikanske skip. Etter at Lend-lease-avtalen og den såkalte Hogmanay-avtalen var inngått mellom Norge og USA, ble saken brakt i orden. Ved begge avtaleinngåelser hadde Morgenstierne spilt en meget aktiv rolle. Nevnes må også at det meget gode forhold mellom president Roosevelt, kronprinsesse Märtha og Morgenstierne i høy grad bidrog til Roosevelts interesse for og positive holdning til Norge. Og for å uttrykke sin anerkjennelse av Norges innsats for de alliertes sak oppjusterte Roosevelt 1942 den norske legasjon til ambassade og Morgenstierne fra minister til ambassadør. Fra 1948 var han den av de utenlandske ambassadørene i Washington som hadde lengst ansiennitet, og han ble doyen for det diplomatiske korps der, en funksjon han hadde helt til han gikk av med pensjon ved årsskiftet 1957/58. Med årene var det enkelte som mente at han forsvarte USAs interesser i større grad enn Norges, og han ble brukt som eksempel av dem som gikk inn for regelmessig forflytning av diplomatisk personale.

Morgenstierne var aldri politisk aktiv. Som student var han kjent som radikal, og 1908 holdt han foredrag i Studentersamfundet om “Vor tids socialisme”. Han var viseformann i Studentersamfundet (1914) og medlem av Oslo Arbeidersamfunn. Personlig var han en enkel og liketil mann, som vant mange venner i USA med sin joviale og demokratiske væremåte. Han brukte ikke sitt fornemme familienavn, selv da han var doyen i det noe snobbete Washington. Det fikk klare seg med Morgenstierne. I Washington beveget han seg helst til fots over lange strekninger og ble i pressen omtalt som “The Athletic Ambassador”. Han ble venn med Fridtjof Nansen da han var sekretær for Nansenkommisjonen under dens arbeid i USA 1917–18, og senere var han Nansens turkamerat på ski i Norge hvert år frem til Nansens død.

Wilhelm Morgenstierne var æresdoktor bl.a. ved Luther College i Decorah, Iowa, ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota og ved University of Southern California i Los Angeles. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1926, til kommandør av 1. klasse 1939 og fikk storkorset 1946. Han var også innehaver av St. Olavsmedaljen, Kongens fortjenstmedalje i gull og storkors av Dannebrogordenen foruten en rekke andre utenlandske ordener.

  • Et større Norge. Fra Nordmanns-Forbundets arbeidsmark. Artikler og taler, 1932
  • Leiv Eiriksson. Address delivered in Minneapolis, Minn., on “Leiv Eiriksson day” Oct. 9, 1935, Minneapolis 1935
  • Norway looks ahead. Dedication of the new wing of the Royal Norwegian Legation, Tuesday, July 22, 1941, Washington, D.C. 1941
  • Norway, an Active Ally, i National Geographic Magazine, mars 1943
  • Noen artikler, taler og meddelelser til pressen 9. april 1940 – mars 1944, Washington, D.C. 1944

    Etterlatte papirer

  • En samling på ca. 90 brev finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Stud. 1905, 1930, 1955
  • T. Lie: Leve eller dø, 1955
  • d.s.: Med England i ildlinjen, 1956
  • HEH 1959
  • J. Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm, 1984
  • A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig 1939–1945, 1992
  • S. Munthe: Familien Munthe i Norge, 1994
  • A. Thowsen: biografi i NKrL, 1995
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • A: Skouen: En journalists erindringer, 1996
  • K. E. Eriksen og H. Pharo: Kald krig og internasjonalisering 1949–1965, bd. 5 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997
  • Morgenstiernes personalmappe i UD