Sosialøkonom og historiker. Foreldre: Kgl. fullmektig Harald Keilhau (1854–90) og Louise Ottesen (1860–1927). Gift 1) 7.6.1916 med Rachel Greiner (27.10.1893–9.11.1978), datter av telegrafbestyrer August Greiner (f. 1854) og Sofie Johanna Grape (1856–96), ekteskapet oppløst 1923; 2) 5.4.1924 med Rita Wilhelma Steensrud (3.4.1899–12.4.1974), datter av fabrikkeier Olaus Steensrud (f. 1854) og Ragnhild Borgen (f. 1863).

Wilhelm Keilhau hadde mange talenter og appetitt på flere sysler. Derfor satte han spor etter seg på mange felter. Han var utdannet som økonom og jurist, og var professor i sosialøkonomi med vekt på økonomisk historie. Hans historiske arbeider favnet vidt, og han var en glimrende og flittig journalist. Han skrev dikt og hadde tillitsverv i næringslivet.

Keilhau var spedlemmet og sykelig under oppveksten. Faren døde da sønnen var to år gammel, og Wilhelm vokste opp som enebarn under morens sterke beskyttelse. Han fikk bare to år med normal skolegang. Likevel var artiumsresultatene 1907 fremragende. Det samme var resultatene ved statsøkonomisk eksamen 1909 og juridisk embetseksamen 1912, og fra den siste gikk det bare fem år før han kunne disputere for doktorgraden. Han hadde et lett hode, var rask, og det ble stilt store forhåpninger til ham. Likevel var doktoravhandlingen litt av en nedtur. Han valgte et teoretisk emne, grunnrentelæren, som var skarpsindig analysert av David Ricardo og andre av de store klassiske økonomer. Når Keilhau så mente at det var feil i deres resonnementer, gikk det galt. Han fikk graden og universitetsstipend, men måtte vente i 17 år før han ble professor.

I mellomtiden hadde han også gjestet i andre aktiviteter, bl.a. som lærer i landbruksrett og nasjonaløkonomi ved Norges Landbrukshøiskole 1914–17 og som administrerende direktør for Norges første ruteflyselskap, Det norske Luftfartsrederi, 1918. Dessuten hadde han utgitt en diktsamling, en pamflett om den franske okkupasjonen av Ruhr og to miljøsterke skildringer av jobbetidens folk og mentalitet. Men det viktigste og mest positive for hans utvikling var at han kom i gang med økonomisk-historiske arbeider. Han fikk i oppdrag å skrive bindet om Norge i Carnegie-stiftelsens verdensomspennende verk om den første verdenskrig. Norge og verdenskrigen (1927) ble et solid bidrag og har fått plass som et kildeskrift av varig verdi.

I Samtiden offentliggjorde Keilhau en serie velskrevne og skarpe portretter av norske politikere. Disse to kvaliteter – innsikt i økonomiske forhold og portretter av ledende personer – kom til å prege de fire siste bindene av Det norske folks liv og historie, som utkom 1929–38 og omfattet perioden 1814–1920. Ja, han gikk ut over disse emnene. Da han skrev om kunst, litteratur og idrett gikk han lenger enn det som var vanlig blant allmennhistorikere. Intet menneskelig skulle være en historisk skildring fremmed. Mottakelsen var blandet. Han fikk ros for en frisk og personlig fremstilling, men ble kritisert for noen av personkarakteristikkene. Skildringen av Sam Eyde måtte han skrive om, og en injuriesak som var anlagt av barna til Anton Omholt, som var finansminister under den første verdenskrig, tapte Keilhau. Byrettens dom måtte legges inn i de eksemplarene av boken som ennå ikke var solgt.

Keilhau var sterkt engasjert i det offentlige ordskifte, ikke minst i mellomkrigstidens valutaspørsmål. Sammen med de andre universitetslærerne protesterte han mot paripolitikken, som Norges Bank drev med tilslutning fra politikerne. Å drive kronen opp i gammel paritet raskt, ville føre til gevinster for spekulantene, vanskeligheter for næringslivet og arbeidsløshet.

I internasjonale spørsmål markerte han seg som forbitret motstander av Versailles-traktaten og de alliertes behandling av det slagne Tyskland. Han ble pasifist, men snudde i slutten av 1930-årene, da han så opprustningen i diktaturstatene. Da ivret han for å styrke landets forsvar. 1938/39 var han overbevist om at krigen ville komme til Norge og la inn forsyninger av hermetikk og vin på sin hytte ved Lillehammer. Det fikk de tyske okkupantene glede av. Selv kom han til Storbritannia etter at kampene i Norge var over.

I London var han hvileløst virksom som talsmann for Norge. Han skrev bøker og artikler som forklarte det norske folks historie og situasjon for de allierte nasjoner. Han holdt taler i kringkastingen til folket hjemme, og han var virksom i direksjonen for Norges Bank og som formann i Statsøkonomisk forening.

Da de alliertes planer for et nytt internasjonalt betalingssystem etter krigen tok form, ble Keilhau oppnevnt som medlem av den norske delegasjonen. Både i Bretton Woods og i andre konferanser gjorde han seg snart bemerket som en kunnskapsrik og poengtert debattant med skarpe synspunkter. Blant annet hevdet han med glød at den internasjonale oppgjørsbanken i Basel (BIS), som var opprettet for å administrere de tyske krigserstatningene etter den første verdenskrig, måtte nedlegges, for den hadde samhandlet med Nazi-Tyskland. Etterhånden fikk han overtalt stormaktene til å støtte forslaget, og det kom enstemmig med i sluttkommunikeet fra Bretton Woods-konferansen. En annen ting er at vedtaket aldri ble satt ut i livet. Tvert om, tidlig i etterkrigstiden fikk banken nye, viktige oppgaver, og den har fortsatt som “sentralbankenes sentralbank”.

Etter krigen skrev Keilhau om det norske pengevesens historie og flere bedriftsberetninger. Han fortsatte også sitt skjønnlitterære forfatterskap, bl.a. med skuespill og filmmanuskript. Keilhau markerte seg tidlig som en innbitt motstander av planøkonomien. Han var særlig engasjert i kampen mot forslagene til pris- og rasjonaliseringslover, og gledet seg over at kampen mot hans partifelle Wilhelm Thagaard fra Venstre førte frem. Keilhau kunne være en humørfylt foreleser, og i enhver forsamling skapte han temperatur i ordskiftet. Han hadde poengterte synspunkter, ypperlige formuleringer, vidd, ironi og et glødende engasjement – som en akademisk festforestilling.

    Et utvalg

  • Min tro. Et brev til min ven presten, av Yngvar Fjell (pseud.), 1907
  • Koncessionslovenes retsgrundlag, 1914
  • Grundrentelæren, dr.avh., 1916
  • Die Wertungslehre. Versuch einer exakten Beschreibung der ökonomischen Grundbeziehungen, Jena 1923
  • Tore Tank (roman), 1923
  • Bankchefens dagbok (roman), 1925
  • Valutateori og valutapolitik, 1925
  • Norge og verdenskrigen, 1927
  • Avrustning, i Samtiden 1928
  • Det norske folks liv og historie gjennem tidene, bd. 8, 1929, bd. 9, 1931, bd. 10, 1935, bd. 11, 1938
  • Norway and the World War, 1930
  • Den nye internasjonale pengeordning. (Bretton Woods), 1946
  • Skipsfartens betydning for Norge, 2. omarb. utg., 1948
  • Handelens venner og Oslo Handelsstands Forening, 1951
  • Norges eldste linjerederi. Jubileumsskrift til det Bergenske Dampskibsselskabs 100 års dag, 12. desember 1951, Bergen 1951
  • Principles of Private and Public Planning, London 1951
  • Den norske pengehistorie, 1952
  • Riktig og gal planøkonomi, 1953
  • Stud. 1907, 1932, 1957
  • E. Diesen: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • Leif Høegh: “Wilhelm Keilhau”, i d.s.: I skipsfartens tjeneste, 1970
  • P. Munthe: “Wilhelm Keilhau”, i d.s.: Norske økonomer. Sveip og portretter, 1992