Jurist og offiser. Foreldre: Magistratssekretær, overrettssakførar Axel August Hansteen (1863–1937) og Lina von Tangen (1870–1954). Gift 15.12.1936 i Trondheim med Marie (“Maja”) Brodtkorb Birkeland (23.4.1899–3.8.1971), dotter til grosserar Gunnar Birkeland (1863–1928) og Lina Brodtkorb (1874–1944). Brorsons soneson til Christopher Hansteen (1784–1873).

Som forsvarssjef og sjef for Forsvarets overkommando på den norske utefronten frå 1942 hadde Wilhelm Hansteen ei sentral rolle i samarbeidet med dei allierte under planlegginga av frigjeringa av Noreg.

Hansteen voks opp i Kristiania. Etter examen artium 1914 tok han Krigsskolens øvste avdeling 1917 og fullførte Den militære høyskole to år seinare. 1919–23 var han aspirant i Generalstaben, samstundes med at han studerte jus og vart cand.jur. 1924. Deretter var han adjoint i Generalstaben og tok generalstabsprøva 1928. Året etter hadde han studieopphald i Frankrike, medrekna eit halvt års teneste ved eit fransk infanteriregiment. Etter eitt år som domarfullmektig vart han utnemnd til kaptein i Generalstaben 1931, og 1934–36 var han stabssjef ved 5. divisjon. Desember 1936–desember 1941 var han militærattaché i Finland, med majors grad og sideakkreditering til Estland og Latvia.

Vinteren 1942 vart Hansteen kalla til London og tilboden stillinga som forsvarssjef og sjef for den nyoppretta Forsvarets overkommando (FO), med grad som generalmajor. Forsvarsminister Oscar Torp hadde bestemt seg for å etablere ein slik overkommando for å få ein samlande sjef for det norske militære apparatet i eksil – ein som kunne ta leiinga av all planlegging og operasjonar med sikte på frigjeringa av heimlandet, og som kunne få i stand eit høgst nødvendig samarbeid med britiske og allierte militære organ. Hansteens næraste medarbeidar i FO vart rittmeister Bjørn Christophersen, som vart utnemnd til oberst og stabssjef. Saman kom dei to til å utøve eit effektivt leiarskap, der Hansteens intellektuelle og diplomatiske evner kunne kombinerast med Christophersens resolutte energi og idérikdom. Deira raske avansement til toppstillingar, og deira relative ungdom, vakte oppsikt og ikkje så lite motvilje i offiserskrinsar som var vande med etablerte ansiennitetsreglar. Men dei hadde forsvarsministerens tillit og kom raskt på talefot med dei britiske militære sjefane.

Spesielt viktig var det samarbeidet som kom i stand gjennom ein nyoppretta Anglo-Norwegian Collaboration Committee, ein samarbeidskomité som hadde tilsyn med alle operasjonar bak fiendens liner i det okkuperte Noreg. Her hadde britane, gjennom spesialorgana Special Operations Executive og Directorate of Combined Operations, lenge ført sin eigen krig utan å rådføre seg med norske instansar. Eksempel på det var raida mot Lofoten og Vågsøy i julehelga 1941. Reaksjonen etter desse operasjonane vart på fleire måtar avgjerande for omveltinga i den norske forsvarsleiinga og opprettinga av FO.

Trass i dei mange samarbeidstiltaka som den nye leiinga fekk i gang, var der grenser for dei alliertes vilje til å ta nordmennene med på råd i storstrategiske spørsmål. Frigjeringa av Noreg var berre ein liten del av det omfattande frigjeringsverket for det okkuperte Europa, og det var tidleg klart at landet først ville få sin fridom frå tysk okkupasjon som ledd i Hitler-Tysklands endelege kapitulasjon. Det var likevel ikkje utenkjeleg at Noreg måtte attvinnast med militær makt. London-regjeringa freista å overtale dei allierte til å la kronprins Olav bli alliert øvstkommanderande for ein slik operasjon, men dette vart avvist med tilvising til at dette ville utløyse tilsvarande krav frå dei andre allierte eksilstyresmaktene. For likevel å sikre at norske interesser vart tilgodesedde under frigjeringsoperasjonane, bestemte regjeringa sommaren 1944 å be kronprins Olav overta som forsvarssjef, med Hansteen som nestkommanderande – ei løysing som hadde Hansteens fulle tilslutning.

Etter frigjeringa 1945 vart Hansteen utnemnd til generalinspektør for det nyoppretta Heimevernet. 1947–48 var han sjef for den norske Tysklandsbrigaden og deretter generalløytnant og sjef for Hæren 1948–56, dessutan sjef for NATOs landstridskrefter i Noreg 1951–53. Frå 1956 til han nådde aldersgrensa 1966 var han generalkrigskommissær og i perioden 1957–60 til like fungerande sjef for Forsvarets høgskole. Etter at han tok avskil som offiser var han i fem år knytt til Forsvarets Krigshistoriske avdeling, som forfattar av bandet om operasjonane på Vestlandet i serien Krigen i Norge 1940.

Wilhelm Hansteen vart utnemnd til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1949, han var Knight Commander av den britiske Order of the Bath, kommandør av den franske Heiderslegionen og hadde storkors av den svenske Svärdsorden og fleire andre utanlandske dekorasjonar.

  • Operasjonene til lands på Vestlandet og i Hallingdal og Numedal, bd. 15 i Krigen i Norge 1940, 1971
  • fleire artiklar om m.a. norsk forsvarspolitikk
  • Barth, 1930
  • Stud. 1914, 1939, 1964
  • HEH, fleire utg.
  • O. Riste: London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940–45, bd. 1–2, 1973–79