Grafiker og billedhugger. Foreldre: Advokat Egil Sverresønn Gulbransen (1919–2003) og tegner Ruth Brøther (1920–). Gift 1970 i Budapest med skulptør István Lisztes (1942–).

Wenche Gulbransen har gjort seg bemerket som både billedhugger og grafiker. Blant hennes mest kjente skulpturer er utsmykningen Vanntrapp utenfor Oslo Sentralstasjon og Christian IVs hanske på Christiania torv. Hun har også en rik produksjon av medaljer og har bl.a. laget Kronprinsesse Märthas minnemedalje.

Hun studerte språk i Wien 1967, og tekst kom senere til å bli et viktig element i hennes kunstnerskap. Boklinjen under Fredrik Matheson på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole året etter la også noe av grunnlaget for denne kunstneriske praksisen. I begynnelsen siktet hun seg inn på grafikken som billedmessig medium og debuterte på Høstutstillingen som grafiker 1974. Studier i Wien og deretter Budapest gjorde henne kjent med den sentraleuropeiske medaljetradisjonen og resulterte etter hvert i et skifte mot skulpturelle virkemidler.

Mellom 1975 og 1980 laget Gulbransen mer enn 100 medaljer, de fleste utformet på eget initiativ og i et format som var i slekt med metallgrafikken. Her fremstilte hun portretter av kulturhistoriske storheter som Descartes og Kant og av navnløse modeller fra hverdagslivet. Medaljene kunne også ha et humoristisk overskudd eller en satirisk snert som i Bilismens gleder og Syklismens gleder.

Gulbrandsen gjorde seg kjent i en annen skulpturell form med sitt vitale, Picasso-inspirerte utkast, Musikkens Odyssé, som 1978 ble premiert i konkurransen om utsmykningen av Johan Svendsens plass foran Oslo Konserthus. Hennes posisjon som et kommende navn innenfor sin generasjon ble bekreftet gjennom deltakelsen på den viktige vandreutstillingen “Skulptur underveis” 1980–81. Der var hun representert med relieffet Storbyikon, hvor en meditativ ansiktsmaske i bronse stod i tematisk og materialmessig kontrast til en bakgrunn med urbane fragmenter på pleksiglass.

Denne evnen til å sette ulike elementer i samspill har Gulbrandsen senere videreført som installasjoner i rom. Et høydepunkt var To værelser (hjemmets geometri) 2001, som var en slags erindring om 1950-årene med arkitektonisk karakter. Minnene ble fysisk forankret i en nøktern dobbeltseng og to tilsvarende kjøkkenbord fra dette tidsrommet. Møblene var ikke bare markører, men også aktører. Sengen lå på siden og sammenslått som et avsluttet kapittel, mens bordenes åpne skuffer blottet et innhold i form av bøker med tidstypiske omslag som rommet fortellinger fra norsk nærhistorie.

Tegning ble et stadig viktigere medium for Wenche Gulbransen fra slutten av 1980-årene. Hennes varierte bidrag til denne siden av billedkunsten var viktig for å heve mediets status i en tid hvor de elektroniske kunstartene så tegningen som mindre viktig. Dette i tillegg til Gulbransens verbale formuleringsevne, gjorde henne særlig skikket for professoratet i tegning ved SHKS i perioden 1996–2002. Før dette hadde hun fullført et sterkt stykke bokkunst gjennom sin dialog med den ungarske poeten János Pilinzky. Gulbransen oversatte også verket med sin mørke klangbunn fra dikterens konsentrasjonsleirerfaring. Den dikteriske formens asketiske, smertetunge karakter finner en visuell resonans i de renskårne volumene i grader av grått mot ubønnhørlig svart. Selv om hennes geometriske gjenstander er enkle som substantiver, utløser de assosiasjoner over vid skala av dystre adjektiver.

Ved siden av sine intime, innholdstunge og senere mer paradoksfylte sider i bokprosjektene, har Wenche Gulbransen laget en rekke offentlige arbeider, fra et relieffprydet korsalter i Nidarosdomen til Vanntrappen – Geometri og poesi som en del av den travle ankomstveien opp til/ned fra Oslo Sentralstasjon. På Aker Brygge finnes en mer postmodernistisk preget fontene med klassiske skulptursitater, mens fonteneprosjektet for Christiania torv, Christian 4s hanske, søker å forene et fortellende element i metall med abstrakte steinformer.

Wenche Gulbransens mest ambisiøse arkitekturrelaterte arbeid til nå er hennes storslagne forvandling av Skien Handelstorg. Lag på lag heter utformingen som hun laget sammen arkitekt Irene Sævik. Prosjektet består av et nytt gulv i stein, trapper av betong, en granittdekket scene, en variasjonsrik “vannvegg” og en rund “vannstein”, og representerer en fantasirik og fullstendig fornyelse av et sentralt, byrom.

    Skulpturelle arbeider (et utvalg)

  • Musikkens Odyssé, premiert konkurranseutkast, 1978
  • Storbyikon, [hvor befinner den seg etter utstillingen? og når ble den laget?]
  • tredelt skulptur, Stovner, Oslo, 1986
  • tegning og bronsesøyle, KI-senteret Rykkin, 1987
  • korsalter med relieffer, Nidarosdomen, 1987
  • Vanntrappen – Geometri og poesi, Oslo Sentralstasjon, 1988
  • Klassisk sitat, Aker Brygge, Oslo, 1989
  • firedelt skulptur i vann, Høyskolesenteret i Bodø, 1992
  • vegg- og gulvutsmykning, Universitetet på Dragvoll, Trondheim, 1993
  • Christian 4s hanske, Christiania torv, Oslo, 1997
  • fontene og skulptur Brynsalléen 4–6, Oslo, 2000
  • Lag på lag, Skien Handelstorg (sm.m. arkitekt Irene Sævik), 2004–05

    Medaljer (et utvalg)

  • Medaljeoppdrag for Oslo bys kulturpris, 1977 (ny utg. 2000)
  • Bilismens gleder, 1977
  • Syklismens gleder, 1977
  • Kronprinsesse Märthas minnemedalje, 1979

    Bokkunst

  • Botsgang (sm.m. János Pilinzky), 1993 (håndlaget i A3-format og trykt i 500 eks. i A4-format)
  • Svømmerens arm, 2003 (trykt, signert og nummerert i 400 eks.)
  • Forøvrig vil jeg gjerne ha sagt og jeg, 2005
  • The Lady with the little Dog (tekst A. Tsjekov), 2005
  • VANITAS VANITATUM (dikt av A. Gryphius og essay Alles is eitel ... av W. Gulbransen), 2005
  • NKL, bd. 1, 1981
  • egne anmeldelser i Dagbladet
  • W.Gulbransen: Botsgang, 1993
  • artikler av W. Gulbransen i magasinet STEN, juni 2006
  • W. Gulbransens CV