Filmregissør og reklamemann. Foreldre: Lege Valentin Fürst (1870–1961) og Margarethe Christiane Dedekam (1874–1957). Gift 1) 31.12.1925 med Ingeborg Kathinka Meyer Sewell (27.8.1902–9.11.1953), datter av konsul Thomas Sewell (1848–1913) og Anne Christine Marie Aschehoug (1861–1926), ekteskapet oppløst 1929; 2) 24.8.1934 med språkstenograf og oversetter Jytte Marstrand (23.1.1913–19.2.1990), datter av tannlege Birger Marstrand og Eugenie Alsing. Navneendring til Fyrst 1940. Bror av Valentin Fürst (1907–88).

Walter Fyrst var aktiv som filmmann i mer enn 50 år og en av pionerene i norsk filmbransje. Hans filmarbeid var mye knyttet til hans yrke som reklamemann, men han regisserte også flere spillefilmer og en rekke fjernsynsprogrammer. Fyrst var også politisk aktiv i en periode og en av pådriverne for Nasjonal Samling.

Fyrst vokste opp i et velstående hjem i Vestre Aker som den eldste av seks søsken. Etter examen artium på Kristiania Handelsgymnasium, et avbrutt universitetsstudium og utenlandsopphold begynte han som reklamemann. Han drev tidlig reklamefirmaet A/S Gatereklame og filmselskapet Fürst-Film. 1927–35 var han disponent i Sporveis-Annonsene, 1935–38 i Nordisk Reklamebyrå og 1938–40 i tidsskriftet Farmand.

På grunn av sin sterke interesse for film begynte Fyrst som filmregissør 1924. Etter å ha regissert reklamefilmer fikk han 1927 i oppdrag å regissere spillefilmen Troll-elgen, etter to romaner av Mikkjel Fønhus. Troll-elgen kan regnes som Fyrsts hovedverk, og som mange av de samtidige norske filmene utspiller den seg i bygdemiljø. 1928 regisserte han Café X, etter eget originalmanus. Den er uvanlig blant norske 1920-tallsfilmer fordi den utspiller seg i datidens Oslo og handler om et aktuelt problem som spritsmugling. 1932 kom den korte spillefilmen Prinsessen som ingen kunde målbinde, en av de første lydfilmene som ble innspilt i Norge.

Gjennom Fedrelandslaget hadde Fyrst kommet i kontakt med Vidkun Quisling, og Fyrst ble senere en av initiativtakerne til Nasjonal Samling. Med sin erfaring som reklamemann og med en praktisk orientert idealisme ble han partiets første propagandaleder, men ble avsatt etter ett år og forlot partiet etter uenigheter om Quislings linje. Fyrst engasjerte seg i 1930-årene også som organisator av frivillig arbeidstjeneste, som skulle hjelpe småbønder og gi arbeidsløs ungdom jobb.

Etter å ha fornyet medlemskapet i NS 1941 tjenestegjorde Fyrst en kort periode i propagandakompaniet i Den norske Legion; oppholdet der resulterte bl.a. i en artikkelserie fra Sovjetunionen i Aftenposten. Etter dette begynte han igjen en aktiv periode som filmskaper og laget flere filmer i nært samarbeid med partiet. Han fikk i oppdrag å redigere filmen Vi er Vidkun Quislings Hirdmenn, laget noen kortfilmer for legionen og en kort kulturfilm om Edvard Grieg. 1943 kom Unge viljer, den eneste spillefilmen laget i Norge under krigen som kan betegnes som propaganda. Den skildrer bl.a. stiftelsen av NS, og handler om to unge mennesker fra forskjellige sosiale lag som møtes i en felles interesse for nasjonale verdier. Fyrst hevdet selv at Unge viljer skildret faktiske hendelser i 1930-årene. 1944 regisserte han i rask rekkefølge Brudekronen, et drama om to brødres kamp om slektsgården, og Villmarkens lov, et actiondrama fra reindriftsmiljø. Folkekomedien Bagateller for en sjømann ble laget i begynnelsen av 1945, men aldri fullført. Fyrst skrev også det historiske skuespillet Haralds-tanken, utgitt 1944, men ikke oppført.

Etter krigen ble Fyrst dømt for landssvik. 1948 startet han selskapet Fokus-Film, og i de følgende årene laget han et betydelig antall reklamefilmer og fikk mange utmerkelser, bl.a. Annonsørens Oscar flere ganger. 1955 kom hans siste spillefilm, Hjem går vi ikke, etter Eva Seebergs manus, en skildring av bolignøden i Oslo og hvilke følger den får for et ungt par. Fra midten av 1960-årene laget han over 80 fjernsynsprogrammer for NRK, og i en alder av 73 år begynte han med opplysningsfilmer på video. Han var også den første redaktøren av Norsk Filmforbunds medlemsblad Rush-Print.

1981 utgav Fyrst selvbiografien Min sti på eget forlag. Den tar i hovedsak for seg hans politiske interesse i mellomkrigstiden og under den annen verdenskrig, og dreier seg i mindre grad om hans filmarbeid.

    Filmer

  • Troll-elgen, 1927
  • Café X, 1928
  • Prinsessen som ingen kunde målbinde, 1932
  • Vi er Vidkun Quislings Hirdmenn, 1942
  • Edvard Grieg (kortfilm), 1943
  • Unge viljer, 1943
  • Brudekronen, 1944
  • Villmarkens lov, 1944
  • Bagateller for en sjømann (ufullført), 1945
  • Hjem går vi ikke, 1955

    Trykt materiale

  • Haralds-tanken. Drama i tre akter, 1944
  • Min sti, selvbiografi, 1981
  • Fyrsts selvbiografi (se ovenfor)
  • S. Evensmo: Det store tivoli, 1967
  • J. Fürst: Slekten Fürst 1710–1970, 1969
  • L. Sinding: En filmsaga, 1972
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører blir til, 1991
  • d.s. m.fl.: Kinoens mørke, fjernsynets lys, 1996