Fotograf. Foreldre: Skipsfører Askild Askildsen Eide (1849–1921) og Valborg Ommundsdatter Helgevold (1853–1939). Gift 13.7.1912 med Marie Andrea Jensen (1888–1970), datter av Ole Jensen (1848–1925) og Teresie Louise Sivertsen (1848–1923).

Waldemar Eide var en av Norges ledende portrettfotografer i første halvdel av 1900-tallet. Han var blant de første fotografene som betraktet seg som billedkunstner, og hadde en aktiv utstillingsvirksomhet i inn- og utland. Eide skrev jevnlig om kunst og fotografi for fagtidsskrifter og aviser, og fikk derfor stor betydning for de mange fotoamatørmiljøene rundt om i landet.

Eide vokste opp i Stavanger. Som 14-åring kom han i lære hos fotograf Børre Norland; senere arbeidet han for fotograf Carl Körner og for Selmer Norland i Bergen. 1907 studerte han ved kunstakademiet i Dresden. Allerede året før hadde han vært med på å starte Stavanger Fotografiske Forening, og samtidig startet sitt eget firma sammen med J. Nyman og Johan Figved i Østervaag nr. 9. Fra 1909 og helt frem til 1953, da han overlot firmaet til fotograf Kaada, drev Eide dette alene. 1911 flyttet han virksomheten til loftsatelier i Nygaten 26, bare for å oppleve at det ble ødelagt av brann noen få år senere. 1917 åpnet han på nytt i Kirkegaten 1.

Atelieret ble raskt et møtested både for besøkende kunstnere og personligheter som ville la seg portrettere og for byens borgere. Komponistene Sergej Rakhmaninov og Johan Halvorsen, historikeren Macody Lund, operasangeren Kaja Eide Norena, malerne Eilif Peterssen og Jens Wang var blant de mange som Eide lot feste til papiret. Mest kjent er han kanskje for bildene av den russiske ballettdanseren Vera Fokina, som han fotograferte 1918. Året etter ble det utgitt en nummerert mappe i et opplag på 30, med 14 fotografier av henne.

Waldemar Eides fotografiske stil har sitt utspring i ny-piktorialismen, som oppstod før den første verdenskrig. Det skarpe og detaljrike, som var karakteristisk for fotografiet fra begynnelsen, ble oppfattet som en tvangstrøye. Derfor søkte man på mange forskjellige måter å skape bilder med bløtere konturer, mer modellering og færre detaljer. Tidens naturalisme og symbolisme innenfor malerkunsten gav viktige impulser for denne retningen. Så sent som 1959 uttalte Eide i et intervju: “Nå skal alt være så skarpt som mulig, det har vi eldre vanskelig for å forsone oss med. Vi har lært om den fine billedvirkning, om romantikk over billedfremstillingen.”

Eide fotograferte også landskap, men det var først og fremst som maler at denne motivtypen fascinerte ham. Her valgte han det naturalistiske uttrykket med kraftfulle penselstrøk og en lys palett. Maleriene hans befinner seg overveiende i privat eie. 1935 deltok han på Vestlandsutstillingen. Han var også aktivt opptatt av kunstmiljøet i hjembyen, bl.a. som styremedlem i Stavanger Kunstforening 1925–26, kunstanmelder i Stavangeren i 1930-årene og i flere år medlem av Handelsstandens Sangforening.

Eide var et meget ansett medlem av Stavanger Fotograflaug, hvor han var sekretær 1916–51. Han var også opptatt av utdannelse og kvalitetsheving innenfor faget. Derfor satt han i flere år i laugets prøvenemnd, noen år også som formann, og så sent som 1949 underviste han yngre fotografer i kolorering.

Han deltok aktivt i utstillinger og konkurranser. I slike sammenhenger ble han ofte premiert, bl.a. flere ganger i 1920-årene i Stockholm og 1933 i Milano. 1957 fikk han en hederspris av Fédération Internationale de l'Art Photographique.

    Trykt materiale

  • Litt om kunstnerisk fotografi, i Norsk Fotografisk Tidsskrift nr. 2/1919, s. 20–24
  • Det gode motiv og det gode bilde, i Stavanger Aftenblad 7.11.1959
  • W. R. Kastborg: “Samtale med Waldemar Eide”, i Kamera nr. 4/1959, s. 6–10
  • S. Bonge: Eldre norske fotografer, Bergen 1980, s. 105
  • H. Sørby: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • L. Preus: Waldemar Eide. Norsk portrettfotografis gullalder, utstillingskatalog, Horten 1994
  • R. Erlandsen: “Pas nu paa – nu tar jeg fra Hullet”. Om fotografiens første hundre år i Norge 1839–1940, Larvik 2000