Waldemar Brøgger var aktiv som oversetter og skjønnlitterær forfatter i hele sitt voksne liv, men huskes i dag best for sin innsats som skrivende redaktør av en lang rekke oppslagsverker.
Brøgger tilhørte en familie som levde aktivt med i norsk kulturliv og akademisk miljø. Han hadde brede interesser, og de rike impulsene i unge år bidrog til å gjøre ham tidlig moden. Etter examen artium 1930 begynte han å studere ved Universitetet i Oslo, og avla examen philosophicum, men bestemte seg for å satse på en karriere som skjønnlitterær forfatter.
Allerede før han fylte 21 år, debuterte han med en samtidsroman, Den evige vilje (1932), og i årene som fulgte utgav han minst en bok hvert år, gjerne romaner preget av forskjellige nye tanker og ideer i tiden. Han reiste først til London, der han giftet seg med sin kjæreste fra russetiden, og slo seg så ned på Capri, hvor han tilbrakte flere år, finansiert gjennom en avtale med Aschehoug forlag. Han bidrog med artikler til Tidens Tegn og skjønnlitterære bidrag i ukepressen. 1935 utgav han et kulturfilosofisk skrift, Vår tids undergang, der han tok samtidsproblemer opp til vurdering. Han fikk spennende læreår i en dramatisk tid i Europa da han bosatte seg i Paris og 1937 flyttet til Berlin. Av frykt for den politiske utviklingen i Europa flyttet han hjem til Norge etter bare noen måneder i Tyskland.
1937 begynte Brøgger som journalist i Tidens Tegn, og året etter ble han avisens teateranmelder. På denne tiden skrev han også et dramatisk dikt, Tor Eik (1939). Han forlot avisen 1940.
Etter 9. april 1940 deltok han som frivillig i den kortvarige kampen mot tyskerne i Sør-Norge. I september 1941 ble han arrestert og internert på Grini. Han ble satt fri i mars 1942 og rømte til Sverige 1943. Under oppholdet der utgav han Den osynliga fronten (1943), under pseudonymet Carsten Frogner. Den ble oversatt, bl.a. til tysk, og utgitt i Sveits. Boken vakte oppstandelse i hjemmefrontkretser fordi den skildret motstandskampen i Norge, og det var frykt for at den gav okkupantene opplysninger som de kunne bruke i kampen. Etter krigen ble Brøgger satt under tiltale for utgivelsen, men ble frifunnet da saken kom for retten. Likevel ble han utsatt for sterk kritikk i Forfatterforeningen i det indre oppgjøret. Han utgav også andre bøker under oppholdet i Sverige, under pseudonymet Peter Valentin.
Etter krigen utgav Brøgger flere historiske romaner; Tre ganger dronning (1945) vant en skandinavisk romanpris. Med utgangspunkt i sitt begivenhetsrike liv kunne han skrive reiseskildringer, som Med motorbåt til Middelhavet (1956) og I solskinnsland. Tolv måneder i Syden (1957). Dessuten skrev han kriminalromaner, blant dem Spebarn kidnappet i Frognerparken (1959). Et betydelig oversettelsesarbeid var Tusen og en natt (6 bd., 1950). Han hadde da for lengst oversatt et halvt hundre andre bøker.
1955 utkom Cappelens ettbindsleksikon, med Brøgger som hovedredaktør. I årene som fulgte preget han med sine brede interesser og store kunnskaper en rekke leksikalske verk fra Cappelens forlag. Han orienterte seg på stadig nye fagområder. 1960 stod han som redaktør av Skikk og bruk, et verk som betydde stor satsing og stor suksess for forlaget. Han var da tilknyttet som forlagsredaktør, men tilbrakte nok mer tid i sitt eget arbeidsrom, der han selv skrev store deler av verkene, enn i forlaget. I forlaget var han redaksjonelt ansvarlig for en rekke lærebøker for grunnskolen, samtidig som han var forfatter av Norgesleksikonet i Cappelens store samleverk Norge (1963) og hovedredaktør for Combi. Visuelt leksikon (1969–70), Refleks leksikon (1972), Media (1977–79 og senere utgaver) og Cappelens leksikon (1983–85). I 1958 utarbeidet han også Gyldendals navneleksikon. Essaysamlingen Alene i universet. En humanetikers verdensbilde utkom 1986. I senere år var han bosatt på Tjøme, der han var aktiv både som kommunalpolitiker og lokalhistoriker.