Flere generasjoner norske skoleelever fikk gjennom et helt århundre et møte med “Vogts bibelhistorie” og fikk dermed oppleve denne bibelfortellingens mester på en måte som skapte gjenklang i sinnet. Det er dette Volrath Vogt først og fremst blir husket for.
Vogt vokste opp dels i Tune i Østfold, der hans far var sogneprest fra 1820 og senere prost, dels hos onkelen Nils Nilsen Vogt, som var bestyrer for Borgerskolen i Christiania. Han tok examen artium 1834 og begynte på det teologiske studium, som han avsluttet med en utmerket eksamen 1838. I teologisk henseende var han likevel mer å regne for en autodidakt som utviklet seg på sitt spesielle område med et verdensåpent og kulturbevisst sinn.
1839 ble Vogt engasjert som timelærer ved Christiania katedralskole. Året etter ble han konstituert som adjunkt ved samme skole, og han ble utnevnt til overlærer 1852. Da han døde 1889, hadde han således vært virksom i 50 år ved katedralskolen. Ved 50-årsjubileet opprettet tidligere elever et legat i hans navn til beste for skolen.
Vogt underviste i religion, geografi og fransk. Hans elever har skildret hans inspirerende og medrivende undervisning i religion. I dette faget var det han med stilistisk mesterskap og pedagogisk genialitet utformet sin fremstilling av den bibelske historie. Fortettet og forenklet, med dristige sammendrag av det bibelske stoff og med sikker utnyttelse av den dramatiske billedrikdom i materialet foldet han fortellingene fra Det gamle testamente og Det nye testamente ut for lesernes øyne. Hemmeligheten i hans fremstilling er den klare stil og fremhevingen av de menneskelige trekk i det bibelske persongalleri, samtidig som han med enkle midler skaper bevissthet om den religiøse dimensjon i fortellingene.
Vogt hadde allerede fra 1841 utgitt flere mindre skrifter med stoff fra Bibelen. Det lå derfor et inngående forarbeid bak utgivelsen av den første “lille” bibelhistorien, Bibelhistorie med Lidt af Kirkens Historie, 1858. Det er dette verket som har nådd en enestående utbredelse. Etter 30 år var boken ved Vogts død 1889 utkommet i 26 opplag og hadde passert den første million eksemplarer. Senere har boken nådd henimot 100 opplag i Norge (herunder mange utgaver på nynorsk og samisk), og den er oversatt til en rekke språk.
De nye skolelover fra 1860 gjorde det ønskelig med en egen utgave av bibelhistorien for de høyere skoler, og den første utgaven for dette skoleslaget kom 1862.
Disse bibelhistoriske verkene varsler Vogts økende interesse for det hellige land. 1863 gjennomførte han en lengre forskerreise til Syria og Palestina, og her samlet han inntrykk og historiske data for sitt vitenskapelige hovedverk, Det hellige Land (1868). Boken vitner om et nøyaktig og samvittighetsfullt forskerarbeid og er preget av Vogts sedvanlige klare stil. I det korte forordet sier Vogt at det ligger 15 års arbeid bak boken, som bringer et vell av opplysninger om geografiske, historiske og sosiale forhold i Midtøsten.
Vogt tok ofte imot sine elever i hjemmet, der husholdersken Marthe stelte godt for både ham og gjestene. Han var etter elevers utsagn elskverdig og omtenksom overfor sine unge disipler i privat omgang, men han kunde også være selvbevisst og håndfast i sin lærerrolle. Hans undervisning satte dype spor hos mange av hans elever.