Kapellgeistlig og senere erkebiskop. Foreldre: Faren het Henrik; morens navn er ikke kjent.

Vinald Henriksson var kapellmagister (leder for den kongelige kapellgeistligheten i Norge) og senere erkebiskop i Nidaros, men vil først og fremst bli husket for den politiske rolle han spilte da dronning Margrete i realiteten ble regjerende monark i hele Norden. Han stod på god fot med kongeætten, som fremmet hans geistlige karriere. Om hans innsats som kirkelig leder vet vi ikke så mye.

Vinald hadde bakgrunn fra en rekke geistlige embeter i Båhuslen, Oslo og Bergen før han ble erkebiskop. Under prestemangelen som fulgte etter Svartedauden, fikk han i begynnelsen av 1350-årene overdratt tre sognekirker på øya Tjørn i Båhuslen. Her har han trolig kommet i kontakt med kongefamilien. Etter søknad fra kongene Magnus Eriksson og Håkon 6 Magnusson fikk han 1363 pavelig provisjon på et kanonikat i Oslo. 1365–66 var han seglbevarer ved kanselliet i Oslo med herretittel. Etter dette kan det være at han har søkt universitetsutdannelse, og kanskje er han identisk med den “Vinaldus de Svecia” som 1367 tok graden som baccalaureus ved Artes-fakultetet i Praha.

Når Vinald på nytt dukker opp i kildene 1375, sitter han med kanonikater i Oslo og Nidaros; det lyktes ham også å vinne tilbake de tre kirkene på Tjørn. 1378 betegnes han som prost ved Apostelkirken i Bergen og syslemann på Voss. Som magister capellarum var Vinald leder for kapellgeistligheten i Norge og dermed medlem av riksrådet.

Erkebiskop Nikolas Jacobsson (Finkenow) døde i Danmark høsten 1386. Kanskje ble Vinald valgt til ny erkebiskop av Nidaros domkapittel, men det har hatt liten praktisk betydning, da pavene på denne tiden forbeholdt seg retten til å besette høyere geistlige embeter ved provisjon. Mer har det nok hatt å si at Vinalds kandidatur etter alt å dømme ble fremmet av dronning Margrete. Da Vinald i Genova i juni 1387 utstedte sin obligasjon for avgiftene til pavestolen, kalte han seg erkebiskop i Nidaros. Han måtte også forplikte seg til å betale sine forgjengeres gjeld, men ved hans død gjenstod fortsatt en betydelig del av gjelden.

På hjemreisen havnet Vinald midt opp i storpolitiske hendelser. I begynnelsen av august 1387 døde kong Olav Håkonsson. Bare en uke etter kongens død ble hans mor, dronning Margrete, valgt til Danmarks “fullmektige frue, husbonde og formynder” i Lund domkirke. Erkebiskop Vinald spilte en sentral rolle i denne unike valghandlingen, det kan man se av at han var utsteder og første besegler av valgbrevet. Årsaken til hans fremtredende rolle kan være at han stod dronningen nær, men viktig var det også at han kunne stå som garantist for et tilsvarende valg i Norge. Dette fant sted i Oslo i februar 1388. Her utstedte Vinald og resten av riksrådet et vitnesbyrd om at Margrete var “annammet, utvalgt og unnfanget” til Norges rikes mektige frue og rette husbond. Ved sitt besøk her fikk hun også riksrådet til å avgi en erklæring om at hennes eldste søsterdattersønn, senere kalt Erik av Pommern, var rett arving til Norge. Høsten 1389 ble Erik hyllet som norsk konge i Nidaros, og ifølge historikeren Eldbjørg Haug var det Vinald som snaut tre år senere, påskedag 1392, stod for kroningen av Erik til norsk arvekonge i domkirken (Hallvardskirken) i Oslo.

I egenskap av riksråd foretok Vinald mange reiser til møter i Norge og Danmark. Når det gjelder virksomheten som kirkelig leder, er det lite som tyder på at han har utmerket seg. Det er ikke kjent at det i hans embetstid ble avviklet provinsialkonsiler eller utferdiget kirkerettslige aktstykker eller statutter. Stort sett er det bare ordinære embetshandlinger vi vet han utførte; noe spesielt er det likevel at Vinald ekskommuniserte biskopen i Hamar i forbindelse med en visitas i bispedømmet.

    Etterlatte papirer

  • Det er trolig bevart en del brev som Vinald egenhendig har skrevet, f.eks. DN, bd. 4 nr. 502; se “Notar F” i Blom 1992 (se nedenfor, avsnittet Kilder), del 2, s. 767f
  • DN,
  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 6 og 7
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897
  • C. Joys: “Erkebiskopene Nicolaus Rusare og Vinald”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 394–401
  • A. O. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, Trondheim 1992
  • E. Haug: Margrete. Den siste dronningen i Sverreætten, 2000