Lege. Foreldre: Lege Wilhelm Hansen Heiberg Uchermann (1817–74) og Emilie Leganger (1820–62). Gift 27.5.1884 i Bergen med Louise (“Lulla”) Gran (2.7.1860–2.12.1923), datter av kjøpmann og konsul Hans Knagenhjelm Gran (1829–1922) og Mathilde Bonnevie (1842–72). Fetter av Karl Uchermann (1855–1940); morbror til Thoralf Klouman (1890–1940); svoger til Carl Looft (1863–1943); svigerfar til Anton Henrik Ræder (1855–1941).

Vilhelm Uchermann var professor i medisin ved universitetet i Kristiania i nesten 30 år og Norges første spesialist i øre-nese-hals-sykdommer. Han satte sterke spor etter seg på flere områder, og hans innsats førte til en rekke reformer innen helsevesenet.

Uchermann tilbrakte de første barneårene i Østerdalen og på Hedemarken, men da han var fem år gammel, flyttet familien til Lillesand. Han gikk på katedralskolen i Kristiansand, og etter examen artium 1869 studerte han medisin ved universitetet i Christiania og ble cand.med. 1876. Senere gjennomførte han flere studiereiser til Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, Sveits og Tyskland. Etter eksamen tjenestegjorde han en tid som militærlege i hæren og marinen, som lege ved lofotfisket og et halvt år som reservelege ved Kristiania kommunale sykehus. 1879–80 var han ansatt ved Long Island College Hospital i Brooklyn, USA. Etter hjemkomsten var han på ny militærlege en tid, men gikk tilbake til tjenesten ved det kommunale sykehus i Kristiania og ble der til 1891, samtidig som han fra 1881 drev privat praksis i Kristiania, særlig innen øre-nese-hals-sykdommer.

For Uchermann ble det tidlig klart at legene burde spesialisere seg, og selv spesialiserte han seg innenfor både hudsykdommer og øre-nese-hals, noe som var nytt her i landet på den tiden. Han er tillagt æren for at de første dosenturer i barnesykdommer og i “øre-, samt næse-, svelg- og strubesygdomme” ble opprettet, og han ble selv utnevnt til dosent i sistnevnte fag 1891, fra 1892 også overlege ved Rikshospitalets øre-nese-hals-avdeling. 1895 ble han tilforordnet professor og året etter ordinær professor, men med mye lavere lønn enn vanlige professorer. 1911 søkte han avskjed fra sitt embete i protest mot lønnsforholdene, men ble overtalt til å bli stående inntil Stortinget to år senere bevilget ordinær professorlønn, og han satt deretter i embetet til han nådde pensjonsalderen 1922.

Uchermann engasjerte seg også i andre lite påaktede helseproblemer, som de spesielle risikoforholdene for sjøfolk (skjørbuk og beri-beri) og utgav i den forbindelse Lægebog for Sømænd. Han ville også reformere apotekvesenet, idet han mente at apotekdrift burde være en oppgave for kommunene eller staten. Han tok opp legenes arbeidsforhold, og han stod i spissen for opprettelsen av Den norske Lægeforening (1886) og var dens dynamiske sekretær i de første tre årene (president 1912–13). Også likbrenning som alternativ til jordfesting tok han opp og fikk gjennomslag for, som stifter (1888) og styremedlem i Den norske ligbrændingsforening til 1909.

Det som i ettertid er blitt stående som Uchermanns hovedverk, og som gjorde ham godt kjent i utlandet, er imidlertid hans store undersøkelse omkring de døve og deres forhold i hele landet. Han var den første som tok doktorgraden på et emne innenfor dette området. Hans doktoravhandling, De døvstumme i Norge, utkom i to bind 1892–96. Verket ble oversatt til både fransk og italiensk og regnes som enestående i sitt slag ennå i dag.

Som redaktør for Tidsskrift for praktisk Medicin (det senere Tidsskrift for Den norske lægeforening) startet eller deltok Uchermann i debatter om det meste, og han var ikke den som pakket inn sine meninger i bomull. Blant emner han engasjerte seg i, var sykekasseordninger, konkurranseregler for leger, prostitusjonslovgivning, begrensning av kvakksalvervirksomheten, foranstaltninger mot kolera og tiltak mot tuberkulose. Også i andre tidsskrifter og i dagspressen var han en usedvanlig aktiv debattant. Han ble kjent for både sin skarpe tunge og sin skarpe penn – og for sitt klarsyn, om enn noe motvillig i samtiden.

Men Uchermanns reformiver førte til at han ble lite populær blant kolleger. Han ble oppfattet som en urokråke, særlig av det medisinske fakultet, som bestod av 7 professorer i “de store fag” og var preget av sterkt konservative holdninger. Heller ikke myndighetene var særlig begeistret over hans mange utspill og krav om endringer. Han møtte derfor motgang der en minst skulle vente det, men han var utrustet med både usedvanlig god helse og pågangsmot, og han oppnådde at mange av hans ideer og forslag ble satt ut i livet, selv om det ofte gikk langsomt. Han var forut for sin tid.

Vilhelm Uchermann var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1898 og av flere utenlandske legeselskaper. Han var æresmedlem av den internasjonale forening av leger mot krig og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1899.

    Et utvalg

  • Ved Foden af Rjukan, i DNT Årbok 1883, s. 115–118
  • Lægebog for Sømænd, 1886 (9. utg. 1934)
  • Ligbrænding. Foredrag holdt i det medicinske Selskab i Kristiania, 1888 (først trykt i Tidsskrift for praktisk Medicin, bd. 8, 1888, s. 465–467, 490–509 og 523–528)
  • Om Undervisningen i Øresygdomme, 1889
  • De døvstumme i Norge. Bidrag til kjendskabet til døvstumhedens udbredelse, aarsager og sygdomsbillede, dens forhold til de blodbeslegtede egteskaber samt de døvstummes sociale vilkaar tilligemed bemærkninger om dens erkjendelse, forebyggelse og behandling, dr.avh., 2 bd., 1892–96 (fransk utg. 1901)
  • Indstilling fra den af Departementet for det indre nedsatte komité for at tage under overveielse og fremkomme med forslag til midler til bekjæmpelse og forebyggelse af sygdommen beri-beri, 1902
  • Illustreret lægebok for hjemmet, 1917 (2. utg. 1928)
  • Lærebok i øre-, næse-, svælg- og strupesygdomme, 3 bd., 1920–23
  • Lenin og handelstraktaten, i Aftenp. nr. 461/1921
  • Se også verkliste i NL, bd. 5, 1996, s. 483–488
  • Stud. 1869, 1894, 1919
  • biografi i NFL, bd. 6, 1908 (utg. som særtrykk med supplement frem til 1.11.1922, 1922)
  • HEH 1912
  • F. Harbitz: minnetale i DNVA Forh. 1929, s. 95–97
  • J. H. Berner: Den norske Lægeforening 1886–1936, 1936, s. 20–23, 32–41 o.fl.st.
  • L. Amundsen (red.): Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 237–238
  • C. B. van der Hagen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • NL, bd. 5, 1996
  • Maleri (brystbilde) av Karl Uchermann, 1920; p.e
  • Maleri (halvfigur) av Otto Valstad, u.å.; Rikshospitalet, Oslo