Offiser. Foreldre: Byråsjef Jens Ingolf Evang (1873–1914) og Anna Beate Wexelsen (1875–1954). Gift 1938 med lektor Lisbeth (eg. Elisabeth) Broch (1911–91). Bror av Karl Evang (1902–81); dattersønn av Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909).

Vilhelm Evang ledet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste i 20 år og bygde ut tjenesten under den “kalde krigen”. Hans lederstil og hans ikke-militære bakgrunn gav opphav til samarbeidsproblemer, som toppet seg i forbindelse med en spionsak 1966, og endte med at Evang ble forflyttet.

Evang vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1927 studerte han realfag. I studietiden kom han inn i kretsen rundt den kommunistiske bevegelsen Mot Dag og dens leder Erling Falk, men i motsetning til broren Karl var Vilhelm Evang ikke en del av den indre krets. Som student var han også medarbeider i Arbeidernes Leksikon, der hans hovedområde var naturvitenskap og geografi. Han skrev artikler i fem av verkets seks bind fra 1932 til 1936. Evang var ferdig cand.real. 1939. Fra 1939 til 1941 var han den første styreformann i Studentsamskipnaden i Oslo.

Under den annen verdenskrig måtte Evang på grunn av motstandsarbeid flykte til Sverige, og derfra kom han videre til Storbritannia 1941. I London kom han i tjeneste som såkalt “sivil-militær offiser” ved Forsvarsdepartementets E-kontor, med “security” som hovedoppgave.

I den første tiden etter krigen var han sjef for avdelingen “Adm.T.P.” (administrasjon av tysk personell), men fra 1. mai 1946 ble han sjef for etterretnings- og sikkerhetstjenesten i Forsvaret. 1953 ble han oberst, og da sikkerhetstjenesten ble skilt ut 1965, fortsatte Evang som sjef for Forsvarsstabens utenriks- og etterretningsstab til 1966. Deretter tjenestegjorde han til 1969 som norsk militær representant hos den allierte sjef for forsvaret av Europa (SACEUR), først i Paris, så i Brussel.

Da han kom tilbake til Norge, ble han stilt til disposisjon for Forsvarssjefen. 1974 falt Evang for aldersgrensen, og ni år senere døde han, 74 år gammel.

Evang bygde i sin lange periode som etterretningssjef opp den norske tjenesten fra et nivå med om lag 80 ansatte og et budsjett på en million kroner til bortimot 1000 ansatte og et budsjett på 70 millioner. Fra å være i ferd med å bli bygd ned etter krigen ble tjenesten i hans sjefstid et nasjonalt aktivum på et høyt kvalitativt og kvantitativt plan. Den er blitt karakterisert som Norges kanskje viktigste bidrag til den vestlige alliansens trygghet og styrke. Respekten for Evangs intellektuelle kapasitet og etterretningsfaglige ekspertise var stor, i tillegg til den måten han håndterte forholdet til samarbeidende tjenester på. Han var en sterk forkjemper for nasjonal kontroll, ja noen syntes nok han var for hard og dogmatisk i forsvaret av norske interesser.

Både innenfor E-staben og i Forsvaret for øvrig var det etter hvert en god del oppsamlet misnøye med måten Evang ledet staben og arbeidet på. Han synes å ha hatt vanskelig for å delegere i det omfang som var blitt nødvendig da E-staben i slutten av 1950-årene gikk inn i sin mest hektiske ekspansjonsperiode. Misnøyen rettet seg også mot hans lederstil på det organisatoriske og personalpolitiske plan. Han maktet ikke å skape det nødvendige samarbeid mellom sivile og offiserer slik at alle følte de arbeidet mot et felles mål. Samarbeidsvanskene gjorde seg særlig gjeldende i forhold til deler av offiserskorpset, en yrkesgruppe Evang ikke alltid kom like lett overens med.

Forholdet var gjensidig. Mange offiserer hadde vanskelig for å akseptere at en mann uten militær bakgrunn og utdanning hadde militær grad og satt som sjef for en spesialstab som var mange ganger større enn den stab som E-staben formelt var en del av. Her spilte nok også Evangs politiske bakgrunn inn. Også i forholdet til samarbeidende tjenester, ikke minst i USA, var denne siden ved Norges etterretningssjef vanskelig å svelge for mange. Men hans profesjonelle holdning og faglige dyktighet gjorde at slike innvendinger raskt ble feid til side, selv om de var seiglivet.

Etter hvert gikk både utviklingen innad i staben og i forholdet til forsvarsledelsen i retning av en utskiftning av lederen for etterretningstjenesten gjennom nærmere 20 år. Det som til slutt ble avgjørende, var samarbeidsproblemene med sjefen for Politiets Overvåkingstjeneste (POT), Asbjørn Bryhn. Forholdet toppet seg i den såkalte Lygren-saken. Etterdønningene førte til at begge sjefene for de hemmelige tjenester ble forflyttet.

Det er ingen tvil om at Evangs dyktige og konsekvente forsvar for norsk kontroll av etterretningstjenesten var en av hovedårsakene til Norges status innad i den vestlige forsvarsalliansen og ikke minst i forhold til tjenestens viktigste samarbeidspartner, USA.

  • Stud. 1927, 1952
  • T. Bull: Mot Dag og Erling Falk, 1955
  • A. R. Jacobsen: Mistenksomhetens pris. Krigen om de hemmelige tjenester, 1995
  • O. Riste og A. Moland: “Strengt Hemmelig”. Norsk etterretningstjenestes historie 1945–1970, 1997