Politiembetsmann. Foreldre: Lærer Johannes Bryhn (1876–1952) og lærer Inga Marie Helgesen (1878–1976). Gift 1938 med lærer Karen Sørensen (17.6.1906–1.2.1998), datter av kaptein i handelsflåten Søren Sørensen (1865–1907) og Anna Marie Thoresen (1873–1959).

Asbjørn Bryhn var byråsjef i Justisdepartementet i London under krigen og var deretter politiinspektør i Oslo; han er imidlertid mest kjent som den meget omstridte sjefen for politiets overvåkingstjeneste i årene 1957–66.

Farens sterke ønske om å gi sine barn akademisk utdannelse førte til at Asbjørn Bryhn begynte å studere jus ved universitetet i Oslo 1925. I studietiden ble han påvirket av sosialistiske strømninger og var med i Clarté 1926–28. Etter embetseksamen 1930 arbeidet han i to år som sakførerfullmektig i Svolvær, før han 1933 begynte som politibetjent i Oslo. Avbrutt av korte vikariater som dommerfullmektig tjenestegjorde han som patruljerende politikonstabel frem til 1936, da han ble politifullmektig.

Da tyskerne besatte Norge i april 1940, ble Bryhn adjutant for politimester Kristian Welhaven, som ble utnevnt til rikspolitisjef og medlem av Administrasjonsrådet. Tyskernes avsettelse av Welhaven samme høst og forsøkene på nazifisering av politikorpset førte til at Bryhn, sammen med bl.a. Lars L'Abbé Lund og Tage Petersson, startet et illegalt etterretningsarbeid innad i politiet. I desember 1941 ble de tre oppsagt på grunn av illojal opptreden.

Bryhn gikk umiddelbart inn i motstandsarbeid for den illegale politiledelsen. Som leder for politigruppen i motstandsgruppen 2A hadde han bl.a. ansvar for å holde motstandsbevegelsen orientert om hva som foregikk ved politikamrene og i fengslene, samt nøytralisere angivere og agenter. I den forbindelse inngikk han samarbeid med kommunisten og motstandsmannen Asbjørn Sunde. Samarbeidet førte ham imidlertid på kollisjonskurs med regjeringens ikkevoldelige motstandslinje. Etter Sundes attentat mot Stapo-kontorene i Henrik Ibsens gate i august 1942, reiste Bryhn til Sverige, der han avla rapport til London-regjeringen om kommunistenes aksjonsplaner. Med sin politibakgrunn og sitt nære kjennskap til kommunistenes aktiviteter, ble Bryhn ansatt ved Rettskontoret i den norske legasjon i Stockholm. Foruten å avsløre uønskede elementer i flyktningstrømmen fra Norge, skulle Rettskontoret føre kontroll med motstandsgrupper som stod i opposisjon til regjeringens krigspolitikk, først og fremst kommunister.

1943 ble Bryhn overflyttet til London for å lede Rikspolitisjefens Etterforskningskontor under forberedelsene til rettsoppgjøret mot krigsforbryterne i Norge. Etter kapitulasjonen 1945 ledet han den landssvikavdelingen som hadde ansvar for å etterforske tyske krigsforbrytere. Året etter fikk han også ansvaret for Politiets Sambandsavdeling, som skulle overvåke landssvikermiljøet og avdekke forsøk på å undergrave rettsoppgjøret.

Da politiets overvåkingstjeneste (POT) ble reorganisert 1947, ble Bryhn utnevnt til daglig leder. Fra tidlig i 1950-årene ble Bryhn skyteskive for venstreradikale og liberale kretser som hevdet at overvåkingstjenesten bedrev politisk overvåking og hadde nære bånd til ledelsen i Arbeiderpartiet og LO. Uenighet om hvem som skulle ha ansvaret for den sivile overvåkingen, POT eller den militære etterretningstjenesten, førte samtidig til et anstrengt forhold mellom Bryhn og etterretningssjef Vilhelm Evang.

Sin største suksess som overvåkingssjef oppnådde Bryhn 1954, da han fikk dømt sin tidligere kampfelle fra krigen, Asbjørn Sunde, for spionasje for Sovjetunionen. Men beskyldningene om politisk overvåking fortsatte, og da Bryhn 1963 uttalte til VG at motstanderne av EEC egentlig gikk Sovjetunionens ærend, skapte det en mediastorm som førte til at han ble kalt inn på teppet til justisministeren. To år senere blusset stormen opp igjen da han i et fjernsynsprogram hevdet at flere utenlandske ambassader i Oslo drev med etterretningsvirksomhet. Uttalelsene førte til nye krav om at Bryhn måtte fjernes fra stillingen.

Det var imidlertid den såkalte Lygren-saken som felte ham. Uten å informere Vilhelm Evang pågrep POT høsten 1965 hans sekretær, Ingeborg Lygren, på mistanke om at hun spionerte for Sovjetunionen. Bakgrunnen var informasjon fra den sovjetiske avhopperen Anatolij Golitsyn. Lygren ble holdt i varetekt i åtte uker, men bevismaterialet var for tynt til at påtalemakten ville reise tiltale, og Lygren ble løslatt. Det skulle senere vise seg at informasjonen var riktig nok, men at det gjaldt en annen kvinne. Saken forsterket det allerede anstrengte forholdet mellom Bryhn og Evang, og følgen var at regjeringen i 1966 anmodet begge om å gå av. Saken førte også til at Stortinget nedsatte Mellbye-utvalget som skulle gå gjennom overvåkingstjenestens virksomhet og organisasjon.

Bryhn gjorde seg bemerket som en svært frittalende og omstridt overvåkingssjef, og evnet ikke å skaffe tjenesten den nødvendige tilliten i opinionen. Både Mellbye-utvalget og den senere Lund-kommisjonen kom med sterk kritikk av POT og Asbjørn Bryhn.

1967 tiltrådte Bryhn som politimester i Bergen, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 1976. Samme år gikk han til injuriesøksmål mot fem RV-representanter, som i 1975 hadde satt frem påstander om at han hadde samarbeidet med Gestapo i Stockholm under krigen. Saken vakte stor oppmerksomhet og endte med full seier for Bryhn.

  • R. Andersen: Sin egen fiende. Et portrett av Asbjørn Bryhn, 1992
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Den hemmelige krigen, 1998