Jurist og politiker. Foreldre: Lege Edvard Heiberg Hansteen (1867–1949; se NBL1, bd. 5) og Engel Henriette Antonie Heiberg (1866–1921). Gift 3.7.1930 med Kirsten Schreiner f. Moe (1903–74; se Kirsten Hansteen). Sønnesønns sønn av Christopher Hansteen (1784–1873); brorsønn av Kristofer Hansteen (1865–1906); grandnevø (brorsønns sønn) av Aasta Hansteen (1824–1908); svoger til Karl Evang (1902–81).

Viggo Hansteen var en av Erling Falks nærmeste medarbeidere i Mot Dag i 1920-årene og et fremtredende medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1930-årene. Som leder av LOs juridiske kontor fikk han en sentral rolle i organisasjonen under den tyske okkupasjonen, inntil han sammen med fagforeningsmannen Rolf Wickstrøm ble henrettet av tyskerne under unntakstilstanden september 1941.

Hansteen vokste opp som enebarn i et velstående, frilynt akademisk miljø i Kristiania. Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen var hans grandtante og Kristofer Hansteen – “Norges første anarkist” – hans onkel. I skoleårene viste han fremragende evner i både realfag og humanistiske fag, og han tok examen artium på latinlinjen 1918 med hovedkarakter Særdeles tilfredsstillende. 1923 tok han juridisk embetseksamen med ren laud, og samme år fikk han bevilling som overrettssakfører og åpnet egen praksis (som han 1924–28 drev i kompaniskap med Aake Anker Ording). 1927–29 hadde han et stipendopphold i Sovjetunionen (og var samtidig lærer ved Vesten-universitetet i Moskva), og etter hjemkomsten publiserte han 1930 artikkelen Om rettens utvikling i Sovjet-samfundet. Han gjenopptok sin sakførerpraksis, og 1933 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat.

I stedet for å satse på en borgerlig, vitenskapelig-akademisk karriere kom Hansteen til å bruke sine evner og krefter i arbeiderbevegelsens tjeneste. Som nybakt student meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. I studentmiljøet kom han i kontakt med Erling Falk og kretsen omkring ham, han var med og startet tidsskriftet Mot Dag og å organisere foreningen av samme navn. Mot Dag var i begynnelsen tilsluttet Arbeiderpartiet, men etter partisplittelsen 1923 ble uenigheten mellom den venstreradikale intellektuelle gruppen og resten av partiet mer og mer tydelig. 1925 ble Falk, Hansteen og resten av Mot Dag utstøtt av partiet da gruppen, på tross av partivedtak, ville fortsette militærstreikaksjonen, der Hansteen spilte en ledende rolle.

Mot Dag konsentrerte seg nå en tid om Det Norske Studentersamfund (DNS) og den gamle planen om å bygge et nytt hus for studentene. Hansteen var formann i DNS fra oktober 1925 og ut vårsemesteret 1926, foruten at han lot seg velge til “økonom” i Samfundet og dets byggekomité. Ved årsskiftet 1926/27 gikk Mot Dag inn i NKP. Erling Falk brukte nå sine egne og Hansteens posisjoner til å låne større beløp av DNS og byggekomiteen til kriserammede partiaviser. Som følge av mislighetene måtte Falk og Hansteen trekke seg fra sine verv i DNS, byggeprosjektet ble lagt på hylla, og de konservative overtok hegemoniet i Samfundet i noen år.

Falk hadde foretatt sine lån mens Hansteen 1927 hadde begynt på sitt studieopphold i Sovjetunionen. Ved siden av å føle seg utnyttet av Falk, ble Hansteen under oppholdet overbevist om at et virkelig kommunistisk parti ikke kunne eksistere uavhengig av den kommunistiske verdensbevegelsen. Da det 1928 kom til brudd mellom Mot Dag og NKP, brøt Hansteen med Mot Dag og ble stående i NKP. Han så ikke lenger på Mot Dag som en kommunistisk, men en “personlig” organisasjon, nært knyttet til Falk og hans karaktersvakheter.

1927 hadde Hansteen skrevet og utgitt den virkningsfulle brosjyren Tukthuslovene. Etter at han kom tilbake til Norge i slutten av 1929, fortsatte han å opparbeide seg et ry som arbeidernes dyktigste forsvarer i rettslig sammenheng, blant annet gjennom sin innsats i lagmannsretten for en rekke av de tiltalte etter Menstad-slaget 1931. Da Trygve Lie ble justisminister i Nygaardsvolds regjering 1935, sa Hansteen ja til å vikariere for Lie i hans stilling ved LOs juridiske kontor. Fra 1937 ble han leder av dette kontoret, samtidig som han fortsatte som juridisk konsulent for den spanske republikkens og Sovjetunionens legasjoner.

Først da Sovjetunionen under vinterkrigen i Finland opprettet Kuusinen-regjeringen i Terijoki, mente Hansteen at russerne brøt med kommunistiske prinsipper i sin utenrikspolitikk, og han meldte seg ut av NKP ved årsskiftet 1939–40.

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 fulgte Hansteen LOs formann Konrad Nordahl på flukt etter regjeringen nordover i landet til Tromsø, men vendte tilbake til Oslo 19. juni og fikk etter en tid, til forskjell fra Nordahl, lov til å gjenoppta sitt arbeid i LO. Her fulgte han en strategi som gikk ut på, så lenge som mulig, å opprettholde LO som en legal organisasjon med indre selvstyre i forhold til okkupasjonsmakten. Han ble samtidig en mester i å spille på gjeldende lover og regler og på motsetninger mellom de tyske okkupantene og NS.

Hansteen ble etter hvert nærmest LOs reelle leder, og fikk en mer og mer viktig rolle i det organisasjonenes motstandsarbeid, som munnet ut i to protester til Reichskommissar Josef Terboven våren 1941. Terboven svarte med dels å oppløse, dels å nazifisere organisasjonene, og dels – slik han forsøkte overfor LO – å ramme dem ved å avsette og arrestere en del av lederne. Etter å ha mottatt et ultimatum fra LO, utformet av Hansteen, foretok Terboven en ny retrett overfor fagbevegelsen, men han forberedte samtidig en helt annen linje ved å kunngjøre en ny forordning om sivil unntakstilstand. Hansteen utformet nå et fortrolig sirkulære til alle pålitelige tillitsvalgte i LO, der han instruerte dem om hvordan de skulle forholde seg ved en overgang til illegalitet. Samtidig deltok han som LOs representant og ledende aktør i forberedelsene til det som skulle bli Koordinasjonskomiteen i hjemmefronten, og han fikk overtalt en motstrebende Konrad Nordahl til å representere Arbeiderpartiet i en illegal faglig samarbeidskomité med kommunistene.

3.–6. september 1941 var øverste sjef for det tyske sikkerhetspolitiet i Berlin, Reinhard Heydrich, på besøk hos Terboven i Norge. De to kom frem til at LO var den største og strammeste organisasjonen og tyskernes farligste motstander i Norge. De ble derfor enige om ved “første og beste anledning” å gripe inn med “hensynsløs hardhet” overfor LO. Påskuddet bød seg da det bare et par dager etter, 8. september, brøt ut en streik blant Oslos jernarbeidere, etter at melkeleveransene til arbeidsplassene uteble. Trass i at Hansteen og andre faglige ledere klarte å få slutt på melkestreiken, erklærte tyskerne unntakstilstand i Oslo og Aker fra 10. september og arresterte 225 personer, nesten bare faglig tillitsvalgte og Oslo-arbeidere. Samtidig innsatte de en såkalt kommissarisk NS-ledelse i LO.

25 av de arresterte, alle fra arbeiderbevegelsen, ble stilt for standrett, og fem av dem fikk dødsdom. Tre av de dødsdømte ble benådet. De to siste – Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som var klubbformann ved Skabo Jernbanevognfabrikk – ble allerede på ettermiddagen 10. september brakt til Østre Skytterlags bane på Stig ved Årvoll i Østre Aker og henrettet ved skyting av en særkommando. De ble gravlagt i all hemmelighet på retterstedet. Etter frigjøringen ble deres levninger flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund. 1945 ble to deler av Store Ringvei i daværende Aker herred oppkalt etter dem, og på retterstedet ved Årvoll ble det 1948 avduket en bauta til deres minne.

Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var de første nordmenn som under okkupasjonen ble dømt til døden og henrettet av politiske grunner. Henrettelsene kom først som et sjokk, men førte i neste omgang til en stålsetting av motstandsviljen i store lag av befolkningen og til en videre utbygging og profesjonalisering av det illegale motstandsarbeidet. Med henrettelsen av Hansteen klarte Terboven likevel å bryte opp noe av bredden i den nasjonale enheten som Hansteen var med å representere.

  • Tukthuslovene. Fagorganisasjonen under offentlig administrasjon, 1927
  • 1ste mai, 1930
  • Femårsplanen for socialismens opbygning i Sovjet-Unionen, 1930
  • Om rettens utvikling i Sovjet-samfundet, i TfR 1930, s. 225–244
  • Boikottloven og reaksjonens offensiv, 1933
  • Den nye arbeidstvistlov. Boikottbestemmelsene (sm.m. T. Lie), 1933
  • Arbeidsgiverforeningen, Småskrifter i fagforeningskunnskap 8, 1935
  • HEH 1938
  • Stud. 1918, 1950
  • H. Berntsen: To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Portrettrelieff av Nic Schiøll, 1948; på bauta ved Årvollveien, Oslo