Vidkunn Hveding var en av landets aller fremste eksperter på norsk energiforsyning. Han var en profilert generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), og han bidrog til utformingen av norsk oljepolitikk som olje- og energiminister og som styremedlem i Statoil.
Hveding tok examen artium 1940 og eksamen som bygningsingeniør ved NTH 1946. Gjennom arbeidet som ingeniør i Troms Kraftforsyning (1946–48) og senere som direktør for A/S Bardufoss Kraftlag (1948–54) var han med på gjenreisingen og moderniseringen av Nord-Norge.
Hveding hadde en rekke engasjementer i utlandet, blant annet i Etiopia, Brasil og i en rekke arabiske land. Under sitt arbeid med infrastrukturprosjekter og industriplanlegging i Kuwait kom han til å beskjeftige seg mye med økonomiske problemstillinger, og han oppfattet seg etter hvert mer som økonom enn som ingeniør. Denne dobbelte kompetansen var viktig i hans store arbeid Utredning vedrørende Norges energiforsyning fra 1969. Her foreslo han langtids grensekostnad som basis for prissettingen av elektrisk kraft. Hveding var kritisk overfor Arbeiderpartiets industripolitikk, ikke minst subsidieringen av statens leveranser av elektrisitet til den kraftkrevende industrien. Bruk av langtids grensekostnad ved prissettingen ville ramme denne industrien hardt.
I årene 1958–61 var Hveding professor i vassbygging ved NTH. Deretter var han administrerende direktør (underlagt generaldirektøren) i NVE. Som generaldirektør i NVE fra 1968 til 1975 måtte han blant annet håndtere den økende motstanden mot utbygging av både vannkraft og atomkraft fra natur- og miljøvernere. Den energipolitiske turbulensen førte til at politikerne hadde problemer med å gi NVE klare instrukser og følge opp tidligere beslutninger. Dette bidrog til at Hveding søkte avskjed som generaldirektør 1975.
Også som olje- og energiminister i Kåre Willochs rene Høyre-regjering 1981–83 måtte Hveding håndtere en rekke kontroversielle energipolitiske spørsmål. Ett av dem var Statoils ønske om å overta for Mobil som operatør av Statfjord-feltet. I motsetning til sin forgjenger Arvid Johanson fra Arbeiderpartiet ønsket ikke Hveding noen rask beslutning om skifte av operatør. Hveding ville også sikre tilstrekkelig politisk kontroll med Statoil. Arbeiderpartiet kjørte hardt på at Hveding var ute etter å “vingeklippe” Statoil. Da Willoch-regjeringen ble utvidet med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti 1983, gikk Hveding av som statsråd.
Som nestformann i Statoils styre 1984–87 rettet Hveding sterk kritikk mot selskapets administrerende direktør Arve Johnsen. Hveding mente Johnsen var ansvarlig for de store overskridelsene ved Mongstad-utbyggingen, og at Johnsen i tillegg hadde ført styret bak lyset. Han ønsket å avskjedige Johnsen, men fikk ikke styret med på dette. Han valgte da å trekke seg fra styret, og flertallet i styret gjorde det samme.
En av de mest aktive naturvernerne i Hvedings periode som generaldirektør i NVE var forfatteren Finn Alnæs. I boken Svart snø fra 1976 har Alnæs gitt et godt portrett av Hveding: “Det er en ytterst kultivert mann, en betydelig kapasitet på sitt område, en intelligent mann, en behersket og energisk debattant som selv motstandere må respektere. […] Han fører seg ikke med grandezza, forfaller hverken til det pompøse eller allfaderlige, men gjør virkning med sin ro og selvsikkerhet og sin sakkunnskap på sitt område. […] Med andre ord: Vidkunn Hveding er en farlig motstander.” Hvedings litt formelle og korrekte væremåte kan ha bidratt til at han i perioder manglet et støttende politisk og faglig nettverk.
Vidkunn Hveding ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1972 og var dessuten kommandør av den nederlandske Oranjeorden. Han var æresmedlem av Norske Sivilingeniørers Forening og mottok foreningens gullmedalje for utvikling av det teknologiske miljø.