Offiser og politiker. Foreldre: Prost Jon Lauritz Qvisling (1844–1930; se NBL1, bd. 11) og Anna Caroline Bang (1860–1941). Gift 1) 21.8.1922, trolig i Riga, med Alexandra Andrejevna Voronin (20.8.1905–1999), datter av dr.med. Andrej Voronin og Irina Theodorovna, ekteskapet oppløst ca. 1924; 2) 10.9.1923 i Kharkov med Maria Vasiljevna Pasek (eg. Pasetsjnikova) (10.10.1900–17.1.1980), datter av Natalja Dimitrovna Pasetsjnikova og ukjent far.

Vidkun Quisling var den begavede offiser som virket som internasjonal hjelpearbeider i 1920-årene, men siden ble Hitlers forbundsfelle i okkupasjonen av Norge. Familienavnet fra Telemark gikk derved inn i språket som internasjonal betegnelse for forræderi. Hans liv reiser det som under rettssaken 1945 ble formulert som “gåten Quisling”: Hvordan kunne den pliktoppfyllende og idealistiske person som hans ungdomsvenner og offiserskolleger skildret i sine vitneprov, være den samme som nå stod anklaget for delaktighet i nasjonalsosialismens forbrytelser?

Quislings liv faller biografisk sett i klart atskilte faser. Inntil rundt 30 års alder var han først og fremst én av fire kjærlige søsken og en beundret eldstemann i en stor fetter- og kusineflokk, som levde for og gjennom sin tallrike familie, særlig den på farssiden, slik den var grenet ut i Telemarks bønder og embetsmenn. Faren var fra 1879 sogneprest i hjembygda Fyresdal og dertil prost i Øvre Telemark. Da Vidkun var 4 år, ble faren res.kap. i Strømsø i Drammen, og fra 1900 var han sogneprest i Gjerpen og prost i Skien, der Vidkun og hans søsken tok examen artium. Som pensjonist vendte faren 1917 tilbake til Fyresdal, en bygd der seks av hans forfedre tidligere hadde hatt prestekall, og døde der da Vidkun var 43 år.

Vidkun og den to år yngre broren Jørgen var gjennom oppveksten uatskillelige, skjønt ulike av karakter. Mens Vidkun alt fra barndommen skildres som taus og alvorlig, var den yngre broren utadvendt og livlig. Begge hadde hug til bøker og leste om kapp. Søsteren Ester ble født 1893, lillebroen Arne fem år senere. Alle fire var preseterister til artium, men Vidkun var den i særklasse mest begavede. Etter examen artium 1905 vaklet han mellom å studere teologi som faren eller medisin som farbroren, men endte som sin annen farbror som offiser og feltartillerist. Krigsskolen tok han 1907 og Den militære høyskole 1911, alltid som den beste i sitt kull og med den beste eksamenskarakter som noensinne er gitt ved Den militære høyskole. Som løytnant var han om somrene stasjonert ved ulike forlegninger, oftest Gardermoen, resten av året i Generalstaben, fra 1917 som kaptein. Han kom til å stå general Holtfodt nær og så i ham et lysende ideal som offiser.

Quisling hadde i disse studie- og tidligere yrkesår nær kontakt med hele sin familie og bodde i lange perioder sammen med Jørgen, som studerte medisin. Brødrene interesserte seg svært for filosofi, leste Hegel, Nietzsche og Schopenhauer, og begynte snart med egne litterære forsøk. Mens Jørgen forlot barnetroen, holdt Vidkun fast på kristendommen. For alle i sin slekt stod han som en opphøyd skikkelse, en begavelse, kanskje et geni. Han var stillfarende, stundom moraliserende, men kunne lyse opp i varme, gode smil. I brev hjem til foreldrene skrev han titt om det vellevnet og den “slappelse” han så rundt seg i hovedstaden; her er “en mangel paa orden, pligtfølelse, sans for høiere verdier som i længden ikke kan gaa”.

Søsteren Esters død 1914 rammet Quisling så tungt at han erklærte at han aldri ville gifte seg; i stedet ville han vie sitt liv til å “føre en kamp efter Esters aand for de svake og undertrykte og for menneskenes vel”. I første omgang måtte det skje gjennom innsats i utlandet. Fra 1913 lærte han seg russisk, i tråd med skikken at generalstabsaspirantene viet seg ett land særskilt. Krigsårene gjorde det vanskelig å komme ut, men mars 1918 fikk han stilling som militærattaché ved den norske legasjon i Petrograd (St. Petersburg). Før avreisen led han sterke kvaler av hensyn til mor og far. Oppdraget var dertil politisk delikat, og han førte samtaler med både kong Haakon og utenriksministeren. Men oppdraget ble kortvarig; allerede i desember måtte legasjonen reise hjem som følge av revolusjonens første terrorbølge. Quisling rakk i løpet av oppholdet å slutte nært vennskap med en voksen kollega, forretningsmannen kaptein Frederik Prytz. Dessuten vant han stor anerkjennelse i Generalstaben for sine fyldige rapporter hjem, som ble lest i vide kretser av forsvarsledelsen og også av kongen selv. Presist og poengtert skildret han revolusjonen og dens utvikling. Ved hjemkomsten ble han invitert til Militære Samfund og høstet på ny anerkjennelse for sitt nøkterne og saklige foredrag. Quisling var nå generalstabens unge lys, og han hadde funnet sporet for sin karriere – Russland. Dermed inntrådte en ny etappe i hans liv.

September 1919 overtok han stillingen som militærattaché ved legasjonen i Helsingfors. Arbeidet var dels diplomatisk, dels av etterretningsart, og brakte ham på ny nær revolusjonens begivenheter. Minister Urbye anbefalte ham overfor Fridtjof Nansen, som i juli 1920 tilbrakte en tid i Helsingfors og lærte Quisling å kjenne. Da Nansen året etter fikk i oppdrag fra det internasjonale Røde Kors å organisere en hjelpeaksjon for det hungersrammede Russland, tok han Quisling til stedlig representant i Ukraina/Krim. Med hovedkvarter i Kharkov ledet han hjelpearbeidet fra februar til primo september 1922, etter alle vitneutsagn å dømme både dyktig og effektivt. Senere estimater om at Nansen og under ham igjen Quisling reddet millioner fra sultedøden, var likevel overdrevne. Amerikanernes hjelpeorganisasjon ARA spilte i alle tilfeller en mye større rolle. Da Quisling kom hjem, ble hans innsats likevel slått opp som enestående i flere aviser, og han ble fra nå av ofte invitert til å holde foredrag om forholdene i Russland.

Under oppholdet giftet han seg. Alexandra Voronin var 16 år og arbeidet på hjelpekontorets sentralbord i Kharkov da de to ble kjent. Dagen etter at hun fylte 17, inngikk de ekteskap uten at noe på forhånd ble sagt til familien hjemme. Quislings mor reiste likevel straks til Oslo for å ta imot sin svigerdatter og fant henne “et rent barn”, men så “rørende glad i Vidkun”.

Over nyttår 1923 fikk Quisling tilbud fra Nansen på ny og reiste i februar tilbake til Kharkov med Alexandra. Den sommeren hendte det eiendommelige at han igjen forelsket seg, nå i Maria Pasetsjnikova, kontorets nye sentralborddame; hun var mørk, moden og så eldre ut enn sine 23 år. De giftet seg i september, mens Alexandra var på Krim og straks etter ble plassert på et pensjonat i Paris. Da han senere samme måned kom hjem til Norge, var det med Maria som sin hustru og med beskjed om at Alexandra heretter var hans pleiedatter. Familien ble forskrekket, men måtte godta forklaringen. Vidkun var blitt som en annen for dem; han hadde sett og opplevd forferdelige ting – hungersnød, pest, kannibalisme – og kunne ikke lenger regnes som bundet av vanlige, borgerlige normer. De så ellers ikke så mye til den nye familien: Den oppholdt seg 1923–26 dels sammen, dels atskilt – og de to kvinnene i lange perioder alene sammen – i Oslo, men mest i Paris.

Quisling hadde nå først et kortere, fånyttes repatrieringsoppdrag for Folkeforbundets flyktningekommisjon på Balkan, deretter 1925–26 et ambisiøst forsøk for på Folkeforbundets og Nansens vegne å tilrettelegge armenske flyktningers repatriering i sovjetrepublikken Armenia. At han kunne ta på seg disse oppdrag, og ellers leve så lenge i Paris, skyldtes at han fra Kharkov hadde søkt avskjed fra generalstaben, for ett år foreløpig. Arbeidet der syntes ham for smått og byråkratisk, selv om han løp en betydelig risiko for å tape ansiennitet i armeen. Dette slo til, i disse år med sterk reduksjon i forsvaret, og fra 1928 måtte han ta til takke med å stå utenfor nummer med halv lønn. I praksis stod han altså med ansvar for kone og pleiedatter (Alexandra hevder at de ble skilt først 1924) uten fast stilling og ute av forsvaret for godt.

At en med Quislings bakgrunn kunne gi seg inn i så skandaliserende ekteskapsforhold, kan ut fra hans forutsetninger kanskje sees som en uavhengighetsmarkering. Om det i tillegg hadde storpolitiske komponenter, er ennå uklart. Men én av kvinnene, eller muligens begge, kan ha vært GPU-agenter og da fortrinnsvis aktører i Operatsiia Trest – en hemmelig tjeneste satt opp for å fange inn og avdekke de russiske kontrarevolusjonære. At dette var tilfelle med Maria, og at hun i denne egenskap skal ha hatt et pressmiddel overfor Quisling, er energisk fremholdt av Alexandra i hennes selvbiografi. At Quisling i én eller muligens begge sammenhenger kan ha vært et offer, er i alle fall mulig, så aktivt som bolsjevikene drev infiltrasjon og overvåking av utlendinger. Men belastningen utad ved sitt eiendommelige ménage à trois måtte han selv ta – og tok den.

Politisk beveget Quisling seg i disse årene mot venstre. Vinteren 1925 oppsøkte han ledelsen i Arbeiderpartiet og NKP for å tilby seg å organisere “røde garder”. Tilbudet var uklart fremsatt og ikke godt gjennomtenkt; bare det å oppsøke både sosialdemokrater og kommunister vitnet om betydelig naivitet. Det avlet da også utelukkende mistro og ble senere brukt mot ham. Dette ble likevel bare en episode, for sommeren 1926 reiste han igjen ut, nå som Prytz' kontaktmann overfor myndighetene i Moskva på vegne av det norsk-russiske skogselskap Russ-Norvegoles. Året etter fikk han en midlertidig stilling ved den norske legasjonen, som var bestyrt av hans gamle sjef Andreas Urbye, med oppdrag å ta hånd om Storbritannias diplomatiske forretninger i den tid forbindelsen London–Moskva var brutt på grunn av krisen mellom de to land. Quisling flyttet i august 1927 inn i den britiske legasjonen i Moskva. Året etter hentet han Maria, som hadde bodd i Frankrike det meste av mellomtiden. Først høsten 1928 kunne de to ta opp et sammenhengende samliv. Alexandra var ute av bildet – hun forlot Europa for godt 1929.

I Moskva arbeidet Quisling med sin ungdoms filosofiske manuskripter. Planen var å få til en “universistisk” forklaring av tilværelsen, hvor kristentro og naturvitenskap gikk opp i en høyere enhet. Innen begge disse og mange andre enkeltvitenskaper – historie, matematikk, geografi – var han for så vidt godt pålest, og han fulgte utviklingen særlig innen fysikken med våken interesse. Men overfor syntesen måtte han gi tapt; skissene til hvordan universismen skulle favne alt mellom himmel og jord, er rent amatørmessige. Han synes å ha kjørt seg fast som filosof.

Samtidig gjennomgikk den nå 40-årige Quisling en markert politisk utvikling mot høyre, foranlediget av den entydig negative utviklingen i Sovjetunionen under Stalins vei til makten. Også Prytz' skogselskap kom i søkelyset og måtte avvikle etter at NEP-politikken ble avløst av tvangsindustrialisering og kollektivisering. Det armenske repatrieringsprosjekt kjørte seg helt fast; flere av de involverte i prosjektet ble forfulgt og drept. Om han før kunne ha håp om at bolsjevikenes tvangsregime ville mildnes eller avløses av andre former, ble det fra 1927 klart at utviklingen gikk mot det verre. Samtidig følte han seg tiltrukket av nye politiske teorier. I slutten av 1920-årene leste og tilegnet han seg store deler av tidens rasepolitiske historieoppfatning fra amerikanske, tyske og franske forfattere. Tidligere hadde han nok gjort seg tanker om slavernes tilbakeståenhet, om jødenes rolle i den russiske revolusjon og om germanernes rasemessige overlegenhet; nå kom det system i iakttakelsene. Da han høsten 1929 skrev sin selvbiografi til boken om studentkullet fra 1905, presenterte han seg med ordene “Jeg er av nordisk rase”, og om Maria het det “russerinne av dinarisk-nordisk avstamning”. Da han året etter utgav boken Russland og vi, var raseteoriene blitt en del av hans mentale skjema.

Da ekteparet Quisling vendte hjem for godt desember 1929, begynner neste etappe i Quislings liv – politikken. Prytz stod klar til å introdusere ham for hovedstadens ledende kretser. Formålet var å realisere det de to hadde snakket om i Petrograd – at det måtte dannes en samlende, nasjonal bevegelse på “nordisk” grunn til erstatning for partistyre og stortingspolitikk i Norge. Et første skritt var da å få introdusert Quisling for en større allmennhet. Anledningen bød seg i mai 1930, ved Fridtjof Nansens plutselige død. Prytz, som kjente redaktøren i Tidens Tegn, bidrog til at Quislings artikkel “Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død” ble avisens hovedoppslag lørdag 24. mai 1930. Artikkelen krevde ny forfatning, økonomiske reformer, kamp mot marxismen og innføring av en bevisst rasepolitikk i Norge. Den vakte stor oppsikt og gav mersmak for både forfatter og redaktør; igjen ved Prytz' mellomkomst ble Quislings bokmanuskript Russland og vi trykt som 13 svære artikler i Tidens Tegn utover høsten.

Mars 1931 inviterte Prytz og Quisling til dannelse av Nordisk folkereisning i Norge, en eliteorganisasjon som gjennom et system av lukkede klubber i næringsliv, administrasjon, hær og flåte skulle forberede en ny forfatning og ved gitt anledning springe frem som ny maktstruktur i Norge. Organisasjonen fikk om lag 100 medlemmer før den gikk i stå da Quisling mai 1931 – igjen takket være Prytz' arbeid i kulissene – ble forsvarsminister i Bondepartiets regjering (1931–33).

“Forsvarsminister Quisling” ble et begrep i offentligheten og senere i den politiske historie. Så mye dramatikk som denne i utgangspunktet tause og innesluttede mann avstedkom, har knapt noen annen foranlediget på så kort tid i Norge. Han ble et uromoment i partipolitikken på grunn av Folkereisningen, et stormsenter i regjeringen for sin opposisjon mot statsminister Hundseid, en prygelknabe for opposisjonen på grunn av sin antatte fascistiske legning, og generelt angrepet for sin faste vilje til å rettsforfølge ulydige offiserer og deres støtter i arbeiderbevegelsen. Så omstridt var han at da han i februar 1932 ble overfalt og knivstukket på sitt kontor av en ukjent ransmann, foretrakk venstrepartiene å anse det såkalte “pepperoverfallet” som oppdiktet. Quisling slo tilbake med et voldsomt angrep på arbeiderpartienes og fagbevegelsens russiske kontakter, understøttet av etterretningsmateriale fra generalstaben, i Stortinget 7. april 1932. Med dette ble han et samlingsmerke i den høyreradikale opinion – til sist også den personlige kjernen i det nye partiet Nasjonal Samling (NS), som med utgangspunkt i Nordisk Folkereisning ble stablet på bena våren og sommeren 1933 med sikte på valget i oktober.

Quisling var opprinnelig uvillig til å se sin bevegelse som et vanlig politisk parti. Men den tidligere høyrepolitiker Johan B. Hjort, som ble hans ledende politiske medarbeider i løpet av 1932, forstod at bevegelsen måtte organiseres med fylkes-, krets- og lokalforeninger, med bredest mulig rekruttering og med skarpest mulige fronter mot alle andre partier. Slik ble da Quislings tanker om en åndelig bevegelse og en hemmelig folkereisning transformert til et klassisk fascistisk parti, preget av førerdyrkelse og halvmilitære formasjoner. Tusenvis av begeistrede sluttet opp, mange av dem kvinner, de fleste tidligere borgerlige. Noe stortingsmandat ble imidlertid ikke vunnet 1933, og heller ikke 1936, på tross av intens innsats fra en etter hvert godt utbygd partiorganisasjon. NS ble foran 1936-valget støttet av forholdsvis generøse bidrag fra næringslivet så vel som fra Goebbels' departement i Tyskland. Quisling tok også opp spektakulære saker som kampen mot Lev Trotskijs asyl i Norge, samt mot jødedommen generelt. 26 600 stemmer, litt færre enn forrige gang, var alt som lot seg mobilisere 1936. NS viste seg definitivt som en bevegelse av ivrige tillitsmenn, men alt for få velgere.

At Quisling likevel fortsatte som partifører og heldags politiker etter dette nederlag, da så mange (deriblant Hjort) forlot partiet, ble skjebnesvangert. Rent praktisk innebar det å gi opp å søke politisk makt på vanlig måte; i stedet tok han tilflukt i en eliteorganisasjon etter bolsjevikisk mønster. Hvor mange (eller få) medlemmer NS hadde 1937–39, spilte ingen rolle for ham, i forhold til det at partikjernen overvintret for å kunne stå beredt til senere innsats – under den krig han var overbevist om ville komme. Dette innebar et oppbrudd fra politikkens normer, for eliteorganisasjonens virksomhet kunne like godt være hemmelig som åpen, forrædersk like gjerne som lojal. Det var som fortsatt fører for det utslåtte NS etter 1937 at Quisling slo inn på sin fjerde, fatale etappe.

En forutsetning var at han hadde midler til å kunne leve uavhengig. Siden 1930, da han ble ulønnet major i reserven, livnærte han seg ved siden av en mindre godtgjørelse fra partiet, av salg av malerier. Han hadde i årene i Russland samlet kunst og antikviteter i betydelige mengder og satset på å leve av dem. De helt store gevinster uteble imidlertid. Samlingens fornemste bilde, Frans Hals' “Den hollandske familie”, ble lurt fra ham av en kunsthandler i New York, og gevinsten fra vel 50 malerier han la ut til salg hos en kunsthandler i Oslo, gikk i dennes egen lomme. Rettslige søksmål både i USA og Norge førte ikke frem. Fra slutten av 1930-årene måtte han supplere inntektene med forskudd på farsarven.

Quislings første skritt som opprører var at han under opptakten til den annen verdenskrig tok parti for Hitler. Tidligere hadde han som NS-fører måttet holde avstand til NSDAP, både politisk og ideologisk. 1938–39 stilte han seg erklært på tysk side. Dette var ikke opplagt. Mange som tidligere hadde støttet nazismen, vendte seg bort fra Tyskland etter Krystallnatten 1938 og innmarsjen i Tsjekkoslovakia året etter. For Quisling tegnet Tyskland seg derimot som stadig mer tiltrekkende. Sommeren 1939 gjorde han en reise til Berlin. Møtet med flere innflytelsesrike personer i parti og stat styrket hans forestillinger om at den uunngåelige krigen ville bli et oppgjør med bolsjevisme og jødedom, og jo mer tilspisset verdenssituasjonen ble, desto klarere syntes dette valg. Storpolitikken virket her sammen med det som siden ungdommen hadde vært en dominerende tankefigur hos ham, trangen til dualisme. De fleste fenomener fortonte seg som to; de to bestandig som en motsetning, og motsetningene var som oftest så dype at de aldri kunne forsones. Verden som tvekamp – germanerne mot “Fenris og Midgars ormer” – slik formulerte han sitt syn på terskelen til verdenskrigen. Til kommanderende general Laake, som han traff på trikken i Oslo, sa han fra om konsekvensen av dette: Han ville ikke la seg mobilisere for å kjempe for en regjering som Nygaardsvolds, som han betraktet som illegitim. Dermed mente han å stå fritt i forhold til sin embetsed som offiser når krigen kom.

Ti uker etter krigsutbruddet reiste Quisling igjen til Berlin med sin egen fredsplan, som han i fullt alvor ville forelegge for riksregjeringen. En av hans tilhengere i Tyskland, den Dresden-baserte forretningsmannen Albert Viljam Hagelin, hadde i stedet gjennom sine kontakter ordnet det slik at han fikk foretrede for den tyske marinens sjef, storadmiral Raeder. Raeder var på denne tid opptatt av å henlede Hitlers oppmerksomhet mot Skandinavia, for å sikre tyske baser i krigen mot Storbritannia. Ut fra hva Quisling kunne fortelle, øynet han en mulighet til å påvirke Hitler i ønsket retning. Quisling (og Hagelin) fremholdt nemlig at Norges nøytralitet egentlig var skuebrød og at regjeringen i virkeligheten drev et fordekt samspill med Storbritannia; en ikke helt feilaktig, men noe tilspisset, versjon av hva norske myndigheter faktisk tenkte. I så fall ville Storbritannia, ikke Tyskland, oppnå marinebaser i Norge.

Dette scenario ble lagt frem for Hitler ved de to møter han hadde med Quisling i Rikskanselliet 14. og 18. desember 1939. Møtene ble skjellsettende for begge. Hitler fikk sin oppmerksomhet rettet mot nord og beordret straks overkommandoen til å foreta en studie av en mulig militær besettelse av Norge. Quisling fikk på sin side løfte om tysk støtte til å bygge opp NS, og over nyttår mottok han store pengesummer som gjorde det mulig å utgi partiavisen Fritt Folk som dagsavis. Noen forbindelse mellom de to hendelsesløp – besettelsen av Norge og styrkingen av NS – ble imidlertid ikke avtalt. I de militære forberedelser ble Quisling holdt fullstendig utenfor.

Overfallet fire måneder senere kom derfor like overraskende på ham som på andre; han trodde først at flyene over Oslo var britiske. Hagelin, som var flyttet tilbake til Norge, og en ung tysker ved navn Hans-Wilhelm Scheidt, som representerte Alfred Rosenbergs utenriksavdeling av NSDAP, oppsøkte ham imidlertid om morgenen 9. april og satte ham inn i situasjonen. Scheidt fremholdt at det var ventet at Quisling ville gripe makten i Norge og stanse den mobiliseringsordre som regjeringen Nygaardsvold hadde utsendt før flukten til Hamar; han hadde, sa han senere på dagen, klarert dette direkte med der Führer selv. I motsatt fall ville Norge bli bombet. Denne løgn gikk Quisling på. Etter noen timer av indre kamp besluttet han å gjøre statskupp. Han skrev en hastig regjeringsproklamasjon der han avblåste mobiliseringen og lanserte en regjering satt sammen av sine mest trofaste folk. Teksten ble sendt til NTB. Om aftenen leste han den selv høyt i NRK, først kl. 19.30 og igjen kl. 22; adgang til studio hadde Scheidt ordnet ved en bløff overfor riksprogramsjef Midttun.

Kuppet vakte forferdelse i alle kretser. Selv hans egne partifeller reagerte sterkt. Britiske aviser, og deretter BBC World Service, lanserte “quisling” som synonym for forræderi, og begrepet bredte seg verden over. Også tyske offiserer som nå ankom landet i hundretall, unngikk denne forræderen så langt som mulig. Men i Berlin sa Hitler seg fornøyd med kuppet. “Vår hjelpesmann Quisling har nå grepet roret,” noterte Goebbels i sin dagbok etter samtaler med Hitler 10. april. Men da det etter noen dager ble klart at kuppregjeringen ildnet nordmennene til motstand og dermed kompliserte de militære operasjoner, lot Hitler Quisling falle. 15. april måtte han overdra regjeringsmakten til et midlertidig administrasjonsråd for de okkuperte områder innsatt av den tyske sendemann.

For Quisling var dette et forræderi fra Hitlers side. Nå ble det jo tydelig for verden at også Berlin betraktet ham som usurpator. Å overvinne dette, og i alle fall å vise seg som Tysklands venn, ble hovedinnholdet i den femte, siste og mest dramatiske etappe av hans liv.

Den begynte lovende. Da den norske kapitulasjon 10. juni 1940 åpnet for en endelig ordning av landets styre, viste det seg at Hitler stod ved hans side likevel. Straks der Führer var tilbake i Berlin etter sommerens seierrike felttog mot Frankrike, kalte han 16. august Quisling til seg og forsikret hvor takknemlig han var for advarslene i desember. I møter 5. og 11. september 1940 ble så følgende ordning avtalt: NS skulle få den ledende rolle i Norge, først i en overgangsregjering med NS-flertall mens partiet og Quisling ble bygd opp, så etter seks måneder som en ren Quisling-regjering. Andre partier skulle forbys. Reichskommissar Josef Terboven, som Hitler hadde sendt til Norge for å holde Administrasjonsrådet i ørene, var ikke enig i denne løsningen, men måtte avfinne seg med den fordi den skyldtes Hitlers spesielle takknemlighetsforhold til den norske fører.

De seks måneder ble til seksten, for krigens gang og særlig felttoget mot Sovjetunionen sommeren 1941 førte til stadige utsettelser i timeplanen. I denne tid av kommissarisk styre ledet Quisling ukentlige møter med statsrådene i egenskap av partifører, og han forberedte sin tilbakekomst som statsminister. NS nøt nå godt av maktmonopol og rikelige tyske subsidier, i tillegg til hjelpen fra en hel ekspertgruppe av rådgivere fra NSDAP. Nyordningen av samfunnet begynte gjennom en serie forordninger som forberedte overgangen til et korporativt styre. Og medlemmene strømmet til. Høsten 1941 løp tallet opp i 35 000, tilstrekkelig til at partiet etter Quislings mening kunne påta seg å styre Norge. Senhøstes 1941 flyttet han og Maria ut til Bygdøy, til den staselige Villa Grande på Huk, som ble istandsatt som residens under navnet Gimle. I løpet av januar kom de siste detaljer av juridiske og praktiske forberedelser på plass, og 1. februar 1942 ble Quisling ved en høytidelighet som fikk navnet Statsakten på Akershus, innsatt som ministerpresident i Norge. Ministerpresidenten var utstyrt med “den myndighet som tidligere tillå Kongen og Stortinget”. Da grunnloven fortsatt var i kraft, måtte denne myndighet i prinsippet ansees som midlertidig. I praksis var det nye styret på nazistisk/fascistisk vis et livsvarig førerstyre, grunnet på full sammensmelting av institusjonene fører, parti og statsapparat.

I den antinazistiske opinion som i løpet av 1941–42 grep om seg, og som etter at krigslykken snudde 1943 ble den fremherskende i Norge, fortonte Quisling seg imidlertid stadig som usurpatoren, kanskje i enda høyere grad nå enn i aprildagene 1940. At han førte sine forretninger fra Det kongelige Slott (nå kalt Oslo Slott) og ble bevoktet av en “førergarde” som til forveksling liknet H. M. Kongens Garde, at han utstyrte sine boliger med møbler fra offentlige institusjoner, kjørte rundt i en skuddsikker Mercedes som var en gave fra Hitler og ellers mottok generøse donasjoner fra statskassen – alt dette måtte naturligvis ansees opprørende illegitimt. Under rettssaken etter krigen rullet da også aktoratet opp et bilde av ham som en hensynsløst ærgjerrig og maktsyk person som “gjorde hva som helst for makt eller penger”.

Quisling selv og hans bevegelse tenkte imidlertid ikke slik. For partiet, etter hvert med 55 000 medlemmer, dessuten titusen barne- og ungdomstilsluttede, og for de ca. 7000 unge menn som etter hans innstendige oppfordringer var beredt til å sette livet inn som frontsoldater i Sovjetunionen, var Quisling statssjefen. Han stod i spissen for et styre som ut fra tidens maktnødvendighet var dømt til å samarbeide med Tyskland, og som for å hevde Norges selvstendighet i et tyskdominert Europa måtte tilpasse seg nasjonalsosialismen. Hans innerste krets var i tillegg knyttet til ham i positiv hengivenhet og så i ham et godt og personlig beskjedent menneske, kanskje et geni, eller som det ble sagt: et universalgeni, “det største siden Leonardo da Vinci”. Fra denne krets av beundrere spredte førerdyrkelsen seg utover i organisasjonen. Og Quisling oppfylte forventingene. Om enn som person klosset, keitet og lite urban, virket han like fullt samlende for rekkene. Fraksjonsdannelser og partistrid forekom, enkelte partifeller og medarbeidere falt fra, men i det store og hele overlevde NS-organisasjonen krigstidens trykk forbausende intakt.

Førerrollen var rett nok sterkt begrenset av Reichskommissar Terboven, som i realiteten kunne utøve veto mot Quislings lovbeslutninger, og enda mer av regjeringens status av okkupasjonsstyre, som Quisling opprinnelig hadde trodd kunne avvikles, men som i stedet ble en stadig tyngre belastning. Skylden for alle tyskernes repressive tiltak ble nødvendigvis lagt på ham; Quisling mente derfor at han ville stå sterkere i norsk opinion dersom NS-styret ble nasjonalt selvstendig. Hans kamp for dette mål ble en patetisk strid mot en overmektig motstander, for norsk selvstendighet var helt uaktuelt for Hitler av hensyn til krigføringen, og for Terboven av hensyn til okkupasjonsområdets sikkerhet. De mange skriv Quisling sendte, og de besøk han gjorde hos Hitler i februar 1942, april 1943, januar 1944 og for siste gang i januar 1945, endte alle like nedslående. Det eneste han oppnådde var Hitlers erklæring av september 1943 om at Norge, når krigen var over, skulle vinne suvereniteten tilbake.

Fra høsten 1943 økte presset merkbart. Quisling ble tvunget til å bekrefte sin første dødsdom, mot politimannen Gunnar Eilifsen; siden fulgte et tjuetall til. Tyskerne deporterte studentene til Tyskland, etter at jødene, offiserene og politifolkene hadde lidd samme skjebne. Om jødene visste Quisling personlig ikke annet enn hva han var blitt vist under et besøk i Polen og Ukraina 1942, at de levde i ghettoer. Men ryktene gikk i partiet om en langt verre skjebne. Tyskerne sa ingenting, og selv spurte han ikke etter dem.

I løpet av 1944 begynte Hjemmefrontens sabotasjer, og likvideringene tiltok – ikke av tyskere, men av Quislings egne folk. Ved besøket hos Hitler i januar 1945 var pistoler til alle partitillitsmenn, 10 000 i alt, et av hans mest påtrengende ønsker. Utover våren svant håpet om at Hitler hadde et nytt og epokegjørende våpen i bakhånd. I slutten av april tok han opp tanken om en overgangsavtale med Hjemmefronten for å hindre blodsutgydelse i sluttfasen. 9. mai 1945 om morgenen, dagen etter Tysklands kapitulasjon, meldte han seg etter krav fra Hjemmestyrkene for politiet ved Møllergata 19.

Etterforskningen, avhørene og til sist rettssaken mot Quisling ble gjennomført i ekspressfart sommeren 1945, som innledning til det store rettsoppgjøret i Norge. Quisling møtte i forhørsretten 26. mai og fortalte for første gang om besøket hos Hitler 1939. 20. august 1945 tok hovedforhandlingene til. Lagretten, som ble satt i Logens store sal i Oslo, ble tett fulgt av internasjonal presse og en stor tilhørerskare. Hva publikum og journalistene så gjennom de ti dagene forhandlingene varte, var en mønstergyldig prosess, strengt men effektivt administrert av lagmann Erik Solem. Tiltalte kom rikelig til orde. Forsvareren, Henrik Bergh, gjorde sitt beste. Vitneprov, også til Quislings fordel, ble hørt. For den anklagede selv spilte det nok en rolle at bevismateriale som helt nylig var funnet i tyske arkiver, ble fremlagt uten at han selv eller hans forsvarer hadde sett det. Han fikk heller ikke full adgang til egne dokumenter som kunne ha underbygd forsvaret. Midt under forhandlingene ble han dertil underkastet smertefulle nevrologiske prøver som hverken var vedtatt eller gjennomført i rettslig korrekte former. Dommen, som ble forkynt 10. september, lød på døden ved skyting. I premissene ble han belastet forhold som ikke var nevnt i tiltalen eller berørt i saken. Men for retten, tilhørerne, pressen og opinionen var det så opplagt som noe kunne være det i et frigjort land sommeren 1945, at en quisling som han ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter – og vel så det. Selv bedyret han sin uskyld, og forsvareren nedla påstand om frifinnelse.

Høyesterett forkastet anken 13. oktober. I statsråd ti dager senere ble også benådningsandragendet avslått. Klokken 2.40 om morgenen 24. oktober 1945 ble Quisling skutt.

Vidkun og Maria Quisling hadde ingen barn. Maria Quisling ble arrestert 1945, men ble straks løslatt og ikke stilt under tiltale. Hun bodde senere tilbaketrukket i Oslo til sin død 1980. Interessen for Vidkun Quisling har siden 1945 vært stor og til dels økende, både når det gjelder hans virke og hans person og privatliv.

  • Om at bebodde verdner finnes utenom jorden og betydningen derav for vår livsanskuelse, 1929
  • Russland og vi, 1930
  • Quisling har sagt. Taler og avisartikler, I, 1940, II, 1941
  • Quisling har sagt. For Norges frihet og selvstendighet, III, 1943
  • Quisling har sagt. Mot nytt land, IV, 1944
  • Se også T. B. Jensen: Vidkun Quisling. En bibliografi, 1996

    Ikke-publisert materiale

  • NBO, håndskriftsamlingen, Ms. fol 2930 (Vidkun og Maria Quisling)
  • NBO, håndskriftsamlingen, Ms. fol 4096 (Quisling-papirene fra Nedre Slottsgate 3)
  • RA, Førerens og ministerpresidentens kansli
  • RA, privatarkiv Vidkun Quisling

    Lydopptak

  • NRK, Programsamlingen radio: Quisling-opptak 1940–45
  • Stud. 1905, 1930
  • Barth, 1930
  • HEH 1938
  • Straffesak mot V. A. L. J. Quisling, 1945
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • B. Vogt: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • d.s.: Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 1965
  • Maria Quisling: Dagbok og andre etterlatte papirer, 1980
  • O. Høidal: Quisling, en studie i landssvik, 1988
  • A. Juritzen: Privatmennesket Quisling og hans to kvinner, 1988
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører blir til, 1991
  • d.s.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992
  • E. Barth: Gud, det er meg. Vidkun Quisling som politisk filosof, 1996
  • A. Voronine: Quislings unge hustru, 1999
  • C. E. Vogt: “Et ikke ubetydelig bidrag”. Fridtjof Nansens hjelpearbeid i Russland og Ukraina, 2002

    Ikke-publisert materiale

  • NBO, håndskriftsamlingen: Ms. fol. 154 (A. Ræstad), ms. fol. 1988 (Fr. Nansen), ms. fol. 2930 (V. og M. Quisling), ms. fol. 4096 (Quisling-papirene fra Nedre Slottsg. 3)
  • J. Qvisling: Brevprotokoll, p.e
  • Byste av Wilhelm Rasmussen, 1942; Rasmussen-samlingen, Elveseter, Lom
  • Plakett av Wilhelm Rasmussen, 1942, sst.
  • En lang rekke offisielle fotografiske portretter i NTBs billedarkiv, 1942–44
  • Portretter gjengitt i H. F. Dahls biografi (se ovenfor, avsnittet Kilder)