Filmskuespiller, regissør og forfatter. Foreldre: Hans Sjur Kleivdal og Johanne Kismul. Gift 1) med film- og teaterinstruktør Pål Løkkeberg (2.8.1934–29.1.1998), sønn av skuespiller Georg Løkkeberg (1909–86) og skuespiller Rønnaug Alten (1910–2001), ekteskapet oppløst; 2) med filmprodusent og kultursjef Terje Kristiansen (30.10.1944–).

Vibeke Løkkeberg har vært sentral i norsk film siden slutten av 1960-årene. Arbeidene hennes viser et skarpt blikk for at tilværelsen gjerne arter seg forskjellig avhengig av om en er kvinne eller mann. Flere av filmene tematiserer spesifikt kvinnelige erfaringer og tar opp de mindre idylliske sidene ved kjernefamilien. Stilistisk favner filmene bredt – fra det modernistisk anlagte til det grandiost melodramatiske. Løkkeberg har i hele sin karriere fått relativt stor medieoppmerksomhet. Mens noen har jublet over arbeidene hennes, synes andre nærmest å gå fra konseptene i avsky og andre negative følelser.

Etter blant annet å ha arbeidet som fotomodell og mannekeng, kom Løkkeberg inn på Statens Teaterskole 1964, men sluttet etter knapt ett år. Hun debuterte som filmskuespiller i Pål Løkkebergs Liv (1967) og hadde også hovedrollen i samme regissørs Exit (1970). Dessuten har hun hatt sentrale roller i Nicole Macés filmatisering av Amalie Skrams Formynderne (1978) og i Terje Kristiansens Høvdingen (1984).

Fra og med 1970 regisserte Løkkeberg selv en rekke kortfilmer, blant annet Abort og Regn. Som spillefilmregissør debuterte hun 1977 med Åpenbaringen. Siden fulgte Løperjenten, Hud og Måker. Hennes siste spillefilm så langt (2002) er Der gudene er døde, som tar opp situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Løkkeberg har også skrevet manus til og hatt mer eller mindre sentrale roller i de fem spillefilmene hun har regissert.

Åpenbaringen må sies å være Løkkebergs dristigste film, tematisk så vel som stilistisk. Den skildrer en middelaldrende kvinnes opplevelse av meningsfravær, og døden antydes stadig som en mulig løsning. Filmen kobler hennes psykiske tilstand til en bestemt kvinnerolle: den hjemmeværende husmoren, uten utdannelse, som lever gjennom andre og følgelig kan komme til å erfare en mangel på en egentlig eksistens. Åpenbaringen kan gjerne betegnes som modernistisk, i og med bruken av drømaktige scener, repetisjoner, samt elliptiske overganger i rom og tid. Filmen avstedkom en heftig avisdebatt, populært kalt “rumpefeiden”. Mange av skribentene gav uttrykk for en dypt følt vemmelse overfor filmens kobling av kvinne, seksualitet, død, samt overfor dens fremvisning av hovedrolleinnehaverens nakne kropp.

Løperjenten regnes for å være Løkkebergs store filmsuksess. Den ble i hvert fall omfavnet av både kritikere og publikum. Så er den også langt mer konvensjonell enn debutfilmen. Handlingen er lagt til etterkrigstiden og tar for seg kjernefamilien i oppløsning. Det som gjør filmen til noe annet enn en alminnelig trekanthistorie, er ikke minst at den konsekvent inntar barnets synsvinkel. Det er 7-årige Kamillas opplevelse av foreldrenes atferd som er fokusert, og slik blir de voksnes fortvilelser og konflikter på sett og vis underliggjort. Filmen kan langt på vei plasseres i en melodramatisk tradisjon, bl.a. ved fokuseringen på følelsesmessige kriser. Måker, et Tsjekhov-inspirert drama i lyrisk stil, tar også opp forholdet mellom barn og foreldre, men ble mer lunkent mottatt enn Løperjenten.

Mens Åpenbaringen mer subtilt angir mulige konsekvenser av en historisk spesifikk jentesosialisering og kvinnerolle, viser Hud direkte og i rikelig monn frem mannlige overgrep, enten de nå er seksuelt, økonomisk eller religiøst motivert. Hud kan betegnes som et romantisk anlagt skjebnedrama eller som et melodrama med tragiske implikasjoner. Handlingen er lagt til 1885 og utspiller seg i et lite kystsamfunn på Vestlandet. I filmens sentrum står Vilde, en ung kvinne som tvinges i undergangen fordi hun motsetter seg kravene fra et ekstremt patriarkalsk samfunn. Stilistisk kan filmen betegnes som ekspresjonistisk. Det er ikke minst mise en scene – fjellet, havet, vinden, lyset – og Arne Nordheims musikk som får være meningsbærende. Hud vakte debatt bl.a. på grunn av at den så eksplisitt behandler incest. Mens noen forsvarte filmen ut fra et feministisk synspunkt, ble den av en del kritikere betegnet som en skandale, et makkverk o.l.

Vibeke Løkkeberg har også skrevet romaner. Slektsromanen Leoparden ble fulgt av Jordens skygge, hvor det igjen dreier seg om en kvinnes livsvilkår, denne gang den unge Irene, som har kunstneriske ambisjoner samtidig som hun strever med egen fortid og sitt forhold til menn. Hennes tredje roman, Purpur, kom høsten 2002.

    Kortfilmer

  • Abort, 1970
  • En far skal barnet ha, 1973
  • Hva nå mann, 1974
  • Regn, 1975

    Spillefilmer

  • Åpenbaringen, 1977
  • Løperjenten, 1981
  • Hud, 1986
  • Måker, 1991
  • Der gudene er døde, 1993

    Romaner

  • Leoparden, 1989
  • Jordens skygge, 1995
  • Purpur, 2002
  • Brev til himmelen, 2004
  • T. K. Kolbjørnsen: Levende kvinnebilder. Om Vibeke Løkkebergs filmer Åpenbaringen, Løperjenten, Hud og mottakelsen av dem, h.oppg. UiB, 1991