Valentin Fürst etablerte det første private klinisk-kjemiske laboratorium i Norge og ledet deretter bedriften i 30 år. Han var også kjent som en mesen som gav økonomisk støtte til medisinske studenter og til en rekke kunstnere.
Fürst vokste opp i Kristiania, tok examen artium på Frogner skole og medisinsk embetseksamen 1933. Etter noen få år med klinisk tjeneste ved forskjellige sykehus ble han knyttet til Universitetets fysiologiske institutt fra 1937, først som ulønnet hospitant, senere som vitenskapelig assistent, amanuensis og førsteamanuensis. Fra begynnelsen var planene at han skulle arbeide med effekter av vitamin B1 i stoffomsetningen hos rotter. Disse forsøksplanene må ha vært sterkt påvirket av faren, som 30 år tidligere hadde utført tilsvarende forsøk med C-vitamin ved det samme instituttet. Imidlertid var metodikken vanskelig, og forsøkene førte ikke til noe publiserbart resultat.
I slutten av 1930-årene arbeidet også Per Scholander ved Fysiologisk institutt, og da universitetet åpnet etter krigen, tok Fürst i bruk Scholanders metode til å bestemme CO2 og bikarbonat i blod til undersøkelser av saltsyresekresjonen i magesekken. Forskningsprosjektene resulterte i fem mindre vitenskapelige artikler, men gav kanskje ikke så mange interessante resultater som Fürst trolig hadde håpet; i alle fall resulterte de ikke i noen doktorgrad. Arbeidene gav ham imidlertid kunnskap og erfaring med mange kjemiske analysemetoder.
Fra 1947 ledet Fürst sykehuslaboratoriet ved Røde Kors klinikk ved siden av sin universitetsstilling, og 1950 etablerte han sitt eget private laboratorium. Staben bestod i begynnelsen av ham selv på deltid, hans kone Astri og en sykepleier. Det viste seg raskt at “Dr. V. Fürst's Medisinske Laboratorium” kunne ta seg av et udekket behov for laboratorietjenester fra praktiserende leger, og bedriften økte i størrelse, både målt som antall ansatte og særlig i antall analyserte prøver. 1959 sa Fürst opp sin universitetsstilling for å arbeide på heltid i sitt laboratorium. Han var bedriftsleder og medisinsk ansvarlig til 1979, og deretter deltok han i driften i ytterligere tre år. I hele oppbyggingsperioden ledet han bedriften etter metoder som kanskje kan karakteriseres som gammeldagse, men som staben satte stor pris på. Han tok seg av de ansatte som om de var en del av hans egen familie. Da Fürst overlot ledelsen til andre, hadde bedriften 220 ansatte, hvorav tre leger i hel stilling og en sivilingeniør med hovedansvar for analysemetodikk og kvalitetskontroll.
Når Valentin Fürst mot slutten av yrkeskarrieren ble spurt hva som hadde vært hans motivasjon da han etablerte et privat laboratorium, fremhevet han gjerne tre punkter: 1. Det var samfunnsøkonomisk ulønnsomt at pasienter måtte legges inn på sykehus for å få utført undersøkelser som kunne utføres poliklinisk. 2. Han hadde stor respekt for pasienters tid. De skulle ikke behøve å vente i lang tid før prøver ble tatt eller undersøkelser utført. 3. Han var frustrert over et offentlig byråkrati som gjorde det svært tidkrevende og vanskelig f.eks. å anskaffe ny apparatur, selv når det var klart at anskaffelsen var bedriftsøkonomisk lønnsom.
Valentin Fürst var meget populær som universitetslærer, og han beholdt nær kontakt med medisinerstudentenes foreninger og deres fester lenge etter at han hadde sluttet ved universitetet. Etter at firmaet for alvor begynte å tjene penger, var Fürst på samme tid nøktern og generøs. Han opprettet fond for medisinske studenter og sponset villig deres forskjellige arrangementer. På samme måte sponset han også kursvirksomhet og møter innenfor sin egen spesialitet, klinisk kjemi og klinisk fysiologi. I tillegg hadde han stor respekt for skapende mennesker, særlig kunstnere, og han gav villig stipend og annen økonomisk støtte til yngre kunstnere. På bakgrunn av denne siste mesenvirksomheten ble han slått til ridder av Kunstnerforeningens Purpurnæseorden, og våpenskjoldet hans på Blom viser et overflødighetshorn som det renner penger ut av. Fürst ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1983.