Filmregissør og filmmanusforfatter. Foreldre: Snekker Karl Straume (1928–) og skredder Oddrun Nakken (1931–). Ugift.

Unni Straume er regnet som en av de betydeligste moderne filmskaperne i Norge. Gjennom dokumentarisk kortfilm og modernistiske spillefilmer har hun vist egenart og originalitet. I et personlig filmunivers forener hun formvilje og engasjement.

Etter examen artium fra Volda gymnas 1975 arbeidet Unni Straume som fotoassistent og deretter som pressefotograf i Telemark Arbeiderblad i Skien. Hun tok forberedende prøver ved Universitetet i Oslo og ble deretter utdannet i mediefag ved Høgskulen i Volda 1976–78. Her spesialiserte hun seg innen bildemedier og spesielt film.

Inspirasjon fra filmmannen Erik Løchen, som på denne tiden underviste i Volda, skulle bli avgjørende for Unni Straumes yrkesvalg. Hennes spillefilmdebut Til en ukjent er bl.a. en hyllest til Løchen og hans filmer.

Unni Straume laget sine første dokumentariske kortfilmer under studiet i Volda, Kystkunst og Trubadur; den siste er et portrett av visesangeren Jan Eggum. 1979 var hun regiassistent på spillefilmen Kjærleikens ferjereiser, men vendte tilbake til dokumentarisk kortfilm. I 1980-årene laget hun en rekke korte dokumentarfilmer med svært ulike motiver. Kap farvel skildret rekefiske i Barentshavet, Hot House var en film om et jazzsted i Oslo, mens Way North skildret fem norske samtidskunstnere og Pusjka gav et portrett av en bykatt.

Et gjennombrudd fikk Unni Straume med sin første spillefilm, Til en ukjent (1990). Dette var en personlig skildring av en ung kvinnes erkjennelsesreise. En haiketur fra Oslo til barndomshjemmet på Vestlandet blir utgangspunktet for en poetisk reise i tid og rom. Filmen viste kunstnerisk nerve og en særegen evne til å skape pregnant visuell poesi.

I sin andre spillefilm, Drømspel, utviklet hun videre sitt personlige, modernistiske filmspråk i en film løst basert på August Strindbergs teaterstykke. Her gikk en stilisert ytre fortelling om et ektepars uoverensstemmelser over til et bilde av en kvinnes indre verden.

Med Thranes Metode, etter en novelle av Øystein Lønn, tok Unni Straume et steg ut av en modernistisk innadvendt billedverden. Her skildret hun i kammerspillets antydende og konsentrerte form det eksistensielle møtet mellom to personer. Thranes Metode var hennes første fargefilm og den første med en mannlig hovedrolleinnehaver. Samtidig videreførte hun de temaene hun hadde utforsket i de tidligere spillefilmene: kjærlighet og kjedsomhet, identitet og minne.

Musikk for bryllup og begravelser skildrer suksessforfatteren Sara, som bor i et kjølig minimalistisk hus tegnet av hennes tidligere arkitektmann. Da han tar sitt liv, dukker hans nye modellkone og hans elskerinne opp, alle ute etter å forstå og bearbeide sorgen. Veien videre for Sara går gjennom møtet med hennes serbiske leieboer Bogdan.

Unni Straume har ved siden av sine spillefilmer fortsatt å lage kortfilm, men også filmene Avsporing og T83 er små stemningsbilder, ikke dokumentariske portretter eller reiseskildringer.

Med sine spillefilmer har Unni Straume stått frem som en av norsk films mest personlige og originale kunstnere, som har maktet å skape en helt egen verden. Et hovedtema i hennes spillefilmer, som etter hvert er blitt mer åpne og mindre modernistiske og innelukkede i formen, er en melankolsk identitetsreise, der ytre handling smelter sammen med personenes indre bilder.

    Kortfilmer (et utvalg)

  • Kystkunst, 1977
  • Trubadur, 1978
  • Kap Farvel, 1981
  • Hot House, 1982
  • Bilder frå ei øy, 1983
  • Way North, 1985
  • Roma. Con amore, 1986
  • Pusjka, 1988
  • Avsporing, 1992
  • T83, 1996

    Spillefilmer

  • Til en ukjent, 1990
  • Drømspel, 1994
  • Thranes Metode, 1998
  • Musikk for bryllup og begravelser, 2002
  • S. Birkvad og J. A. Diesen: Autentiske inntrykk, 1994
  • G. Iversen: “Øvelse for oppholdet i evigheten”, i Z nr. 2/1998, s. 26–31
  • samtaler med den biograferte