Ridder og riksråd. Foreldre: Faren het Sakse; andre opplysninger finnes ikke. Noe ekteskap er ikke kjent.

Ulv Saksesson er en markant representant for det selvbevisste, handlekraftige og ikke ubetinget kongetro norske aristokratiet i første halvdel av 1300-tallet. Etter sterk opposisjon kom han siden på bedre fot med kongehuset.

Ulvs opphav ligger i mørke. Han hadde muligens en residens på Hedemarken og kan ha vært bror av den samtidige lagmannen på Opplandene, Ogmund Saksesson (nevnt 1332–48). Ogmund eide trolig Sakslund, opprinnelig Lunde, i Stange, som kanskje fikk navn etter hans og eventuelt Ulvs far; så sent som 1348 alternerte det gamle navnet med det nye. Ulv førte samme våpenmerke som Sudrheimsætten (Sørumsætten), en fylt rose, og kan minst én gang ha blitt kalt Sigurd Havtoressons frende. Kanskje hadde han også en tilknytning til Sverige.

Ulv Saksesson nevnes første gang 1321, da Finn Ogmundsson på det norske riksrådets vegne klagde over at noen svensker hadde tatt Ulv til fange. Det svenske rådet svarte at kretsen rundt hertuginne Ingebjørg på Varberg kunne stå bak. I så fall kan det ha bidratt til Ulvs senere opposisjon mot kongehuset, i hvert fall mot hertuginnen. Vi vet ikke når Ulv slapp fri; på kuppmøtet mot hertuginnen 1323 deltok han ikke. 1325 satt han i en aristokratisk granskingsnemnd i Uppland. Da ble han titulert ridder, men ridderslaget fikk han trolig først 1337. Ulv deltok i stormannsfeiden midt i 1320-årene, men det er uvisst om han stod på Finn Ogmundssons side eller på drottseten Erling Vidkunnssons og hertuginnens. 1327 opptrådte han i Tønsberg sammen med menn fra kretsen rundt drottseten.

Fra Tunsberghus gjorde Ulv sammen med Erling Vidkunnsson og Havtoressønnene opprør mot kong Magnus Eriksson rett etter at denne var erklært myndig 1331–32. Sannsynligvis var det en konflikt om innflytelse på riksstyret med en myndig konge, med røtter i formyndertiden. Ulv ble lyst i bann for sin fremferd mot biskop Hallvard av Hamar under opprøret. Trolig var han med Sigurd Havtoresson på å fengsle og fratvinge biskopen en befestning. Da de andre opprørerne gav seg og fikk forlik med kongen, valgte Ulv å flykte fra landet 1333, uvisst hvor.

Senest 1337 var Ulv tilbake. Mot stor erstatning til hamarbiskopen og dryge botsøvelser var han da løst fra bannet og var før april året etter endelig forlikt med biskopen. At Ulv mest sannsynlig fikk ridderslaget høsten 1337 vitner om forlik med kongen. Samme år gav Ulv bort jord i Furnes som han hadde fått i sakøre. Det tyder på at han da enten hadde eller hadde hatt sysle på Hedemarken. Ennå våren 1338 hadde likevel biskop Håkon vanskelig for å tro på rykter om at Ulv var blitt medlem av riksrådet og skulle ha Akershus.

Ulvs forhold til kongehuset må stadig ha blitt bedre. Han var sammen med kongen og dronningen på Båhus våren 1338 og er ikke nevnt i forbindelse med det neste stormannsopprøret mot kong Magnus 1338–39. Senest 1343 var Ulv medlem av riksrådet da han deltok i hyllingen av Håkon 6 som konge på Varberg. Siden var han med på to viktige prinsippavgjørelser: dommen 1347 som underkjente Havtoressønnenes krav på Borgarsysla og fastslo at en konge ikke kunne gi store forleninger ut over sin levetid, samt kjennelsen 1348 om at skatten skulle utregnes i samme mynt som landskylden og følgelig i forngilde penninger.

Ulv er sist nevnt 18. juni 1349, som syslemann i Valdres. Trolig døde han kort tid etter i den store manndauden.

  • NgL, bd. 3 nr. 84, 1839
  • DN, bd. 1 nr. 246, 256 og 303, bd. 2 nr. 258 og 303, bd. 3 nr. 145, bd. 6 nr. 128, bd. 7 nr. 95, 146, 147 og 150, bd. 8 nr. 108
  • Diplomatarium Svecanum, bd. 3, nr. 2532 (gal datering), Stockholm 1842–50
  • Isl.An.
  • RN, bd. 3–5
  • NFH, 2. Hovedafdeling, del 1, 1862
  • NHfNF, bd. 3, del 1, 1915
  • S. Imsen og J. Sandnes: Avfolkning og union, bd. 4 av CNH, 1977
  • P. Sveaas Andersen: biografi i NBL1, bd. 17, 1979
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, Trondheim 1992
  • O. G. Moseng, E. Opsahl, G. I. Pettersen og E. Sandmo: Norsk historie bd. 1, 1999
  • Dokument med avtrykk av Ulvs segl finnes i RA, Oslo; seglet er beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 330