Stattholder og kommanderende general i Norge. Foreldre (utenfor ekteskap): Kong Frederik 3 (1609–70) og Margrethe Pape (ca. 1620–ca. 1704; hun gift senest 1652 med Daniel Hausmann, død 1670). Gift 1) 11.7.1659 i hemmelighet med Sophie Urne (1629 el. 1630–1714), datter av riksmarsk Jørgen Urne (1598–1642) og Margrete Marsvin (1606–50), ekteskapet ikke anerkjent av kongen; 2) 16.12.1660 med Marie Grubbe (ca. 1643–juni el. juli 1718), datter av Erik Grubbe (1605–92) og Maren Juul (ca. 1608–1647), ekteskapet oppløst 1670; 3) 16.8.1677 med komtesse Antoinette Augusta av Aldenburg (4.8.1660–15.7.1701), datter av greve Anton av Aldenburg (1633–80) og riksgrevinne Augusta av Sayn-Wittgenstein (1638–66). Halvbror av kong Christian 5 (1646–99) og Caspar Herman Hausmann (1653–1718); far til greve Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig (1688–1754; se NBL1, bd. 3); farfar til greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1723–83).

I likhet med to andre stattholdere i Norge, Hannibal Sehested og prins Christian Frederik, var Gyldenløve medlem av kongefamilien, noe som bidrog til at han hadde en uvanlig sterk stilling. Han var stattholder i 35 år og var tidvis energisk og kreativ, men lite utholdende i å følge opp saker. Under hans ledelse ble skattene økt, de militære kravene trappet opp, og en ny overklasse festet det økonomiske grepet på Norge.

Som barn var han hos moren i Slesvig til Frederik 3 tok ham til seg og sendte ham til Frankrike etter tronskiftet 1648; han var ved universitetet i Siena 1654 og i Roma 1655. Samme år ble han naturalisert som dansk adelsmann. 1657 ble han oberst og fikk Utstein kloster og Allehelgens gods i Norge i forlening. Han deltok i de to Karl Gustav-krigene 1657–60; i den mellomliggende freden trådte han i svensk tjeneste, men rømte til Danmark da Karl Gustav gjenopptok krigen i august 1658, og utmerket seg deretter i et slag ved Nyborg.

Under overgangen til eneveldet høsten 1660 innehadde Gyldenløve viktige stillinger i hæren i København-området. Han ble utnevnt til jegermester og befalingsmann over Vordingborg len og fikk Kalø slott ved Århus i foræring ved bryllupet med Marie Grubbe. Fra desember 1661 foretok han en to år lang utenlandsreise, hvor han besøkte flere hoff, og den spanske kongen gav ham general- og grande-tittel. Kort tid etter at han kom tilbake til København, ble han på nyåret 1664 utnevnt til stattholder i Norge.

I juni 1664 var Gyldenløve i virksomhet på Akershus som stattholder og stiftamtmann i Akershus stift. Han kom til landet med en instruks som påla ham å knytte nordmennene til kongen i kjærlighet og lydighet. I dette lå det en oppfordring til å opptre utadvendt, og det passet ham. Han var i Norge i to perioder, 1664–67 og 1673–79, og besøkte dessuten landet somrene 1668, 1685 og 1689, juli–desember 1690 og sommeren 1696.

I sine opprop til befolkningen oppfordret Gyldenløve til kongetroskap og argumenterte for de tiltak som ble truffet. I den første tiden var han en ivrig mottaker av supplikker (bønnskrifter), og han prøvde å være imøtekommende, men ble snart lite forpliktende i sine svar av hensyn til viktige statsoppgaver og til behovet for å undersøke saksforhold. Han var først rask til å irettesette fogdene, men snart bygde han selv opp et nettverk av klienter i embetsverket og handelsnæringen, og han avgrenset arbeidet til den nye fiskaletaten som skulle avsløre utroskap i embetsverket.

Gyldenløve samlet på embeter både i Christiania og København. I tillegg til å være stattholder og stiftamtmann ble han 1666 kommanderende general i Norge, da forgjengeren Claus Ahlefeldt trakk seg fordi han følte seg tilsidesatt av stattholderen. 1666 ble Gyldenløve også president for den nyopprettede Overhoffretten i Norge, og fra 1677 overtok han ledelsen av det norske postvesenet.

Ved hoffet i København vant Gyldenløve en sterk stilling allerede under Frederik 3. 1669–70 var han ambassadør i England. Da Christian 5 overtok 1670, allierte Gyldenløve seg med sin stattholderkollega Frederik Ahlefeldt i Slesvig-Holsten og Peter Schumacher (senere Griffenfeld) og medvirket til Christoffer Gabels fall. Gyldenløve bidrog aktivt til Schumachers raske karriere. Selv gikk han inn i det nyopprettede Geheimerådet og i Admiralitetet og ble president i det nyopprettede Kommersekollegiet. Hans stilling ved hoffet ble svekket i noen år fra 1673, men 1679 gjeninntok han sin posisjon der. 1686 var han øverstkommanderende for den danske beleiringshæren mot Hamburg, 1691 fikk han rett til å delta i høyesteretts møter, og han ble medlem i “den store kommisjon i rådstuen”, som erstattet mye av beslutningsprosessen i kollegiene. 1692 ble han patron for det kongelige akademi og 1693 medlem av kommisjonen til handelens fremme, som erstattet Kommersekollegiet. Gyldenløve var også medlem av flere kommisjoner enn dem som her er nevnt, og han øvde innvirkning på sammensetningen av og arbeidet i flere andre kommisjoner.

Gyldenløve ville være i København. Her lå de største mulighetene til å hevde seg, her var hoffmiljøet som han trivdes i, og her kunne han holde på forbindelsen til den kvinnen han var mest glad i, Sophie Urne. 1673, tre år før Griffenfelds fall, kom det til brudd med den mektige førsteministeren, og Gyldenløve fikk ordre om å dra til Norge – han oppfattet det som en forvisning. Nærvær i Norge var nødvendig for å følge opp og gjennomføre vedtak, men det hadde Gyldenløve mindre lyst til. Hans første opphold 1664–67 hadde nyhetens interesse, og da var han ennå så ung at posisjonen i Christiania var et kraftig avansement. Dessuten kunne han høste fruktene av andres ekspertise i de forslagene han fremmet om reformer.

Etter “forvisningen” 1673 ble norgesoppholdet mer interessant enn Gyldenløve hadde fryktet, på grunn av opprustningen til krig. Griffenfeld markerte sin manglende tillit til ham ved å sende diplomaten Jens Juel til Christiania. Juel, Gyldenløve, generalløytnant Henrik Rysenstein og generalmajor Hans Løvenhjelm dannet et krigsråd i Norge, og de ledet rustningene. Det ble dessuten opprettet et Generalkommissariat til å styre finansene, der også Juel trådte inn. Gyldenløve gjorde en energisk og vellykket innsats som organisator av krigsinnsatsen i Norge under den skånske krig 1675–79, som her i landet ble kalt Gyldenløvefeiden. Han førte selv kommandoen i det sønnafjelske, og med den norske hæren klarte han å beseire svenskene i flere slag og sette seg fast i Bohuslän i store deler av krigen.

Så snart det var mulig etter at krigen var slutt 1679, vendte Gyldenløve tilbake til København, og det ble nødvendig med vikarordninger. Under hans fravær 1667–73 hadde Ove Juel vært visestattholder (1669–74). Erik Banner var stiftamtmann 1679–81, og 1682 ble Just Høeg utnevnt til visestattholder og stiftamtmann; da han døde, overtok Christian Stockfleth, men bare som stiftamtmann (1694–99).

Det ble ikke skilt klart mellom Gyldenløves og visestattholderens kompetanse. Gyldenløve kunne selv utøve så mye av stattholderembetet som han ville. Alle viktige saker gikk gjennom ham, og han gikk utenom visestattholderen når han ville og gav ordrer direkte til embetsmenn i Norge. Gustav Wilhelm von Wedel fungerte fra 1681 som kommanderende general i Gyldenløves fravær, men fra 1689 fikk også Wedel lov til å være fraværende fra Norge, så da ble kommandoforholdene kronglete og hæren forfalt.

Skatte- og militærpolitikken var de to viktigste saksfeltene, og de hang uløselig sammen. Historikerne har tradisjonelt hevdet at Gyldenløve var tilhenger av at norske bønder skulle betale mindre skatt fordi de måtte bære hovedbyrden når det gjaldt hærvesenet. Han skrev i betenkninger 1670, 1693 og 1696 at skatten bøndene måtte betale var for høy og at den burde settes ned for at de skulle klare den og være villige til å gjøre militærtjeneste for kongen. Men han tok selv initiativ til å sette opp bondeskatten, særlig 1673–75. Både når det gjaldt nedsettelser og forhøyelser fikk han enkelte ganger gjennomslag, andre ganger ble forslagene ikke gjennomført. Han foreslo da for sentralmyndighetene i København at de skulle forpakte bort statsinntektene; det ville ha ført til større vilkårlighet og et enda sterkere skattetrykk. Hovedtendensen i den faktiske utviklingen var at skattene steg, samtidig som det norske samfunnet ble ytterligere militarisert; nordmenn hadde aldri betalt høyere skatter og hatt større militære forpliktelser enn i Gyldenløves tid.

Selv om han til tider hevdet at de militære byrdene var for store, var han en aktiv pådriver for større utskrivninger av soldater og matroser til hær og marine. Han intensiverte dessuten byggingen av festninger, med bondesoldater som innkommandert arbeidskraft. 1664 gikk han inn for å gjøre slutt på at offiserene tok penger for å la noen slippe militærtjeneste, men han ville da presse bøndene til å utpeke soldatene seg imellom; det ble ikke tatt til følge. Han innførte militær eksekusjon av resterende skatter i Norge, dvs. at militære ble innkvartert hos dem som ikke hadde betalt hele skatten. Men 1693 advarte Gyldenløve mot faren fra Sverige: Siden forsvaret av Norge avhang av landets egne innbyggere, måtte man sikre seg deres lojalitet hvis landet skulle bevares for kongehuset. Derfor gikk han nå inn for å avskaffe den militære eksekusjonen av skatter, men den ble først avskaffet 1769.

Gyldenløve var tilhenger av å forenkle embetsverket ved å skjære ned på antall stillinger for å spare. Forpaktningsforslagene nådde han ikke igjennom med, men noen mindre etater ble avviklet og andre slanket; det siste gjaldt særlig byrådene (som nå ble kalt magistrater). Derved svekket han selvstyret, men kom da også i skade for å svekke samholdet mellom de store kjøpmennene og staten. Han medvirket også til å svekke bøndenes ledersjikt ved å redusere lagrettemennenes posisjon fra meddommere til rettsvitner, slik det ble nedfelt i Christian 5s Norske Lov 1687.

I regjeringskretsen i København var man bekymret for at bøndene i Danmark og Norge nå ble så hardt presset at det i neste omgang ville gå ut over staten, ved at de ikke klarte å yte så mye til den. Gyldenløve rettet kritikk mot de private godseiernes avgiftskrav, og 1684 fikk han gjennomslag for å regulere disse avgiftene til et lavt nivå. Under press fra godseierne ble disse reguleringene svekket ved tilleggsbestemmelser og kom ikke med i Christian 5s Norske Lov 1687. Gyldenløve fikk gjennomslag for bestemmelser som stilte krav til kontroll av kjøpmennenes gjeldskrav til bøndene og medvirket til at det ble utstedt nye instrukser for Overhoffretten (1684), amtmennene (1685) og stiftamtmennene (1691) – bestemmelser som gav impulser til mer ryddig saksbehandling i embetsverket.

Gyldenløve stod for en sentralisering til København, bare med så mye delegering av myndighet til norske etater og embeter som var absolutt nødvendig. Denne tendensen var også tydelig i arbeidet med Christian 5s Norske Lov 1687, som så langt som mulig ble en blåkopi av hans danske lov av 1683. Kravene fra de norske kjøpstedene 1661 ble ikke fulgt opp; et eget norsk universitet og kommersekollegium og fortrinnsrett for innfødte nordmenn til offisersembeter kom ikke på tale. Gyldenløve interesserte seg riktignok for de gamle norske kongene, trolig inspirert av Frederik 3, men hans eget syn på Norges forhold til Danmark kom til uttrykk i hans protesjé Arnoldus de Fines latinske norgeshistorie, der Fine prøvde å bevise at Norge alltid hadde vært et anneks til Danmark.

Gyldenløve var eksponent for merkantilisme i næringspolitikken. I København satset han særlig på kompanier for handel på kolonier i Afrika, Asia og Amerika, og i hans tid ble dansk korn favorisert ved import til Norge – alt annet utenlandsk korn ble rammet av toll og andre restriksjoner. I Norge forsøkte han riktignok i den første tiden etter 1664 å imøtekomme bondeklager mot handelsrestriksjoner, men senere ble han en aktiv pådriver i næringsreguleringene, ved utdeling av privilegier til hver enkelt næringsutøver, særlig innen sekundærnæringer som bergverk, sagbruk og manufakturer og ved generelle privilegier til hele næringsgrener, som bergverksprivilegiene 1683 og sagbruksprivilegiene 1688. Skipsredere oppnådde tollettelser som stimulerte deres næring. Hovedtendensen var å gjøre entreprenørskap økonomisk attraktivt og å styrke kravene til bøndene om å levere råvarer og brensel billig til bedriftseierne og å gi disse monopol eller fortrinnsrett til naturressursene.

Gyldenløve var minst bondevennlig i sin egen pågående godsoppbygging. Da Christian 5 innstiftet den nye lensadelen 1671, utnevnte han halvbroren til greve og forlente ham med Larvik grevskap, det tidligere Brunla amt, og 1674 bygde Gyldenløve Herregården i Larvik. Fra 1670 hadde han skaffet seg Fritsø jernverk og sagbruk og et stort gods som hadde tilhørt adelsfamilien Lange. Gyldenløve sikret seg rett til å tvangsinnløse alt gammel konge- og Lange-gods, og han kjøpte også mye annet gods i distriktet, dels presset han innehaverne til å selge. Han bygde ut jernverket og sagbruket og skaffet seg omfattende privilegier til driften, dessuten verdifulle salgskontrakter med staten (til overpriser), bl.a. kanoner som offiserene fikk ordrer om ikke å være nøye med å kontrollere. Slik gav Larvik grevskap ham store overskudd. 1678 kjøpte han av kongen det grevskap Griffenfeld hadde hatt i det tidligere Tønsberg amt, gav det navnet Jarlsberg grevskap og solgte det videre med stor fortjeneste til Gustav Wilhelm Wedel 1683.

Gyldenløve brukte også sin posisjon til å få tak i mange andre eiendommer i Norge. Dessuten skaffet han seg store gods i Danmark og Holsten, og han bygde seg et slottslignende palé på Kongens Nytorv i København. Der satt han og styrte godsvirksomheten, bl.a. betjentkorpset i Larvik, som førte inngående kontroll med bøndene i Larvik grevskap.

Blant de største kjøpmennene i landet var det mange flere embetsmenn enn Gyldenløve, og de var like egennyttige som han, og ettersom stordrift førte til en konsentrasjon av produksjon, handel og rikdommer, oppstod det snart en kløft mellom storkjøpmennenes og statens interesser.

Ved sin håndtering av viktige reformer bidrog Gyldenløve dessuten til å svekke statens inntekter i Norge. I 1660-årene presset han på for å gjennomføre en reform av skatteutligningen som Hannibal Sehested hadde påbegynt: Hovedskatten skulle etter den nye matrikkelen av 1665 utskrives i henhold til gårdenes matrikkelskyld, som skulle bygge på opplysninger om bl.a. husdyrhold, utsæd og avling. Men fordi det hastet med å få skatteinntektene inn, ble skatten for en stor del likevel ilignet etter den gamle ordningen, der landskylden (dvs. den avkastning en eiendom ville gi ved utleie) var målestokken for eiendommens verdi, og bidrog dermed til at jordeierne slapp å betale skatt ut fra de relle produksjonsforhold – i motsetning til i Danmark, der hele produksjonspotensialet ble nøye kartlagt. Senere kom Gyldenløve tilbake til behovet for å utarbeide en matrikkel som ikke var preget av flere hundre år gamle forhold, men han gjennomførte det aldri, og det ville ha krevd en nærgående og systematisk ledelse i Norge for å bryte ned motviljen mot det i befolkningen. Følgen var at regimet hadde langt dårligere oversikt over beskatningsgrunnlaget i Norge enn i Danmark, og det bidrog til at skatteopptrappingen i Norge ble mindre enn i Danmark.

Ved å innføre kvantumsbegrensninger på sagskurden 1688 bidrog Gyldenløve til at sageierne smuglet ut store kvanta bord uten å betale toll. Unndragelsen skjedde i sammensvergelse med tollerne, som var mer mottakelige for bestikkelser etter at Gyldenløve hadde sørget for at deres lønn var blitt senket. Det var et problem i Norge at så store deler av statsinntektene ble overført til København; embetsmennene måtte vente på å få utbetalt lønningene sine, noe som bidrog til å undergrave deres lojalitet.

Da Christian 5 døde 1699, var det slutt på Gyldenløves innflytelse, og han trakk seg fra sine embeter. I den følgende tiden rettet det nye regimets menn som studerte forholdene i Norge, krass kritikk mot fjernstyret av landet. Gyldenløve trakk seg tilbake til Hamburg, der han levde ensom og isolert. Han døde der 1704 og ble bisatt i Vår frue kirke i København. – Den yngste av Gyldenløves sønner i det hemmelige ekteskapet med Sophie Urne, Ulrik Frederik Valdemar baron Løvendal (1660–1740), var kommanderende general i Norge i en periode under Store nordiske krig.

  • Stattholderembetets kopibøker, i RA, Oslo
  • J. Gulowsen: Gyldenløvefeiden, 1906
  • Statholderskabets extractprotokol af supplicationer og resolutioner 1662–1669, bd. 2–4, 1908–35
  • R. Tank: Under krigsfare og skattetryk, 1912
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • O. von Munthe af Morgenstierne: Ulrik Frederik Gyldenløve, København 1944
  • Norske kongebrev, bd. 1–6, 1962–93
  • U. S. Johansen: Stattholder U. F. Gyldenløve. Bakgrunn, virksomhet og politikk til høsten 1667, h.oppg. i historie UiB, 1975
  • P. Thorrud: U. F. Gyldenløve. Utnyttelsen av de norske ressurser i krigsøyemed 1673–79, h.oppg. i historie UiB, 1975
  • C. Bøggild Andersen: biografi i DBL3, bd. 5, 1980
  • Ø. Rian: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, Tønsberg 1980
  • d.s.: Bratsberg på 1600-tallet, 1997
  • S. Dyrvik: Truede tvillingriker 1648–1720, bd. 3 i Danmark-Norge 1380–1814, 1998

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (hoftebilde) av Wolfgang Heimbach, 1661; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Dyrvik (se ovenfor), s. 134
  • Maleri av Karel van Mander, 1660-årene; gjengitt i Dyrvik, s. 322
  • Maleri (hoftebilde; dobbeltportrett sm.m. en svart pasje, som muligens er Christian Hansen Ernst) av ukjent kunstner, u.å.; Eidsvollsbygningen; gjengitt i ANH, bd. 6, s. 86
  • Se også ikonografi i DBL3, bd. 5, s. 409