Offiser og embetsmann. Foreldre: Generalmajor Frederik Christoph de Cicignon (ca. 1667–1719; se NBL1, bd. 3) og Karen Hausmann (1682–1744). Gift 14.8.1733 på Fyn med Nicoline Antoinette Brüggemann (14.7.1717–april 1759), datter av oberstløytnant Gotske Hans Brüggemann og Margrethe Wilhelmine Hausmann. Sønnesønn av Johan Caspar de Cicignon (ca. 1625–1696); dattersønn av Caspar Herman von Hausmann (1653–1718); svigerfar til Fredrik Georg Adeler (1736–1810).

Ulrik Frederik de Cicignon var stiftamtmann i Bergen 1749–66 og gjorde en betydelig innsats for byen. Hans opptreden under “strilekrigen” 1765 var sterkt omdiskutert, men han fikk likevel avskjed i nåde.

Etter å ha studert ved det franske Académie des Chevaliers i Strasbourg og det hertuglige Académie de Lorraine i Nancy, ble Cicignon 1718 premierløytnant i Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment. Han ble kaptein 1720 og steg deretter i gradene til han 1746 var oberst og sjef for 2. Vesterlenske nasjonale infanteriregiment, som han kjøpte av generalmajor J. F. von der Lühe for 6500 riksdaler. Han stod som regimentssjef til januar 1750, men høsten 1749 var han blitt utnevnt til stiftamtmann i Bergen. Han ble ridder av Dannebrogordenen 1754 og fikk tittel av generalmajor og ble geheimeråd 1764.

En av Cicignons regimentssjefer betegnet ham som en offiser av “middelmaadig Statur, dog af en smuk Exterieur. Aldeles ikke til laster hengiven, men til det, som roesværdigt og dydig være kan. Er af en meget hurtig og god Begreb, applicerer sig med al optænkelig Flid paa Tjenesten, hvorfor han og kan vente fuldkommen Fremgang og Progress ...”. En annen av han sjefer uttalte “... joli homme, har rejst meget, gode Studia, overflødig Ambition”. Han har derfor sikkert vært en utmerket offiser, men det ble ikke der han kom til å sette spor etter seg.

Som stiftamtmann la han betydelige administrative evner for dagen. Både som embetsmann og privatmann utførte han en samfunnsgagnlig virksomhet som gav ham et hedret navn. Han fikk mudret opp Bergen havn. Samtidig ble det anlagt ny havn ved tollboden, og det ble oppført ny tollbod. Han fikk også bygd opp igjen Nykirken etter den store brannen 1756. Av egen kasse betalte han utbedringer og forskjønnelse av byens rådhus og skjenket 1754 nye klokker til Domkirken. Han var også meget godgjørende mot dem som trengte hjelp i sykdom og nød. Han omtales som “denne roesværdige Mand, som i saa mange Ting haver gjort sig saa højt fortjent for Bergens By”.

Likevel ble han 18. april 1765, under den såkalte “strilekrigen”, angrepet og mishandlet av allmuen. Årsaken til opptøyene var en ekstraskatt (til dekning av utgiftene ved krigen i Holstein) som fra 1762 var pålagt alle innbyggere, og som ble inndrevet med til dels ganske hardhendte metoder. Folk klaget til stiftamtmannen, som i mars 1765 lovte å ta saken opp med myndighetene i København. Da det i april samme år ble kunngjort en del selektive lettelser i skatten, samlet en stor folkemengde seg i Bergen og lot sin vrede over forskjellsbehandlingen gå ut over stiftamtmannen, som gav ordre om at en del skattytere skulle få sine penger tilbake. En kommisjon som ble nedsatt for å granske hendelsen kritiserte Cicignon for hans opptreden. Men de som hadde skrevet ut ekstraskatten uten tanke på hvor vanskelige forholdene var i Norge på den tiden, kan også kritiseres. Myndighetene kom da også senere på andre tanker; 1772 ble ekstraskatten opphevet.

At Cicignon etter dette ville søke seg bort fra Bergen er vel rimelig nok. Men først etter at det var blitt rolige forhold igjen, søkte han og fikk avskjed i mai 1766. Han flyttet til Sønderborg på Als, hvor han døde 1772.

Cicignon skal ha interessert seg for bergverksdrift. Sammen med sin bror og en del andre danske og norske var han medinteressent i malmverkene i Jarlsberg, Konnerudkollen ved Drammen og flere andre gruver i Eiker prestegjeld.

Slekten Cicignon var gammel adel fra Luxembourg, hvor de mannlige medlemmer av slekten valgte offisersyrket. Ulrik Frederik var selv utdannet offiser, men må ha vært en fredens mann. Da hans farfar ble ridder av Dannebrogordenen, valgte han et krigersk valgspråk, hvor siste linje lyder: “Conduite sans courage. Est un pauvre personnage” ('dannelse uten mot, er en ynkelig person'). Ulrik Frederiks motto som dannebrogsridder var mer på det jevne: “Middelvey fejler ey”.

  • H. J. Huitfeldt-Kaas: biografi i DBL1, bd. 3, 1889
  • O. von Munthe af Morgenstierne: “En udenlandsk Adelsslægt i Danmark og Norge: de Cicignon”, i PHT, rk. 7, bd. 5, 1921, s. 230–239
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • S. Steen i NFLH, bd. 6, 1932, s. 131 og 390–408
  • biografi i Ovenstad, bd. 1, 1948, s. 210
  • A. Coldevin: Enevoldstiden, bd. 5 i A. Coldevin m.fl. (red.): Vårt folks historie, 1963, s. 326–331
  • O. Feldbæk: Nærhed og adskillelse 1720–1814, bd. 4 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1998, s. 100–103
  • H. Nissen: “Johan Caspar Cicignon of Oberwampach. A Luxembourg immigrant in Norway”, i Association Luxembourgeoise de Généalogie et d'Héraldique. Annuaire 1995, 1999, s. 73–90
  • Maleri (halvfigur) av ukjent kunstner, u.å.; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Hillerød, Danmark; gjengitt i Feldbæk 1998 (se ovenfor), s. 101