Trygve Lie fikk en for sin generasjon nordmenn sjelden politisk karriere internasjonalt, som utenriksminister i kritiske år under Nygaardsvold-regjeringens eksil i London 1940–45 og som FNs første generalsekretær 1946–53.
Lie ble født på Grünerløkka i Kristiania. Faren emigrerte til USA før Trygve ble født, og ifølge ham selv var farens navn tabu og “ble aldri nevnt mellem min mor og meg”. Han vokste opp i enkle kår sammen med sin mor og en seks år eldre søster. Familien flyttet til Grorud da Trygve Lie var seks år, og dette landlige og politisk spennende distriktet skulle bli et avgjørende ankerfeste. Her boltret han seg i et aktivt idrettsmiljø og hevdet seg i løp og tresteg, drev med turn og ble en habil fotballspiller. Dessuten kom han tidlig med i politisk virksomhet. Grorud var på denne tid i rask industriell vekst med en arbeidsstokk som fascinerte unge Trygve med alle sine nasjonaliteter: tyskere, dansker, polakker og svensker. Moren drev kafé og spiseforretning og hadde alltid 4–5 personer i full pensjon, og sønnen Trygve leste avisen høyt for politisk interesserte arbeidsfolk. Selv sa han at interessen for politikk ble vakt ved samværet med arbeiderne fra tekstilfabrikken og steinbruddene på Grorud og med rallarne som arbeidet på dobbeltsporet Kristiania–Lillestrøm.
En viktig person for hans løpebane ble Johan Evje, lærer ved Grorud skole og aktiv politiker i Aker Arbeiderparti. Evje sørget for at den oppvakte gutten etter folkeskolen fikk H. C. Mathiesens legat i tre år. På den tiden tok Trygve Lie middelskole og examen artium (1914), noe som ikke var vanlig for arbeiderungdom den gang. Han fortsatte energisk sin utdanning og ble cand.jur. 1919 med karakteren haud; det var blitt for mye politisk arbeid ved siden av.
Trygve Lie påtok seg stadig nye verv for Arbeiderpartiet, lokalt, kommunalt og på fylkesnivå. Han deltok i sin første valgkamp 1912 for Aker Arbeiderparti, og 1915 var han lønnet sekretær i samme parti og også forretningsfører i Grorud Trygdekasse. 1916 ble Lie styremedlem i Aker Arbeiderparti, snart etter formann. Han satt 9 år i Aker formannskap og herredsstyre. 1921 ble Akershus Arbeiderparti dannet, Lie ble første formann – et verv han med et kort avbrudd hadde til 1946. Hans raske vei oppover i partiet skaffet ham kritikere underveis, men Lie var en fighter. Han var valgt stortingsrepresentant fra Akershus 1937–49.
1919–22 var Trygve Lie sekretær på Arbeiderpartiets kontor i Kristiania under Kyrre Grepps ledelse. 1921 var han sekretær for en partidelegasjon til Moskva og fikk et møte med Lenin; det var starten på en mangeårig kontakt med Sovjetunionen.
1922 ble Trygve Lie tilsatt i en nyopprettet stilling som juridisk konsulent i Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, en stilling han hadde helt til våren 1935. Han håndterte i disse årene 1100 saker, enten brakt inn for forliksråd eller domstoler, gjennomsnittlig over 100 saker per år.
Lie ble raskt spesialist på arbeidstvistlovens områder. Innen strafferetten var det særskilt saker som gjaldt opptøyer, injurier m.m. han arbeidet mest med. Blant de mange saker Lie tok for LO, kan nevnes Folldalskonflikten 1929, Menstadkonflikten 1931, skogsarbeidernes kamp for organisasjonssrett i Trysil og Randsfjord-området og saker om boikott i arbeidsforhold. Trygve Lie fikk bred innsikt i arbeidskonflikter og arbeiderlovgivning, han høstet flere store seire i de politisk sammensatte herredsrettene og ervervet seg stor personkunnskap.
Trygve Lie var hele livet glad i å snakke med folk og fra tidlig av en dyktig forhandler mellom stridende parter. Han viste seg som en handlingens mann i arbeiderbevegelsen. Lie laget utkast til det som i 1935 ble Hovedavtalen mellom LO og NAF og bidrog som formann i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) 1931–35 til idrettsforliket mellom Landsforbundet for idrett og AIF i 1936.
1935 ble Trygve Lie justisminister i Johan Nygaardsvolds regjering, bare 39 år gammel. Han hadde stor glede av å få opphevet tukthusloven, en gammel kampsak for LO. Sommeren 1935 innvilget Nygaardsvold-regjeringen oppholdstillatelse til den revolusjonære Leo Trotskij. Vedtaket høstet sterk kritikk i borgerlige kretser og fra partiet Nasjonal Samling. Etter at Moskva-prosessene startet for fullt sommeren 1936, ble Norge utsatt for press fra sovjetisk side for å sende Trotskij ut av landet. Det var justisminister Trygve Lie som gjennom to provisoriske lover fikk internert Trotskij med brev- og besøksforbud og til sist i all hemmelighet fikk sendt ham ut av Norge til Mexico før jul 1936. For dette ble Lie skarpt kritisert av den liberal-radikale fløy. Over to helsider i Dagbladet hudflettet Helge Krog justisministeren.
Juli 1939 ble Trygve Lie handelsminister, og etter utbruddet av krigen i Europa ble han oktober samme år sjef for det nyopprettede Forsyningsdepartementet. Som ansvarlig for landets import og forsyninger viste han betydelig fremsyn og politisk handlekraft. Lie overkjørte både embetsverk og faginnstillinger fra Statens Kornforretning; han forlangte bestilling av langt mer korn enn vanlig var. Da tyskerne angrep 9. april 1940, hadde Norge kornlagre til ett års forbruk.
Handleevne viste Lie også i stor grad våren og sommeren 1940. Han var en drivkraft i en kaotisk tid da regjeringen i april reiste nordover via Gudbrandsdalen til Molde – han var sentral da regjeringen rekvirerte den norske handelsflåten – så til Tromsø og i juni til Storbritannia. I starten av eksiloppholdet i London var Lie en periode ansvarlig for skipsfarten, og august 1940 måtte han dra til USA for å løse en kinkig situasjon for det nyslåtte allierte Norge: 19 norske skipsbesetninger streiket i amerikanske havner. Det pågikk en kommunistisk agitasjon fra en del av amerikansk fagbevegelse mot at norske skip med last skulle seile til Storbritannia. Lie medvirket i høy grad til å få skipene av gårde. Den erfarne arbeideradvokaten var på kjent grunn; han kunne snakke med folk og håndtere konflikter. Offiserer og mannskap på sin side kunne etter forhandlinger med statsråden innkassere høyere hyre for seilas i krigsutsatte farvann.
Opprørt hav var det også for regjeringen. November 1940 overtok Trygve Lie som utenriksminister etter Halvdan Koht. Bakgrunnen var i første rekke en konflikt om regjeringens utenrikspolitiske linje. Som utenriksminister markerte Trygve Lie seg som en markant maktpolitiker. I sin utenrikspolitikk ønsket han å opparbeide et godt tillitsforhold til Storbritannia og USA, og han tok til orde for et militært samarbeid mellom landene ved det nordlige Atlanterhavet også for tiden etter krigen. Etter hvert som USA fikk en stadig mer fremtredende rolle i alliansen, tonet Lie ned denne “Atlanterhavspolitikken” til fordel for et likeverdig samarbeid med stormaktene og en forankring av norsk sikkerhet i en kollektiv sikkerhetsløsning, noe som skulle bli De Forente Nasjoner. Lie var flink til å rekruttere dyktige sekretærer og etablerte en hjernetrust omkring seg, blant dem Arne Ording, Arnold Ræstad og Finn Moe. Mens mange av de norske statsrådene mistrivdes og lengtet hjem, stortrivdes utenriksminister Lie. Han møtte regelmessig de øvrige allierte utenriksministre, spilte tennis med Anthony Eden og utfoldet seg politisk og sosialt. Lie var også opptatt av å bygge ut kontakten med hjemmefrontens ledelse hjemme i Norge. April 1945 var Lie formann for den norske delegasjon ved FN-konferansen i San Francisco. Etter frigjøringen ble han utenriksminister i Einar Gerhardsens første og annen regjering. Tiden i London og månedene som utenriksminister i Oslo var Lies formative år på utenrikspolitikkens område.
Trygve Lie ble De Forente Nasjoners første generalsekretær februar 1946 – som en kompromisskandidat og etter nervepirrende voteringer. Generalsekretæren kom til i New York mars 1946 uten at verdensorganisasjonen hadde lokaler for hånden; FN startet sitt virke i hotellrom på Waldorf-Astoria. Den tidligere LO-juristen kastet jakken og var en god improvisator: I løpet av et par uker hadde FN midlertidig tilholdssted. Lie var forutseende når han insisterte på at FN permanent burde lokaliseres i New York. Som gammel lokalpolitiker kom Trygve Lie godt overens med New Yorks ordfører og byplanlegger, og med en romslig sjekk fra John D. Rockefeller jr. var en tomt på Manhattan sikret før jul 1946. Selv Lies argeste kritikere gir ham honnør for etableringen av FN som organisasjon. Det modernistiske bygget som alle i dag kjenner som FNs hovedkvarter, stod ferdig 1952 og kan langt på vei sies å være Trygve Lies verk.
Et flertall av dem som ble ansatt i FN-sekretariatet var amerikanere, noe Lie ble kritisert for. Lies nestkommanderende og nærmeste rådgivere var amerikanere, noe som utvilsomt påvirket ham i en del situasjoner og skapte en oppfatning om at Lie ble “styrt” av amerikanerne. Men Lie utviste også selvstendighet, især i løpet av FNs første år, før den kalde krigen bygde seg opp. Han tok tidlig viktige grep for å utvikle generalsekretærrollen, slik at den ikke bare ble en administrativ stilling, men også fikk politisk handlingsrom. Lie sikret, med støtte fra stormaktene, generalsekretærens rett til å kunne ta visse politiske initiativ overfor Sikkerhetsrådet.
En rekke konflikter kom på generalsekretærens bord: Iran-krisen, konflikten i Hellas, opprettelsen av Israel, medlemskap for Kina og Korea-krigen. Lie søkte å bidra til å skape samarbeid mellom øst og vest, men forholdene endret seg raskt etter hvert som motsetningene mellom Sovjetunionen og vestmaktene ble skjerpet. Da Korea-krigen brøt ut juni 1950, støttet Lie FNs aksjon mot angriperen. Etter dette ville ikke Sovjetunionen anerkjenne ham som generalsekretær, og dette hindret generalsekretærens virke. I tillegg slo McCarthyismen inn over De Forente Nasjoner med full styrke i 1952. De siste månedene av Lies funksjonstid var sterkt preget av denne amerikanske jakten på spioner og kommunister blant de amerikanske statsborgerne i FN-sekretariatet. Trygve Lie bad om å få gå av i november 1952 og ble avløst av Dag Hammarskjöld april 1953.
Disse 7 årene er den store og sentrale periode i Lies karriere. Arbeidergutten og sakføreren fra Oslo ble verdensleder, et sosialt opprykk av dimensjoner. Møtet med Norge etter 13 år i utlandet (1940–53) var blandet. Trygve Lie hadde nok forventet å få mer sentrale posisjoner etter hjemkomsten. Det ble dessuten omtale da han og hans hustru (barna var voksne) valgte å flytte fra Furuset til Hoff på vestkanten, til toppen av høyblokken Punkthuset – av vittige tunger kalt “Trygve-kassa”.
De første årene arbeidet Lie med sine memoarer; han hentet en jernbanevogn med kilder og samlet flere assistenter rundt seg på hytta i Rugeldalen ved Røros. Han var den første norske politiker i etterkrigstiden som utgav fyldige erindringer.
1955 ble Lie utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus, en stilling han hadde frem til 1963. Det ble kommentert at han bad om bil og sjåfør, noe som var uhørt etter norske forhold. Trygve Lie tok utfordringene med velkjent pågangsmot, enten det gjaldt fylkets kraftforsyning, broer ved Fetsund og Minnesund eller motorvei til Gardermoen. Han påtok seg også et spesialoppdrag for regjeringen 1959–66, som gav ham tilnavnet “dollar-ambassadør”. Dette Trygve Lie-utvalget hadde som oppdrag å få utenlandsk kapital til å etablere seg i Norge, og Lie hadde mange internasjonale kontakter å trekke veksler på. Etter Kings Bay-ulykken sommeren 1963 ble Lie på ny statsråd, 67 år gammel, nå som industriminister. Han fikk slag samme høst og fikk så et lettere departement – hans siste politiske oppdrag var som handels- og skipsfartsminister 1964–65.
Ungdommens idrettsaktiviteter smuldret opp i hektisk offentlig liv. Men Trygve Lie var i alle år en ivrig småviltjeger, og sørget for å tilbringe så mye tid som mulig på hytter langt fra bylarm sammen med gode venner. Han spilte tennis i alle år. Han mislikte å tape, og kunne avblåse en match hvis det bar gal vei…
Lies ettermæle som politiker er sammensatt. Hans innsats som LO-jurist er mindre kjent, men utvilsomt utførte han et stort arbeid i en rekke arbeidskonflikter. Han var en effektiv brobygger mellom fløyene i den polariserte mellomkrigstiden, gjennom utkast til hovedavtale og idrettsavtale. Han spilte en helt sentral rolle i Nygaardsvolds London-regjering, men hadde et konfliktfylt forhold til statsministeren. En allment særtrekk ved politikeren Trygve Lie var at han var læringssterk med stor evne til å gripe situasjonens muligheter. Han var flink til å samle dyktige medarbeidere og til å dra nytte av deres ulike kompetanse. Lie var fleksibel på grensen til det kyniske, han kunne skifte ståsted og mening raskere enn troverdig var, syntes mange. Som Kyrre Grepp sa en gang: “Mener du dette nå da, Trygve?”
Trygve Lie rakk akkurat å publisere en siste erindringsbok før han døde av hjerteslag på juleferie på Geilo 30. desember 1968. Han var æresdoktor ved hele 25 universiteter i USA og Europa. Trygve Lie ble tildelt storkors av St. Olavs Orden 1953 og storkors av Dannebrogordenen 1954. Han fikk Borgerdådsmedaljen i gull 1966 og var innehaver av 15 ulike ordener og dekorasjoner og over 40 andre æresbevisninger.