Politiker. Foreldre: Skomaker og småbruker Terje Hansen Bratteli (1879–1967) og Martha Barmen (1881–1937). Gift 16.4.1946 med journalist og forfatter Randi Helene Larssen (17.9.1924–9.12.2002), datter av redaktør Olav Larssen (1894–1981) og Aslaug Rustad (1892–1987).

Trygve Bratteli vokste opp på et lite småbruk på Nøtterøy, som nummer fire i en søskenflokk på 11. Faren var skomaker og hadde verksted i våningshuset.

14 år gammel – etter folkeskole og ett års framhaldsskole – ble Trygve visergutt hos en landhandler. To år senere drog han med hvalfangere til Antarktis, hvor han arbeidet på en guanofabrikk på Syd-Georgia i 9–10 måneder. Han hadde et brennende ønske om å få bruke sine evner og krefter, men både utdanningsveiene og portene til arbeidslivet var stengt. En tid tenkte han på å emigrere til USA, men planen gikk i vasken da han fikk avslag på visumsøknaden.

Den 18 år gamle Trygve Bratteli var en bitter ung mann. Det måtte være noe galt med et samfunn som ikke kunne gi unge som ham verken utdanning eller arbeid. Sammen med faren meldte han seg inn i Nøtterøy Arbeiderparti. Trygve ble formann i ungdomslaget. I perioder fikk han jobber. Han kunne kalle seg bygningsarbeider – med taktekking som spesialitet.

Som elev på den sosialistiske dagskolen på Malmøya 1933 lærte han lederne i arbeiderbevegelsen å kjenne. Og de la merke til ham. Oscar Torp, Arbeiderpartiets formann, spurte Trygve Bratteli om han ville bli redaktør i Folkets Frihet i Kirkenes. “Du skal ikke spøke med sånt,” sa Trygve. Men det var ingen spøk. I februar 1934 reiste han til Kirkenes.

Noen måneder senere hadde AUF landsmøte. Trygve Bratteli ble valgt til sekretær og redaktør av Arbeiderungdommen. Fra september var han i hovedstaden og fikk kontor i den nye Folketeaterbygningen. 24 år gammel var han kommet inn i Arbeiderpartiets sentrum.

Han markerte seg som en sterk ungdomspolitiker. Det lå engasjement, grundig arbeid og skikkelig tyngde bak Trygve Brattelis artikler og foredrag utover i 1930-årene. Han ble inspirert og stimulert av Arbeiderpartiets nye politikk, slik den kom til uttrykk gjennom kriseprogrammet og slagordet fra 1933-valget: “Hele folket i arbeid!” Mer og mer ble han opptatt av den trussel tysk nazisme representerte i Europa.

Politikk og organisasjonsarbeid tok all hans tid. Han var en meget alvorlig ung mann, nesten dyster, syntes noen. Han var asket, ble det sagt. Selv så han tilbake på siste halvdel av 1930-årene som gode arbeidsår, ja en lykkelig tid.

Så kom 9. april 1940. I boken Våren som ikke kom har Trygve Bratteli fortalt hvordan han opplevde tiden fra det tyske angrepet til de politiske partiene ble forbudt. I Oslo var det den politiske forvirringens sommer. Trygve Bratteli fungerte som sekretær for Arbeiderpartiet og var en av de relativt få som holdt hodet kaldt. Altfor mange var villige til å strekke seg altfor langt for å komme til en ordning med tyskerne.

24. og 25. august 1940 holdt AUF landsstyremøte. Trygve Bratteli skrev den politiske uttalelsen. Den var en bekjennelse til nasjonal frihet og uavhengighet og til demokratiske idealer – frie valg, trykke- og talefrihet. Det ble slått fast at “et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folk”. – Arbeiderbladet slo AUF-uttalelsen stort opp. Fra dagen etter ble avisen nektet å komme ut.

25. september 1940 fulgte forbudet mot alle andre politiske partier enn NS. Trygve Bratteli måtte finne seg en annen jobb. I det bombeherjede Kristiansund trengtes bygningsarbeidere. Han drog dit, og ble der i nesten to år. 11. juni 1942 ble han arrestert, transportert til fengsel i Trondheim, derfra til Møllergaten 19, så Grini og Sachsenhausen. De to siste krigsårene var han i Nacht-und-Nebel-leire – Natzweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen og Vaihingen. I den siste leiren hadde det vært 29 nordmenn. Trygve Bratteli var en av de 16 som var i live da en svensk Røde Kors-buss fant dem 5. april 1945. Han veide 47 kilo. Hva han hadde vært gjennom i disse årene fikk det norske folk vite da han gav ut boken Fange i natt og tåke.

Etter ankomsten til Sverige telegraferte han til Einar Gerhardsen: “Sørg for å få meg hjem!” Han kom til Oslo 15. mai. Tre dager senere ble han av Arbeiderpartiets sentralstyre tilsatt som sekretær. Den nye arbeidsdagen begynte.

På Arbeiderpartiets landsmøte i september 1945 ble Einar Gerhardsen valgt til formann, Trygve Bratteli ble nestformann og Haakon Lie sekretær. De skulle bli partiets ledertroika de neste 20 årene.

Sin første store politiske oppgave utenfor partiorganisasjonen fikk Bratteli som formann i den store forsvarskommisjonen av 1946. Med glans bestod han svenneprøven som nasjonal politiker. 1949 ble han valgt inn på Stortinget, hvor han ble formann i Finanskomiteen. Da Oscar Torp i november 1951 dannet regjering og skulle ha ny finansminister, pekte Bratteli seg ut som selvskrevent førstevalg.

Regjeringen fikk høsten 1954 problemer i forhold til Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Bratteli ville ikke være med på kortsiktige tiltak mot prisstigningen som ville gjøre situasjonen vanskeligere på lengre sikt. Hovedproblemet i 1955 ville ikke være prissituasjonen, slik han så det, men valutaproblemene.

Den intense møtevirksomheten om den økonomiske politikken og det arbeidet han stod midt oppe i, var en kraftig påkjenning for Bratteli. Legene advarte ham mot å fortsette. Han var bitter på Einar Gerhardsen, som i egenskap av partiformann og gruppeformann i Stortinget ikke hadde gitt regjeringen Torp den støtte den burde fått. – I ettertid ser vi at Brattelis økonomiske analyse var riktig nok. De «februar-tiltakene» som den nye regjeringen Gerhardsen, med Mons Lid som finansminister, la frem 1955, rettet seg først og fremst mot utenriksøkonomien, og var langt på vei forberedt av Bratteli.

Det var med ulyst han etter knappe to år i Stortinget gikk tilbake som finansminister, denne gangen for en periode som varte fra romjulen 1956 til april 1960. Da syntes han at han hadde krav på avløsning. – Fra Finansdepartementet gikk han til Samferdselsdepartementet, hvor han ble sittende frem til regjeringsskiftet høsten 1965. 1963 ble han foreslått som redaktør av Arbeiderbladet, men sa nei.

På Arbeidepartiets landsmøte 1965 ble Bratteli enstemmig valgt til å etterfølge Einar Gerhardsen som partiformann. Han hadde overtatt som parlamentarisk leder høsten 1964, og ble gjenvalgt til dette vervet etter stortingsvalget 1965. Arbeiderpartiet hadde tapt valget, og regjeringen Gerhardsen ble etterfulgt av Per Bortens firepartiregjering. Bratteli ble opposisjonens leder. Han la vekt på at Arbeiderpartiet i opposisjon måtte stå for en politikk som det kunne føre videre i regjeringsposisjon. Det måtte vinne ny tillit.

Årene fra 1965 til 1969 ble de fineste årene i hans politiske arbeidsliv. Det var både hans egen og andres vurdering. I partiet og i Stortinget stod han i denne perioden sterkere enn noen gang. Han var partiets suverene leder og ble respektert og beundret av partifeller og politiske motstandere. Ved stortingsvalget 1969 fikk Arbeiderpartiet for første gang over 1 million stemmer (46,4 %) og 74 representanter. Men den borgerlige koalisjonen fikk 76.

Koalisjonen hadde store indre spenninger. Da spørsmålet om norsk medlemskap i EF kom på dagsordenen, ble det mer og mer klart at Borten-regjeringen ville gå i oppløsning. Det skjedde i mars 1971.

Arbeiderpartiet hadde gallup-tall på over 50 % da Trygve Bratteli fikk i oppdrag å danne ny regjering. Han gav landet en fast ledelse igjen. Men den saken som hadde gitt ham ansvaret og som ville bli den viktigste for hans regjering, splittet folket. Også i sitt eget parti hadde regjeringen en politisk opposisjon mot seg når den forhandlet om EF-medlemskap. Trygve Bratteli var overbevist om at Norge burde finne sin plass blant de vesteuropeiske nasjonene som hadde inngått avtaler om forpliktende samarbeid. De fleste av de talene han holdt i 1971–72 gjaldt EF-saken. – Men både den gangen og senere var han opptatt av å understreke at hans regjering også arbeidet med og fikk gjennomført andre oppgaver. Det var den som utformet norsk oljepolitikk. Aldersgrensen i folketrygden ble satt ned fra 70 til 67 år. Det ble vedtatt lov om bedriftsforsamlinger. Miljøverndepartementet ble opprettet. Bratteli syntes han kunne stille opp en ganske imponerende liste over det som ble utrettet av det som han kalte “19-måneders-regjeringen”.

Den politiske interessen samlet seg først og fremst om folkeavstemingen 25. september 1972 – Ja eller Nei til norsk EF-medlemskap. Etter en regjeringskonferanse på Gjøvik 23. august sa Bratteli på et folkemøte at et negativt resultat ville skape “en situasjon som både politisk og praktisk tar bort den nåværende regjerings virkemuligheter. Regjeringen har bedt om folkets støtte til et viktig forslag. Og skulle svaret bli NEI, vil Regjeringen måtte ta følgene av det”.

Gjøvik-vedtaket var omstridt i Arbeiderpartiet. Det vil fortsatt være delte meninger om det. Den praktiske konsekvensen av vedtaket var at Brattelis regjering gikk av tre uker etter folkeavstemningen, og Lars Korvald dannet en mindretallsregjering med parlamentarisk grunnlag i de tre Nei-partiene i sentrum.

Etter nederlaget ved folkeavstemingen begynte det å merkes at Trygve Bratteli ikke hadde den samme kraft som før. For Arbeiderpartiet ble stortingsvalget 1973 det dårligste siden 1930. Partiet fikk 35,3 % av stemmene og 67 representanter. Men det fikk flertall sammen med SV, som kom inn med 16 mandater. På dette parlamentariske grunnlaget dannet Bratteli i oktober 1973 sin annen regjering.

Ett års tid før Arbeiderpartiets landsmøte 1975 gav han beskjed om at han ville trekke seg som formann. Det åpnet for en bitter etterfølgerstrid. En av dem som var sterkest opptatt av å unngå en kampvotering var Einar Gerhardsen. Han lanserte kompromissforslaget om Reiulf Steen som formann og Odvar Nordli som ny statsministerkandidat når det ble aktuelt. Valgkomiteen og landsmøtet godtok løsningen. Trygve Bratteli hadde innstilt seg på å gå av som statsminister i rimelig tid før stortingsvalget 1977, og ønsket Nordli som etterfølger. Men han ville nok foretrukket å ha full regi på sin egen avgang. Nå ble den fremskyndet i forhold til hans tidsplan. Skiftet fant sted i januar 1976. – Arbeiderpartiets stortingsgruppe valgte Bratteli som parlamentarisk fører. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1977, og fortsatte som gruppeformann til 1981.

Trygve Bratteli var de siste årene av sitt liv merket av de store påkjenningene han hadde vært gjennom, bl.a. var han plaget av at hukommelsen sviktet. Han tok kontakt med psykiatriprofessoren Leo Eitinger, som selv hadde vært fange i Tyskland. Eitinger fortalte om undersøkelser som viste at mange som hadde vært utsatt for tortur eller ekstrem langvarig sult, ble rammet av tidlig aldring og senilitet.

Et par måneder før han skulle fylt 75 år døde Trygve Bratteli etter et hjerneslag. Til sin kone Randi sa han: “Jeg har levd mitt liv. Jeg synes jeg har gjort nytte for meg. Jeg er i grunnen en lykkelig mann.”

Han kunne omtale seg selv som flegmatiker. Det var neppe helt treffende. Utad viste han alltid sinnsro, selv om det kokte inne i ham. Selvdisiplin og en sterk vilje var kanskje de viktigste egenskapene. Sine største beundrere fikk han blant dem som arbeidet nært sammen med ham. Han hadde en sjelden autoritet, men han ønsket ikke å være en dominerende sjef. Tvert om. Han la stor vekt på samarbeid og kunne være en tålmodig lytter til andres synspunkter. Det var en demokratisk prosess som skulle føre til politiske beslutninger. Han talte heller for lite enn for mye. I pressen ble han ofte omtalt som “sfinx”. Svigerfaren, redaktør Olav Larssen, skrev: “Sfinx er han stort sett ikke til andre tider enn når han tier i utide.”

For fjernsynsseerne fremstod han som en meget alvorlig mann med monoton stemme. Han kunne virke utilnærmelig på mange som ønsket å komme i kontakt med ham. De som lærte ham å kjenne, visste at han hadde mye menneskelig varme. Sin asketiske livsførsel fra ungdomsårene hadde han lagt bak seg da han kom hjem fra fangeleirene. Han var familie- og vennekjær og hadde sans for humor og selvironi. Alle anerkjente hans kunnskaper, saklighet og hederlighet.

Trygve Bratteli hadde uvanlige kvaliteter som politisk leder. “Statsmann” var en karakteristikk som ofte ble brukt om ham. Han så samfunnsutviklingen i helhetsperspektiv og tenkte i lange linjer. I sine visjoner var han optimist. Bedre enn kanskje noen annen så han sammenhengen mellom innsatsen på en rekke områder. Grundig gjennomtenkt og solid arbeid ble hans kjennetegn. Han var nøktern i sitt ordvalg når han talte, men han visste av dyrekjøpt erfaring hva som ligger i ord som fred og frihet, trygghet, retten og muligheten til menneskelig utfoldelse og til et verdig liv. I sin politiske hverdag var det disse idealene han ville bidra til å virkeliggjøre.

  • Fange i natt og tåke, 1980
  • Våren som ikke kom, 1981
  • Brattelis egne bøker (se ovenfor)
  • P. Bratland: Bratteli tenker høyt, 1968
  • T. Nilsen og A. Strand: Trygve Bratteli slik meningene tegner ham. Artikler og taler i utvalg, 1970
  • H. Sørebø (red.): Fred og trygghet, brød og frihet. Festskrift til Trygve Bratteli på 75-årsdagen, 1980
  • G. Anderson: Trygve Bratteli, 1984
  • G. Hansen og P. Engstad: Trygve Bratteli. En søyle av vilje, 1984
  • P. Engstad (red.): Trygve Bratteli har ordet. Utvalg av taler, 1985
  • d.s.: Statsmann i storm og stille. Trygve Bratteli 1965–1984, 1987
  • R. Jacobsen: Trygve Bratteli. En fortelling, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Bjarne Engebret, 1976; Det Norske Arbeiderparti, Oslo
  • Maleri av Bjarne Engebret, 1980; Statsministerens kontor, Oslo
  • Portrettbyste (bronse) av Nils Aas, 1982; Det Norske Arbeiderparti, Oslo