Forfatter. Foreldre: Skipshandler Egon Georg Nilsen (1923–) og Liv Margrete Båtnes (1919–). Gift 1979 med FoU-direktør Tor Einar Edvardsen (12.5.1954–), sønn av major Einar Edvardsen (1925–96) og Berit Andersen (1925–), ekteskapet oppløst 2005.

Fra debuten i ung alder med tendensromanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken via publikumssuksess med oppvekstromanen Skyskraperengler har Tove Nilsen utviklet en skrivekunst som gjør henne til en av sin generasjons fremste romanforfattere. Gjennom utgivelser i bokklubb når hun ut til et stort publikum, noe som ikke forhindrer anerkjennelse fra kritikerhold. Hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Hun har også gjort seg gjeldende som skribent i dags- og ukepressen og dessuten medvirket i ulike fjernsynsprogrammer. Til sammen har dette, kombinert med et frapperende og hyppig avfotografert ytre, gjort henne til et av tidens ikoner.

Deler av forfatterens biografi vil være kjent for hennes lesere, takket være noen av verkenes selvbiografiske karakter. I likhet med hovedpersonen Tove i de tre “Skyskraper”-bøkene vokste hun opp som enebarn i den nye drabantbyen Bøler med en tidlig vakt ambisjon om å bli forfatter. Opplysninger i en rekke avisintervjuer underbygger antakelsen om at forfatteren i stor grad benytter selvopplevd stoff. Det kan imidlertid være nødvendig å minne om at det dreier seg om en gjendiktet virkelighet, og at også intervjuer kan inneholde elementer av dikterisk art. Hennes holdning til den objektive sannhet kommer til uttrykk i uttalelsen: “Det nytter ikke å si sannheten, det er myter og eventyr som skaper liv.” Fiksjonens makt, eller evnen til å dikte om på virkeligheten, er for øvrig et gjennomgangstema i forfatterskapet.

Etter avbrutt skolegang tok Tove Nilsen examen artium som privatist 1970, studerte deretter litteraturvitenskap og tok mellomfagseksamen 1974, samme år som hun debuterte skjønnlitterært. I Dagbladets spalter fremstod hun i 1970-årene som sint ung dame med utpreget feministisk og radikalt samfunnsengasjement. Hennes litterære produksjon fra denne tiden er preget av det samme engasjementet. Etter gjennombruddet med Skyskraperengler unnlot hun lenge å følge opp suksessen med det velkjente stoffet; isteden søkte hun utfordringer i fjernere miljøer, noe som resulterte i reportasjeboken Vi tier ikke og romanen Den svarte gryte med handling fra innvandrermiljø. Forfatterskapets stigende ambisjonsnivå, preget av større dristighet og kompleksitet i skrivemåten, er spesielt merkbart fra og med I stedet for dinosaurer 1987.

Nilsen betoner i et intervju skriveprosessen som en nødvendig overskridelse av egne grenser – det gjelder å gjøre noe man ikke tør – og ser en sammenheng mellom gjennomlevd svangerskap og nyvunnet mot. I romanen Lystreise blir denne sammenhengen tematisert, der hovedpersonen samtidig går svanger med et barn og en ny bok. Mot er også et gjennomgående trekk ved flere av hennes personer, iblant betegnet med forfatterens språklige nyskapning “hengivelsesmot”. Hennes typiske romanperson er et reflekterende menneske, nysgjerrig på verden, kunnskapstørst og hungrende etter noe usigelig. Dyrking av spesialinteresser kan medføre en outsiderposisjon med paralleller til forfatterrollen, mens utstrakt reisevirksomhet gjerne bidrar til et skjevt blikk på verdiene i det norske samfunnet. Helt alminnelige mennesker spiller ingen fremtredende rolle i dette romanunivers. Som forteller har Tove Nilsen et effektivt, lettflytende språk som gjengir sansekvaliteter og refleksjoner mot et rikt bakteppe av alt det som forblir usagt.

Tove Nilsens forfatterskap omfatter også bøker for barn og ungdom. 1988 samarbeidet hun med fotografen Morten Krogvold om boken Oslobilder. I tillegg til å ha vunnet en stor leserskare, er hun blitt hedret med både Språklig Samlings litteraturpris og Riksmålsprisen, samt Oktoberprisen og Oslo Bys kunstnerpris. For Øyets sult ble hun innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Hun har hatt flere styreverv i Den norske Forfatterforening og Norsk Forfattersentrum.

  • Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, 1974
  • Helle og Vera, 1975
  • De skulle bare visst, 1977
  • Fritt løp, 1980
  • Skyskraperengler, 1982
  • Vi tier ikke, 1983
  • Den svarte gryte, 1985
  • I stedet for dinosaurer, 1987
  • Oslobilder (sm.m. Morten Krogvold), 1988
  • Chaplins hemmelighet, 1989
  • Amazonaspornografen, 1991
  • Øyets sult, 1993
  • Lystreise, 1995
  • Melismåne, 1996
  • Skyskrapersommer, 1996
  • G for Georg, 1997
  • Sitronsol, 1998
  • Etter Kairo, 2000
  • Kvinner om natten, 2001
  • A. van der Hagen: Dialoger II,1996