Journalist, forfatter og kringkastingsmann. Foreldre: Forfatter og kritiker Kristian Elster d.y. (1881–1947) og Ragnhild Poulsen (1885–1958). Gift 1938 (samboerskap fra 1934) med forfatter og psykoanalytiker Magli Raknes (1912–93; se Magli Elster). Far til Jon Elster (1940–).

Torolf Elster var en allsidig aktør i norsk kultur- og medieliv i mer enn et halvt hundre år. I tillegg til å være journalist, redaktør og NRK-sjef var han også en produktiv skjønnlitterær forfatter som skrev en rekke fremragende romaner – ikke minst i kriminalsjangeren. Også hans mange noveller var preget av spenning og høy litterær kvalitet.

Som politisk kommentator og spaltist i hele etterkrigsperioden var Elster et sentralt navn i samfunnsdebatten. Politisk stod han alltid til venstre, men hans rasjonelle legning og vidsyn preget alltid hans reflekterte form. Gjennom sine 18 aktive år på Marienlyst formet han i høy grad det moderne NRK. I hans tid som kringkastingssjef ble bredden og ytringsfriheten i eteren styrket. Folk med nye tanker, ideer og meninger slapp til, og i økende grad ble det skjeve og skakke i samfunnet omkring oss belyst og satt under debatt. Vi fikk en allmennkringkasting av samme type som BBC.

Torolf Elster vokste opp i Kristiania i et litterært miljø – som sønn av forfatteren og litteraturkritikeren Kristian Elster d.y. Egentlig hadde han tenkt å bli vitenskapsmann, og 1934 tok han sin cand.mag.-eksamen i realfag. Men hans litterære interesser og hans politiske engasjement førte ham gradvis inn på et annet spor. I studieårene ble han et aktivt medlem av det venstre-radikale Mot Dag, og han begynte å skrive. 1936 kom hans første roman Muren, som fikk en rosende omtale. Samtidig ble han ansatt som salgssjef i Tiden Norsk Forlag, som var arbeiderbevegelsens nyetablerte forlag.

Men så kom krigen, og Elster måtte rømme til Sverige for ikke å havne i tysk fengsel. Og her kom hans politiske innlevelse og dyktige penn til stor nytte i motstandskampen. Han ble redaktør av den illegale avisen Håndslag, som ble sendt over grensen til Norge gjennom et hemmelig distribusjonsnett som snart dekket store deler av landet.

Da krigen var over, kom Elster tilbake til Youngstorget i Oslo. Han ble journalist og utenriksredaktør i Arbeiderbladet – inntil arbeiderbevegelsen 1947 startet sitt eget tidsskrift. Elster ble redaktør av Kontakt, som snart ble et åpent og allsidig forum for en løpende idé- og samfunnsdebatt. Men etter åtte år måtte tidsskriftet gå inn, og Elsters fabulerende debattglede ble flyttet over til Arbeiderbladet. Der var han fast kommentator og spaltist i nesten 10 år. I disse årene var han også en aktiv publisist med en bred produksjon av politisk litteratur – med hovedvekt på de kulturpolitiske og ideologiske aspektene. Typisk i så måte er boktitlene Frihet og demokrati, Sosialismen under debatt, Sovjetmysteriet og Den store utfordringen.

Som politisk skribent og forfatter var Elster ingen ildsprutende appellant og forkynner i Martin Tranmæls gamle avis. I hans analytiske bøker og artikler var det ofte mange ubesvarte spørsmål og mye tvil, og mange savnet en klar og retningsgivende konklusjon. Derfor ble han ofte betegnet som Youngstorgets orakel av folk som var vant til å få entydige postulater fra “den røde plass”. I så måte ble Torolf Elster et nytt og forfriskende innslag i Arbeiderpartiets hovedorgan.

Etter 9 år som fritenker på venstresiden i norsk kultur- og samfunnsdebatt ble Elster radioredaktør 1963. Med sin journalistiske erfaring og avisbakgrunn og sin solide innsikt i politikk og samfunnsliv ble han i høy grad en aktiv og miljøskapende lederskikkelse på Marienlyst. Han ansporet medarbeiderne til en mer pågående og oppsøkende journalistikk – også etter at han ble kringkastingssjef 1972. I hans tid ble NRK mer spennende, spontan og levende, men også mer omstridt. Det lå nærmest i sakens natur. Ikke minst i 1970-årene ble institusjonen stadig beskyldt for å ha en politisk “venstrevri” i sine programmer. Elster forsvarte alltid sine medarbeidere mot urimelige anklager, selv om noen også i huset mente at han ofte var litt slepphendt – og lot enkelte styringsløse ryttere ri sine politiske kjepphester i tide og utide.

Men underveis trakk han opp sine klare retningslinjer for NRKs programpolitikk: Institusjonen skulle være politisk uavhengig og nøytral – og aldri forfekte egne meninger i omstridte spørsmål. Den skulle være saklig, upartisk og allsidig i sin nyhets- og informasjonsformidling. Den skulle fremme en nyansert samfunnsdebatt, der alle meninger av allmenn interesse skulle få slippe til i en rimelig balanse. Innenfor disse rammene skulle NRK være en fri og uavhengig institusjon, som skulle avvise alle ytre inngrep i programvirksomheten, skrev Elster i sin egen instruks.

I et avisintervju sa han det slik: “Vår oppgave er å gi folk nøytral informasjon, holdbar kunnskap og en rimelig oversikt over de ulike meningene i omstridte spørsmål i politikk og samfunnsliv. Bare da kan vi gi den enkelte et skikkelig grunnlag for et fritt og selvstendig valg. Jeg kan vanskelig tenke meg en mer engasjerende oppgave for ærgjerrig journalist.” I løpet av Elsters 18 år på Marienlyst fikk vi en rikskringkasting som ikke bare nådde ut til alle, men som i stadig større grad også gav et løpende bilde av det viktige som skjedde rundt om i landet. NRK erobret distriktene og fikk aktive og allsidige redaksjoner ut over hele Norge. Samtidig fikk institusjonen et nett av medarbeidere på sentrale utkikksposter rundt om i verden. NRK ble en nasjonal kulturinstitusjon av samme type som BBC, som var Elsters store forbilde.

Gjennom sin faglige dyktighet, sin kunnskapsmessige allsidighet og store arbeidsevne satte han sitt preg på utviklingen av norsk radio og fjernsyn helt til sin avgang 1981. På én måte var han ekstra heldig. I hele hans funksjonstid seilte NRK i økonomisk medvind, fordi fjernsynets raske inntog økte lisens-inntektene kraftig fra år til år. Og det gav institusjonen større armslag.

“Jeg ser ikke på meg selv som en skjønnlitterær forfatter,” sa Elster i et av de mange intervjuene han måtte gi ved sin avgang som kringkastingssjef. Og han mente det sikkert. Med sine store krav til kvalitet også på dette området så han vel helst på sine skjønnlitterære bøker som samfunnskritiske ytringer og som sprelske utløp for en litt dristig fantasi. Men kritikerne mente noe annet – og noen av bøkene hans ble rost opp i skyene.

Fellesnevneren for hans skjønnlitterære produksjon er nettopp samfunnskritikken – ofte kamuflert bak humor og spenning. Typisk i så måte er Historien om Gottlob, som er regnet som hans egentlige skjønnlitterære debut. Siden skrev han mange veldreide psykologiske thrillere.

I sin grønne – eller røde – ungdom struttet også den unge Torolf Elster av radikale meninger om mangt og mye. Men den marxistiske “Sturm- und Drang”-perioden ebbet snart ut, og han ble mindre opptatt av å dosere sine egne meninger. Han ville heller tenke nye og overraskende tanker, gi nøytral informasjon til andre og formidle holdbar kunnskap om viktige samfunnsspørsmål. Men nettopp denne grunnholdningen gjorde at Elster ikke var så anvendelig som en vanlig “brukspolitiker” i etterkrigsperioden. Iallfall mente man det. Ingen regnet med at han skulle føre en beinhard, ensidig og høylytt prosedyre for en sak med mange og kompliserte sider. Da ville tvisynet snart melde seg, trodde man. Derfor ble han aldri en politisk “skrankeadvokat” verken i bystyresalen eller på Løvebakken. Dessuten kunne han rett og slett ikke bli en “folketalende” appellant og politiker, fordi han manglet de nødvendige talegavene. Det var skrivemaskinen som var hans medium, og det var gjennom det skrevne ord han fikk kontakt med så mange nysgjerrige og tenkende mennesker.

    Skjønnlitterære verker

  • Muren, 1936
  • Historien om Gottlob, 1941
  • Hvem gir?, 1949
  • Klovnen, noveller, 1953
  • Piken med linhåret, 1957
  • Sjørøverne, noveller, 1959
  • Thomas Pihls annen lov, 1982
  • Veien jeg vandret, 1984
  • Skyggen av det som skal skje, 1988
  • De siste dager i Kina, noveller, 1992
  • Figurer i tåken, 1993
  • Adams reise, 1999

    Sakprosa

  • Tsjekkoslovakia, 1938
  • Frihet og demokrati, 1947
  • Øst og Vest, 1948
  • Sosialismen under debatt, 1950
  • Hverdag i gate og grend, til den norske kooperasjonens 50-årsjubileum, 1956
  • Sovjetmysteriet, 1957
  • De merkelige år, 1959
  • Den store utfordringen, 1961
  • Vårt eget århundre, 1963
  • Reiser til familien, 1983
  • Verden brenner, 1985
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv,1987
  • HEH,flere utg.
  • intervjuer
  • Torolf Elsters egne bøker og artikler
  • mangeårig samarbeid og vennskap
  • Byste av Anne Raknes, 1997; NRK
  • Maleri av Nils Aas, 1980; NRK