Jurist, sosialøkonom, historiker og politiker. Foreldre: Sogneprest Halvor Thorkildsen Aschehoug (1786–1829) og Anne Christine Darre (1799–1885). Gift 1) 1849 med Anne Catharine Marie Aschehoug (1822–1854), datter av sogneprest Johan Aschehoug (1795–1867; bror av sogneprest H. T. Aschehoug) og Marthe Elisabeth Joys (1799–1863); 2) 1856 med Johanne Bolette Aschehoug (1832–1904), søster av hustru nr. 1.

Torkel Halvorsen Aschehoug var en sentral vitenskapsmann i Norge på 1800-tallet. Både som jurist, sosialøkonom, statistiker og historiker leverte han viktige og varige bidrag til norsk retts- og samfunnsforskning. Som den fremste konservative stortingspolitiker mellom 1868 og 1882 var han med på å utforme regjeringens politikk, og forsvare den overfor en stadig sterkere venstreopposisjon.

Aschehoug vokste opp i en embetsmannsfamilie. Både faren og farfaren, som begge var prester, hadde også vært stortingsmenn. Aschehoug var nært knyttet til slekt og familie, og han ble gift med to av sine kusiner. Etter farens død bodde han i noen år hos farfaren, før han begynte på Fredrikshalds lærde skole 1835. Han tok examen artium 1839 og begynte å studere jus ved universitetet i Christiania, hvor han ble cand.jur. 1844. I løpet av 1840-årene fant han veien til “Intelligenskretsen” med Schweigaard i sentrum, og gjennom hele sin karriere var han del av den akademiske og politiske elite i Norge.

Allerede som 23-åring utgav Aschehoug sin første bok, Indledning til den norske Retsvidenskab. Tross bokens noe uferdige karakter gir Aschehoug her den første oversikt over det norske rettssystemet. Av særlig interesse er drøftelsene av grunnlovens betydning for ordinær lovgivning og hans fremstilling av lovtolkningslæren. Aschehoug var den første i norsk rettsteori som gjorde bruk av den tyske historiske rettsskolens syn på rettens karakter. Fra denne fikk han impulser til den grunnleggende historiske orientering som skulle stå sentralt i Aschehougs vitenskapelige tenkemåte.

Frem til midten av 1850-årene stod samfunnsforskning og sosialpolitikk i sentrum for Aschehougs interesse. Som universitetsstipendiat (1846–48) foretok han en vitenskapelig reise til Storbritannia. Formålet var bl.a. å studere bruken av økonomisk teori på det praktiske liv, f.eks. reguleringen av forholdet mellom stat og individ, og fattigdomsproblemet. Studiereisen styrket hans oppfatning av statsøkonomi som en erfaringsvitenskap. Tilbake i Norge fortsatte han studier innen statsøkonomi og statistikk, og han ble medlem av kommisjonene for husmannsvesen (1850) og fattigvesen på landet (1853). Hans særlige bidrag var der dels faglig, gjennom arbeidet for å sikre statistisk mer pålitelig empirisk grunnlagsmateriale for politiske beslutninger, dels politisk-ideologisk, ved å fremme en harmoniliberalisme som spesielt fokuserte på økonomisk vekst som verktøy for løsning av sosiale problemer.

1852 fikk Aschehoug et lektorat ved Det juridiske fakultet. Dette innledet en over 50-årig tilknytning til universitetet. 1862 ble han professor i lovkyndighet. Etter Schweigaards død 1870 overtok han også ansvaret for statsøkonomi og statistikk. Aschehougs juridiske fagkrets var offentlig rett. Men han gav også bidrag til andre juridiske fag, særlig de som interesserte ham samfunnsøkonomisk (arverett og skatterett). Fra 1863 ble han jevnlig brukt som ekstraordinær dommer i Høyesterett. Der fikk han en inngående kjennskap til domstolens virkemåte og praksis. Men det er ikke overraskende at han som vitenskapsmann ofte gikk fra domstolen med det “nedslaaende Indtryk, at Sagen har været for lidet overveiet”.

Aschehoug ble tidlig trukket inn i norsk politikk, og da på høyre side. Han var en sentral medarbeider i Morgenbladet gjennom 20 år, fra 1847 til 1868. I likhet med mange andre intellektuelle var han i 1860-årene aktiv i Det skandinaviske selskap. Som det ledende medlem av 2. unionskomité (1865–67) bidrog han vesentlig til utkastet til ny riksakt mellom Norge og Sverige. Unionsutkastet skulle sikre Norge en mer likeverdig plass i unionen, og knytte økonomiske og politiske bånd sterkere sammen (Om Unionskomiteens Udkast til en ny Foreningsakt, 1870). I den politiske offentlighet ble imidlertid utkastet oppfattet som et skritt i retning av å svekke norsk selvstendighet i unionen, og det ble aldri vedtatt.

1868 ble Aschehoug innvalgt på Stortinget og møtte på alle storting inntil 1882. Hans politiske program var knyttet til regjeringens politikk — reformpolitikk innen rammen av den etablerte statsforfatning, og han utviklet et nært samarbeid med Frederik Stang. Etter Schweigaards død så mange konservative ham som en arvtaker, men forventningene ble ikke innfridd. Aschehoug kom nok til stortingsarbeidet med omfattende kunnskaper, men han hadde ikke Schweigaards ubestridte autoritet. I 1870-årene var partigrupperingene dessuten blitt langt fastere enn tidligere.

Aschehoug så en uavhengig kongemakt og begrenset stemmerett som sentrale trekk ved den norske forfatning, men i løpet av 1870-årene innså han at parlamentarisme og allmenn stemmerett ville komme. På Stortinget foreslo han innført et reelt tokammersystem som en konservativ garanti og derved en begrensning av et radikalt demokratisk styresett. Denne forfatningspolitikk så han som et typisk uttrykk for europeisk politisk liberalisme. Men den norske politiske virkelighet gjorde slike forfatningsreformer illusoriske. I kultur- og vitenskapspolitikken var Aschehoug liberal og vektla forskningsfrihet. Han forsvarte bl.a. norske darwinister og retten til full dikterisk frihet, og han viste en generell åpenhet overfor den kulturelle modernismens gjennombrudd.

Ved sin universitetstiltredelse 1852 begynte Aschehoug å forelese over “Fædrelandets offentlige Ret”. Fra 1873 publiserte han fortløpende heftene til det som skulle bli førsteutgaven av hans rettsvitenskapelige hovedverk, Norges nuværende Statsforfatning. Den utkom samlet i tre bind (1875–85). Aschehoug bygde her på en pluralistisk rettskildeoppfatning. Grunnlovens ordlyd var bare et utgangspunkt for å fastslå gjeldende statsrett. Den måtte suppleres av lovens forhistorie, stats- og rettspraksis, grunnleggende statsrettsprinsipper, og en bred komparativ orientering om andre lands statsrettslige løsninger. For Aschehoug gav dette både frihet og binding i statsrettslig argumentasjon: Han måtte på den ene side ta hensyn til mange faktorer før han fastla sin oppfatning av gjeldende statsrett, på den annen side kunne han et stykke på vei fleksibelt nå løsninger i overensstemmelse med de konstitusjonelle prinsipper han gav sin tilslutning.

Denne relative tolkningsfrihet har gitt grunnlag for å se det politiske element i Aschehougs statsrett. Han skrev sitt hovedverk på samme tid som han satt på Stortinget, engasjert i forsvaret for en konservativ forståelse av grunnlovens maktfordelingsordning. Hans politiske engasjement skinner gjennom mange steder, bl.a. i forsvaret for Kongens absolutte veto, der motargumentene tillegges liten vekt. Et særlig omdiskutert spørsmål er i hvilken grad Aschehoug bidrog til dannelsen av læren om domstolens rett til å prøve stortingsbeslutningers grunnlovsmessighet. Jens Arup Seip hevdet at Aschehoug utformet denne læren i tiden rundt riksretten 1884 som et konservativt mottrekk til tapet av det kongelige veto; gjennom dette nye maktmiddel kunne en konservativ Høyesterett begrense virkningene av et ubegrenset demokratisk stortingsstyre. Synspunkter på en relativ aktiv prøvingsrett var imidlertid blitt hevdet i norsk rettsteori og rettspraksis fra 1860-årene av, bl.a. av Aschehoug selv. Men hans utførlige analyse (1881) reformulerte det juridiske tema på en systematisk og distinkt måte, og den nye politiske situasjon gjorde derfor prøvingsretten synligere i norsk offentlighet.

Aschehoug leverte flere viktige bidrag til norsk historieforskning. De historiske arbeidene knytter an til hans økonomiske og rettsvitenskapelige forskning. Det er to aspekter som bør fremheves: Aschehoug gav en positiv omvurdering av foreningstiden med Danmark, og han gav bidrag til historisk metode. Begge aspekter var del av en allmenn nyorientering i norsk historieforskning i 1860-årene. Aschehougs historiesyn var ganske sammensatt; han la større vekt på å bearbeide det empiriske enn på å gjennomføre et tilspisset historisk helhetssyn. Han oppfattet historien som forskning i årsakssammenhenger i en utvikling med stadig stigende sivilisasjon. Aschehoug betonte tydeligere enn f.eks. Sars de materielle forhold som det primære for denne utviklingen.

1866 utkom Statsforfatningen i Norge og Danmark indtil 1814. Dette er Aschehougs historiske hovedarbeid. Boken omhandler hele den norske historien frem til 1814. Den dreier seg om norsk samfunnshistorie, ikke bare forfatningshistorie. Allikevel betraktet han boken som et rettsvitenskapelig arbeid. Han videreførte derved den historiske rettsskolens idé om betydningen av rettens fortid og samfunnskontekst for forståelsen av gjeldende rett. Selv om grunnloven var ny, var statsrett en del av den øvrige rettsforfatning, og der fantes den “ligefremme Sammenhæng med Fortiden”. Aschehougs syn på Norge i foreningstiden følger bl.a. av hans syn på rettsliggjøring og sivilisasjon: Den sterkere integrering av Norge i Danmark 1537 hadde vært nødvendig for å få en reell regjering i Norge. Og selv om det danske styret hadde vært mangelfullt, tilførte unionen Norge på lang sikt “Civilisationens Goder”; særlig regjeringens arbeid “for at ophjælpe Retssikkerheden” var dens “største Fortjeneste”.

Fra midten av 1880-årene og frem til hans død stod sosialøkonomien i fokus for Aschehoug. Rundt århundreskiftet foregikk det en tydelig fagspesialisering med nye teoretiske strømninger. 1877 ble det opprettet et eget professorat i faget, som Aschehoug overtok 1886. 1883 tok han initiativ til stiftelsen av Statsøkonomisk forening og var formann til 1903. Han publiserte rundt 15 store artikler i foreningens nye tidsskrift Statsøkonomisk Tidsskrift (startet 1887). Etter århundreskiftet utkom hans sosialøkonomiske hovedverk, Socialøkonomik. En videnskabelig Fremstilling af det menneskelige Samfunds økonomiske Virksomhed i tre bind (1903–08) på til sammen godt over 2000 sider.

Aschehougs verk er en bred samfunnsvitenskapelig fremstilling, preget av en mangesidig fagkunnskap. Arbeidet består like meget av analyser av samfunnets institusjonelle ordninger som av økonomisk teori. Og det historiske perspektiv står sentralt og er fortløpende integrert i fremstillingen, dels som teorihistorie, dels som økonomisk historie og annen realhistorie. Denne bredden har sammenheng med Aschehougs teoretiske posisjon: Gjennom redegjørelser for sosialøkonomiske skoleretninger og metodedebatter (som den mellom klassisk og historisk skole) søkte han å kombinere de fleste i et hele. Aschehoug hadde full kjennskap til de seneste teoretiske nyvinninger, og han var bl.a. med på å innføre grenseverdilæren i det norske fagmiljø.

Torkel H. Aschehoug var en markant skikkelse i norsk offentlighet i annen halvdel av 1800-tallet. Som en typisk 1800-talls “professorpolitiker” spilte han en viktig rolle først og fremst ved sin inngående forståelse av det norske samfunns institusjoner, men også som aktiv politiker. Vitenskapen hadde et praktisk siktemål, et grunnsyn som forklarer det vell av oppgaver han påtok seg i lovkommisjoner og på annen måte. Som vitenskapsmann var og er han like anerkjent som jurist, historiker og sosialøkonom. Hans styrke var en empirisk realisme, der enhver teori krevde empirisk etterprøving. I sin vitenskapelige praksis avstod han fra konstruktiv modellbygging. Men hans historiske, juridiske og samfunnsvitenskapelige arbeider var båret oppe av liberal-konservative politiske og moralske forutsetninger og vurderinger, og de var med på å bestemme arbeidenes aktualitet i samtiden. 1908 mottok han Norges høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull.

  • Indledning til den norske Retsvidenskab, 1845
  • Norges offentlige Ret. Første Afdeling. Statsforfatningen i Norge og Danmark indtil 1814, 1866
  • Om Unionskomiteens Udkast til en Foreningsakt, 1870
  • Norges offentlige Ret. Anden Afdeling. Norges nuværende Statsforfatning 3 bd., 1875–85 (2. utg. 1891–93)
  • Nordisk retsencyklopædi (red. sm.m. K. J. Berg og A. F. Krieger), 5 bd., København 1878–99; i bd. 1(1885): Den nordiske Statsret
  • Statistiske Studier over Folkemænge og Jordbrug i Norges Landdistrikter i det syttende og attende Aarhundrede, 1890
  • De norske Communers Retsforfatning før 1837, 1897
  • Socialøkonomik. En videnskabelig Fremstilling af det menneskelige Samfunds økonomiske Virksomhed, 3 bd. i 4, 1903–08 (2. utg., 3 bd., 1910)

    Etterlatte papirer

  • En omfattende samling av Aschehougs forelesningsmanuskripter, bokutkast og brev finnes i Håndskriftsaml., NBO
  • F. Stang/J. S. Worm-Müller/T. Aarum: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • J. A. Seip: Tanke og handling i norsk historie, 1968
  • O. Dahl: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 1970
  • A.-L. Seip: Vitenskap og virkelighet. Sosiale, økonomiske og politiske teorier hos T. H. Aschehoug 1845 til 1882, 1975
  • T. Bergh og T. J. Hanisch: Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, 1984
  • R. Slagstad: Rett og politikk. Et liberalt tema med variasjoner, 1987
  • J. A. Seip: “Aschehoug og prøvingsretten: juss og politikk”, i Lov og Rett 1990, s. 3–28
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, 2. utg., 1997
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Hans Heyerdahl, 1892; UiO
  • Maleri (brystbilde) av Halfdan Strøm, 1901; Den norske Bank, Oslo