Forfatter. Foreldre: Forfatter Paal Emanuel Brekke (1923–93) og kunstmaler Bjørg Rasmussen (1922–). Gift 1) 1972 med lektor Martin Indregard (7.1.1941–), ekteskapet oppløst 1982; 2) 1988 med professor Jon Bing (1944–), ekteskapet oppløst 1998.

Toril Brekke er en allsidig forfatter, som i løpet av de siste tiårene av 1900-tallet har skrevet så vel sosialrealistiske og politisk betonte romaner som novellesamlinger og bøker for barn og ungdom. Hennes politiske engasjement gjenspeiles også i hennes mange tillitsverv i forfatterorganisasjonene og andre deler av norsk kulturliv, og i aktiv innsats for ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Brekke vokste opp i Oslo. Hun viste tidlig både litterære og musikalske evner, og gikk på musikklinjen ved Hartvig Nissens skole i to år før hun tok examen artium som privatist. Deretter begynte hun å utdanne seg til musikklærer, men avbrøt studiene og tok arbeid på en brødfabrikk. Allerede i gymnastiden var hun blitt politisk engasjert på venstresiden, og i 1970-årene var hun aktivt med i AKP(m-l). Etter tiden på brødfabrikken begynte hun i typograflære i Aftenposten, og tok svennebrev 1974. Under læretiden hadde hun giftet seg, og familien bodde i noen år i Narvik, hvor Toril Brekke en tid arbeidet som lærer. Ekteskapet ble oppløst 1982, og samme år gikk hun over til å skrive på heltid. Ved siden av forfattergjerningen har hun også arbeidet som litteraturanmelder, oversetter og forlagskonsulent.

Toril Brekkes tidlige forfatterskap er sterkt preget av hennes politiske engasjement. Debutromanen Jenny har fått sparken (1976) er en programmatisk skildring av arbeidskamp på en brødfabrikk, der fabrikkjentene får hjelp av de ideologisk bevisste AKP(m-l)erne mot arbeidsgiveren og fagforeningsledelsen. I Den gylne tonen tar hun opp kvinners situasjon i samliv og samfunnsliv. Den neste romanen, Filmen om Chatilla, har konflikten i Libanon som sentralt tema. Med Sølvfalken (1986) viste hun evne til å eksperimentere med form og språk, samtidig som hun gjennom beskrivelsen av hovedpersonen Julies identitetskrise også signaliserer sitt eget oppbrudd fra den politiske rettroenhet. Formeksperimentene fortsatte i Gjennom øyne av glass, en “puslespillbok” hvor hovedpersonen lyver og forfører leseren.

1994 kom Granitt, en bredt anlagt slektsroman med utgangspunkt i steinhoggermiljøet ved Iddefjorden fra 1850- til 1930-årene, og med forfatterens egen oldefar som modell for hovedpersonen. To år senere vakte Brekke oppsikt med Ibsens røde lykt, en uortodoks roman hvor legen og terapeuten Gunilla tar i bruk datasimulering som behandlingsteknikk overfor seksualavvikere. I thrilleren Ryddet av veien (1997) er handlingen lagt til tropeøya Mauritius i Indiske hav, mens hovedbudskapet er forfatterens kritikk av britisk kolonipolitikk. Romanen, Aske (1999) er et oppgjør med kommunismen som ideologi. Sara (2001) er i likhet med Granitt en historisk roman og skildrer kvinneliv og samfunnsliv i første halvdel av 1800-tallet. Brostein (2003) er en frittstående fortsettelse av Sara. 2002 utgav hun Paal Brekke. En kunstner. Et liv, en biografi om sin far.

Toril Brekke har også utgitt novellesamlingene Jakarandablomsten, et knippe historier fra Afrika, Blindramme og Enkenes paradis, foruten flere bøker for barn og ungdom, bl.a. Gutten i regnet, Mannen som hatet fotball, Den hemmelige tvillingen, Fiolette trekroner og Roser fra tribunene. Sammen med Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage utgav hun 1994 debattboken Den farlige ytringsfriheten. Bøkene hennes er oversatt til åtte språk.

Brekke har innehatt en rekke ulike verv i forfatterorganisasjoner og andre deler av norsk kulturliv. Hun var leder i Nordnorsk Forfatterlag 1979–80, formann i Den norske Forfatterforening 1987–91 og i den norske P.E.N.-klubben 1992–97. I hennes formannstid i Forfatterforeningen vant forfatterne frem med sine krav overfor forlagene om høyere royalty for skjønnlitteratur og bedre betingelser når bøkene utgis i billigutgaver. Brekke satt i styret for Nationaltheatret 1990–92 og i den norske Nasjonalkommisjonen for UNESCO 1996–97, og var medlem av Det sakkyndige råd for opphavsrett og åndsverk 1992–97.

Brekkes sønn fra første ekteskap, Kjetil Indregard (1972–), er også forfatter. Han har bl.a. skrevet manus til flere teaterforestillinger for gruppen Avslørte Bondepiker, som han selv var med og stiftet 1995, og manuskript til Karin Julsruds spillefilm 1732 Høtten (1998).

  • Jenny har fått sparken, 1976
  • Gutten i regnet, 1978
  • Den gylne tonen, 1980
  • Filmen om Chatilla, 1983
  • Jakarandablomsten, 1985
  • Sølvfalken, 1986
  • Mannen som hatet fotball, 1987
  • Den hemmelige tvillingen, 1991
  • Gjennom øyne av glass, 1991
  • Fuglegutten og gullfjellet, 1993
  • Den farlige ytringsfriheten (sm.m. B. Hagtvet og P. N. Waage), 1994
  • Granitt, 1994
  • Ibsens røde lykt, 1996
  • Blindramme, 1997
  • Ryddet av veien, 1997
  • Fiolette trekroner, 1998
  • Aske, 1999
  • Roser fra tribunene, 2000
  • Sara, 2001
  • Paal Brekke. En kunstner. Et liv, 2002
  • Brostein, 2003
  • Opplysninger fra Toril Brekke 1998
  • intervjuer i Aftenp. 28.3.1987, 3.10.1997 og 23.6.1999, i Stavanger Aftenblad 9.9.1989
  • bokanmeldelser i Aftenp., Dagbl. og VG
  • N. J. Ringdal: Ordenes pris. Den norske Forfatterforening 1893–1993, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Edle Krog, u.å.; gjengitt i N. J. Ringdal: Ordenes pris, 1993, s. 464