Forfatter. Foreldre: Kontorsjef Torleiv Nedreaas (1880–1954) og Augusta Leonora Matilde Herschel (1881–1948). Gift 1) 1930 med forretningsmann Johan Nicolay (Nic.) Kieding (1.9.1892–1966), sønn av skipsfører, senere handelsmann Jørund Julius Kieding (f. 1860) og Antonia Barbra (“Tonny”) Gundersen (f. 1868), ekteskapet oppløst 1938; 2) 1947 med cand.jur. Aksel Bull Njå (18.3.1905–18.5.1993), sønn av murmester Aksel Njaa (1879–1955) og Bertine Lønning (1876–1956).

Torborg Nedreaas' forfatterskap er lite, men står sentralt i den norske etterkrigslitteraturen. Trilogien om Herdis, Trylleglasset, Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne, regnes som en av våre fremste realistiske klassikere, men forfatterskapet er sentrert om gåter og har en poetisk mangetydighet som også gir det modernistiske trekk.

Torborg Nedreaas levde sine første barneår i Bergen, men etter at foreldrene ble skilt, bodde hun deler av året i København sammen med moren og stefaren og gikk på folkeskole der. I sommerhalvåret bodde hun på Stord og fikk dermed lite skolegang. Istedenfor middelskole tok hun pianistutdannelse og ble musikklærer ved Singerakademiet og ved Bergen musikkakademi. Hun tilbrakte også et år i Paris, der hun ifølge henne selv “drev dank”. I ekteskapet med Nic. Kieding bodde hun i et villastrøk utenfor Bergen og fikk to sønner. Ekteskapet var stormfylt og ble oppløst 1938.

Under krigen flyttet Nedreaas til Stord med sønnene og sin halvt jødiske mor for å unngå tysk forfølgelse, og hun forsørget familien med å skrive ukebladnoveller og drive ulike former for matauk, som fiske. På Stord traff hun også Aksel Bull Njå, som kom som utsendt medarbeider for Norges kommunistiske parti (NKP). De giftet seg 1947 og bosatte seg på Nesodden ved Oslo. Nedreaas meldte seg inn i NKP 1946, men både hun og mannen ble ekskludert av partiet 1949, under den såkalte Furubotn-saken. Hun forble likevel trofast mot kommunismen, og hjemmet på Nesodden var lenge et samlingssted for ekskluderte kommunister, i tillegg til forfatterkolleger og litteraturinteresserte, og i 1970-årene kom mange av de unge fra Profil-miljøet.

Nedreaas begynte å skrive i 1930-årene. 1941 fikk hun oppført et teaterstykke, Magdalene, på Den Nationale Scene i Bergen, og 1945 fikk hun utgitt Før det ringer tredje gang, resultatet av lang tids produksjon av ukebladnoveller. Samme år fikk hun også ut novellesamlingen Bak skapet står øksen, som regnes som hennes litterære debut. Samlingen vakte oppmerksomhet, en anmelder skrev om en “intet mindre enn forbausende debutant”. Novellene, som alle handler om krigen, er påfallende antiheroiske og må ha brutt noen tabuer i fredsåret 1945. Flere av dem skildrer norske kvinners erotiske tiltrekning til de tyske okkupantene med overbærende innlevelse, andre antyder at nordmenns motiv for å gå inn i motstandsbevegelsen kunne være doble og uklare.

Torborg Nedreaas' politiske engasjement preger forfatterskapet. Likevel fikk hun en stor leserskare, som også lot seg begeistre av hennes skarpe og vittige radiokåserier gjennom mange år og av radioopplesninger fra Herdis-trilogien. Hun utfordret vante og vedtatte forestillinger, også de radikales. I debutsamlingen tar den mannlige fortelleren, en motstandmann, “tyskertøsene” i forsvar, og i Av måneskinn gror det ingenting fra 1947 skildrer hun aborter på en måte som kan skape tvil om de radikales forsvar for abort.

Mange kritikere mislikte fortellergrepet i denne romanen, som viser Nedreaas' fascinasjon for novelleformen. Fortelleren er en mann, som beretter historien til en ukjent kvinne. Gjennom dette grepet får romanen en rammefortelling, som den vi finner i bl.a. Boccaccios Dekameronen, som det også blir referert til i teksten. Ved siden av å være en kjærlighetshistorie bærer romanen frem en sterk, politisk anklage, som handler om sosial nød og klasseforskjeller, som ikke minst rammer kvinnenes kropper.

Det røde opprøret er også motiv i Trylleglasset, som ble Nedreaas' litterære gjennombrudd. Her bryter hun igjen sjangergrensene. Alle novellene er sentrert om én person, Herdis, og de danner et episk forløp som en roman. Herdis-skikkelsen har sterke selvbiografiske trekk, og Nedreaas følger henne videre i to romaner, Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne. Til sammen danner de tre bøkene en fortelling om Herdis' oppvekst fra tidlig barndom til hun er på terskelen til voksenlivet. Persongalleriet og det sosiale miljøet er tegnet med skarp psykologisk realisme og med en umiskjennelig bergensk språktone. Av sin vidunderlige mor, Franziska, har Herdis lært at løgnen kan være sannere enn sannheten, og i bøkene fremtrer det som en kvinneinnsikt, som for eksempel faren ikke har del i. Moren bringer med seg en atmosfære av musikk og erotikk og lidenskap og overstrømmer Herdis med glede og tårer, og det er vanskelig å skille opplevelsen av henne fra opplevelsen av byen, der det alltid regner. I Musikk fra en blå brønn erstattes regnet som dominerende metafor av brønnen, som Herdis både vil la seg sluke av og rive seg løs fra.

De varme hendene fra 1952 er en gjennomført politisk roman, som beskriver en situasjon i en nær fremtid, der Norge er blitt NATO-medlem og beredskapslovene satt i kraft, men der kommunistene fortsatt yter motstand. Den ble oppfattet som proklamatorisk og heroiserende og ble ingen suksess. Nedreaas gav den likevel ut igjen 1974, som et innlegg i kampen mot amerikanernes krig i Vietnam og norsk EF-medlemsskap.

Til tross for sine politiske standpunkter holdt Nedreaas i mange år radiokåserier i NRK, der hun kommenterte politiske forhold i og utenfor Norge med skarphet og ironi. I kåserisamlingen Ytringer i det blå hevder hun at kåseriene ble sensurert, og at hun i boken tok inn igjen det NRK hadde strøket. Hun hadde en stor lytterskare, noe som sikkert skyldtes at hun henvendte seg til lytterne i en humoristisk form, men med kløktig retorisk snert. Ofte lar hun en hverdagslig hendelse hjemme på Blylaget danne utgangspunkt for en fabel med tydelige politiske henspillinger.

I Stoppested og Den siste polka er tematikken igjen kjærlighetsforhold og kvinners begjær. Mange av kvinnene er ensomme og patetiske, andre lever ut en komplisert og selvdestruktiv erotikk, og vi gjenfinner mange av de samme motivene i Nedreaas' høre- og fjernsynsspill fra årene 1954–64, utgitt 1976 under tittelen Det dumme hjertet.

Ved å plassere Nedreaas som en realistisk klassiker er det fare for at en overser hvordan forfatterskapet problematiserer skillet mellom løgn og sannhet og ofte er bygd opp omkring mørke, farlige gåter. Nedreaas brøt tabuer med sine skildringer av kvinners seksuelle lyst og kroppslige erfaringer, men hun tegnet også kvinners begjær som en dragning mot underkastelse og død. Hun er blitt hyllet for sin skildring av mor–datter-forholdet, men det er et forhold som vises som dypt ambivalent.

Et viktig motiv i Ved neste nymåne er Herdis' fatale dragning mot menn som forbindes med død og kulde. I det hele er det dødssymbolikk knyttet til erotisk tiltrekkende menn i Nedreaas' tekster, og det er kanskje grunn til å ta alvorlig det Torborg Nedreaas selv sa om at fortellingen om Herdis skulle slutte med at Herdis “går i brønnen”.

  • Bak skapet står øksen, 1945
  • Før det ringer tredje gang, 1945
  • Av måneskinn gror det ingenting, 1947
  • De varme hendene, 1952
  • Stoppested, 1953
  • Musikk fra en blå brønn, 1960
  • Den siste polka, 1965
  • Ved neste nymåne, 1971
  • Ytringer i det blå, 1967
  • Det dumme hjertet, fem hørespill og et fjernsynsspill, 1976
  • Vintervår, 1982
  • Samlede verker, 7 bd., 1982
  • I. Engelstad m.fl. (red.): Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 3, 1990
  • B. Modal (red.): Nordens svale. Festskrift til Torborg Nedreaas på 70-årsdagen, 1976
  • intervju i Samtiden nr. 3/1979
  • HEH, 1979, 1994