Fysiker. Foreldre: Bonde Jørgen Sikkeland (1884–1969) og Ingrid Abigael Skjeltorp (1887–1989). Gift 1951 med sykepleier Sylvia Aase (1.9.1926–), datter av tannlege Kolbein Olav Aase (1898–1972) og Ruth Engzelius (1905–87).

Kjernefysikeren Torbjørn Sikkeland er internasjonalt kjent for å ha vært med på oppdagelsen av to transurane grunnstoffer, nobelium og lawrencium, ved University of California omkring 1960. Han var professor i eksperimentalfysikk ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim fra 1969 til 1993.

Sikkeland vokste opp på en gård nær Sarpsborg som nummer seks av 8 søsken. Han tok examen artium i Sarpsborg 1943 og cand.real.-eksamen med hovedfag i kjemi ved Universitetet i Oslo 1952 med professor Odd Hassel som hovedfagsveileder. Sikkeland tok doktorgraden i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo 1966. 1953–56 var han forsker ved Institutt for Atomenergi på Kjeller og arbeidet med å skille plutonium fra uran med kjemiske metoder. 1956 fikk han stipend fra NTNF for å arbeide ved Lawrence Berkeley Laboratory, og 1957–69 var han Staff Member der.

Ved Berkeley hadde professor Glenn Seaborg, som fikk Nobelprisen i kjemi 1951, lenge arbeidet med å lage og studere de ustabile grunnstoffene som er tyngre enn uran med kjerneladning 92. De har kortlivede atomkjerner, som kan dannes i kjernereaksjoner etter kraftige atomkollisjoner. Transuranene utfyller det periodiske system for atomene, og studiet av dem gir opplysninger om bindingskreftene i atomkjernene.

Seaborgs forskningsgruppe hadde funnet plutonium-94 i 1940, americum-95 og curium-96 i 1944, og så stoffrekken videre til nr. 101 i 1955. Sikkeland fikk arbeide sammen med denne verdensberømte gruppen, som hadde en ny og stor ioneakselerator, og han ble snart en viktig og idérik medarbeider, som nevnes nærmest etter Albert Ghiorso som oppdager av nobelium-102 (1958) og lawrencium-103 (1962).

Nobelium ble laget ved å bombardere curium-96 med karbon-6 ioner, og lawrencium fra bor-5 mot californium-98. De hadde et veldig vanskelig arbeid med å registrere strålingen fra de uhyre små mengdene av disse nye stoffene, som har flere isotoper og levetider på bare noen minutter eller sekunder. Det har vært noe diskusjon om den detaljerte tolkningen av måleresultatene, men Berkeley-oppdagelsene står fast. Nå er det påvist grunnstoffer helt opp til nr. 112.

Etter 12 år i California ville Sikkeland hjem til Norge, og han ønsket at hans tre barn skulle vokse opp her. Men i Norge var det ingen mulighet til å arbeide eksperimentelt med transuraner, så 1968–69 studerte han strålingsbiofysikk og spredning av lys i løsninger og emulsjoner ved Radiumhospitalet. Dette ble hovedforskningsfeltet hans som professor på NTH, og han og hans doktorgradsstudenter har publisert en del om det. Men Sikkeland fulgte fortsatt med i kjernefysikken, og han deltok i eksperimenter i Darmstadt og Berkeley helt opp til pensjonsalderen.

Etter Tsjernobyl-ulykken advarte han som kjernefysiker i aviser og utredninger mot atomkraftverk, og særlig mot radioaktive utslipp fra atomrenseanlegg i Dounreay i Skottland og mot planlagt avfallslagring i gamle gruver i Holtålen. For det fikk han Venstres miljøpris. Ellers ble det på instituttet hans forsket på fotoelektrisk frigjøring av elektroner fra metalloverflater, på hørselsfysikk, og på utvinning av energi fra havbølger med resonansmetoder.

Fysikkfagene på NTH var i 1970- og 1980-årene fordelt mellom seks professorer med hvert sitt småinstitutt, slik at Sikkeland for det meste foreleste for de første kursene for studenter som begynte på linjen for Teknisk fysikk. Han hadde et godt forhold til studentene, han var hyggelig og omgjengelig, og han deltok med glede på studentfestene. I perioder var han formann for Fysikkseksjonen og for Allmennavdelingen, som også omfattet andre fag ved NTH. Sikkeland er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Norges Tekniske Vitenskapsakademi.

    Et utvalg

  • Fission of nuclei at high excitation and spin, dr.avh. UiO, 1966
  • The Search for Element 102 (sm.m. A. Ghiorso), i Physics Today, vol. 20 nr. 9, 1967, s. 25–32
  • Stud. 1943, 1968
  • HEH 1994
  • D. Hoffmann, A. Ghiorso og G. T. Seaborg: The transuranium people. The inside story, London 2000
  • I. Svare og R. Wittje: Fysikk i Trondheim 1910–1995, http://www.phys.ntnu.no/instdef/ historikk/index.html