Forfatter.

Tor Ulven var først og fremst lyriker, men skrev også prosabøker og essays. Han hører til de mest originale lyrikere i sin generasjon. Hans lyrikk, som bl.a. er påvirket av Schopenhauer, gir uttrykk for en sterk dødsbevissthet og en livsfilosofisk pessimisme.

Ulven debuterte 1977 med den surrealistisk inspirerte diktsamlingen I skyggen av urfuglen. I denne, men også i de senere diktsamlingene, Etter oss, tegn, Forsvinningspunkt, Det tålmodige og Søppelsolen, som kom i årene 1980–89, gir han uttrykk for en tragisk livsholdning. Forfatterskapet i sin helhet er preget av en kretsing rundt temaer som død og forgjengelighet, samtidig som hans originale bildebruk understreker eksistensens magiske kvaliteter. I ungdommen tilhørte han et litterært miljø som tok preg av anarkisme og surrealisme. Han forlot aldri helt disse innflytelsene, men var ikke i senere bøker eksplisitt surrealist som i debutsamlingen.

Ulvens prosautgivelser, Gravgaver, Nei, ikke det, Fortæring, Avløsning og Vente og ikke se, samt den posthumt utgitte Stein og Speil. Mixtum compositum, vender seg i langt større grad enn diktsamlingene mot menneskelig eksistens.

Da Tor Ulven døde, hadde han i en årrekke levd i relativ fysisk isolasjon grunnet sykdom. Han var ikke desto mindre omtalt som en “forfatternes forfatter”. Dette skyldtes bl.a. hans ry blant kolleger, men også kontakten han på tross av sykdommen opprettholdt med omverdenen. Hans bøker var en avgjørende inspirasjonskilde for mange forfattere i 1980- og 1990-årene. Hans usedvanlig høye krav til språklig presisjon og tankemessig klarhet var med på å sette en ny standard. Han kan likevel ikke sies å ha dannet skole.

I Ulvens kretsing rundt eksistensfilosofiske emner er tiden som kategori vesentlig. Han er kjent for å være spesielt opptatt av “spor og rester”, menneskenes og naturens arkeologiske tegn. Tittelen Etter oss, tegn kan fungere som overskrift til hans samlede forfatterskap. Disse karakteristikkene stemmer også for prosabøkene, men ganske spesielt for Gravgaver, med undertittelen Fragmentarium. I kortprosaen skildrer Ulven ofte situasjoner der varheten overfor menneskelig uttrykksmåte og emosjonalitet kommer til syne, det samme gjør hans svarte slapstickhumor.

Ulvens essayistikk spenner fra tekster om andre forfattere til billedkunst. Han var spesielt opptatt av eldre nature morte-malere, men også av moderne billedkunstnere som den amerikanske maleren Edward Hopper. Essayistikken til Ulven er ikke eksperimenterende med form, men likevel dypt original i vinklingene. Selv om han tilstrebet en oversiktlig klarhet, er hans essays tydelig skrevet av en poet.

Tor Ulven forholdt seg tidlig og autoritativt til europeisk modernisme. Han gjendiktet bl.a. Claude Simon, Samuel Beckett og René Char. Han er også representert med gjendiktninger i antologier. Hans legitimitet som forfatter nærer seg i ikke ubetydelig grad av disse arbeidene.

Tor Ulven har hatt stor betydning for tidens norske litteratur. Innflytelsen spores sjelden direkte, men han blir ofte henvist til og diskutert. Etter sin død har han vært emne for hovedfagsoppgaver, doktorgradsarbeider og seminarer, og han blir lest av nye generasjoner.

  • I skyggen av urfuglen, 1977
  • Etter oss, tegn, 1980
  • Forsvinningspunkt, 1981
  • Det tålmodige, 1987
  • Gravgaver, 1988
  • Søppelsolen, 1989
  • Nei, ikke det, 1990
  • Fortæring, 1991
  • Avløsning, 1993
  • Vente og ikke se, 1994
  • Stein og Speil. Mixtum compositum, 1995 (posthumt)
  • Etterlatte dikt, 1996
  • Essays, 1997
  • Samlede dikt, 2000
  • Prosa i samling, 2001
  • SNL, bd. 15, 1998
  • T. Borge og H. Hagerup: Skjelett og hjerte. En bok om Tor Ulven, 1999
  • O. Karlsen (red.): Steinens hvorfor er ditt hvorfor. Om Tor Ulvens forfatterskap, 2003

    Oppslag på Internett, bl.a.

  • http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/ulventor.htm
  • http://www.aschehoug.no/oktober/dialogerto/ulven_t.html
  • http://www.nrk.no/litteratur/forfattere/195691.html