Teolog. Foreldre: Bonde Paal Olsen Aukrust (1883–1966) og Torlaug Børresen (1895–1973). Gift 18.6.1949 med Arnlaug Hermundstad (21.1.1922–7.5.2007), datter av statsstipendiat Knut Hermundstad (1888–1976) og Berit Grefsrud (1887–1973). Brorsønn av Olav Aukrust (1883–1929); fetter av Odd Aukrust (1915–) og Kjell Aukrust (1920–2002).

Tor Aukrust var dosent i religionshistorie og rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo, men det er først og fremst hans analyse av forholdet mellom kristendommen og det moderne industrisamfunn som har gjort hans navn kjent utenfor universitetet.

Aukrust vokste opp på gården Aukrust i Bøverdalen i Lom. Hans onkel, dikteren Olav Aukrust, var preget av Christopher Bruuns folkehøyskoletenkning og hans syn på norskdom og kristendom. Dette var tanker som også kom til å påvirke Tor Aukrust. Etter examen artium 1942 var han fast bestemt på å gå inn i folkehøyskolearbeidet, og i flere år studerte han norsk og historie med dette for øye. Men han kom etter hvert til å orientere seg bort fra Bruuns idealisme. Han begynte å studere teologi, og gjennom lesning av Karl Marx ble han influert av hans kritikk av idealistisk historieforståelse.

1949 tok Aukrust teologisk embetseksamen med beste karakter ved Universitetet i Oslo, og praktisk-teologisk eksamen året etter. 1950–59 var han stipendiat og hadde studieopphold i København, Göttingen og Basel. 1958 disputerte han for den teologiske doktorgraden på avhandlingen Forkynnelse og historie. En studie i spørsmålet om Kristi realpresens. 1959 ble han ansatt ved Norsk Menighetsinstitutt, som var opprettet 1956 for å skape større kontakt mellom kirken og det moderne industrilivet. Her ble han leder for et forskningsprogram som tok opp teoretiske og filosofiske spørsmål i forholdet mellom det kristne budskap og det moderne samfunn.

Aukrust ble ordinert til prest 1963, og etter en kort tid som vikarprest i Høvik var han 1964–71 residerende kapellan på Hamar. 1971 ble han utnevnt til dosent i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, og fra 1978 var han rektor ved Det praktisk-teologiske seminar samme sted, en stilling han hadde til 1988.

Tor Aukrust hadde avgjørende betydning for den tilnærming mellom kirken og arbeiderbevegelsen som fant sted etter den annen verdenskrig. Han arbeidet også for at kirken skulle ha en mer åpen holdning til kulturlivet. Allerede før han ble ansatt ved Norsk Menighetsinstitutt, hadde han vært opptatt av de problemer kirken stod overfor i møte med sekulariseringen og det moderne industrisamfunnet. I boken Mennesket i kulturen fra 1958 fremstilte han en rekke samfunnsdiagnoser, i første rekke av tidens ledende industrisamfunn USA og Vest-Tyskland. Tilknytningen til Menighetsinstituttet gav ham anledning til å arbeide videre med denne typen spørsmål, noe som resulterte i en teologisk sosialetikk i to bind med tittelen Mennesket i samfunnet (1965–66). Mens første bind behandler grunnlagsspørsmål, fokuserer annet bind mer på problemstillinger som har å gjøre med det moderne industrisamfunnet. Analyse og drøfting av forholdet til marxistisk og sosialistisk etikk er viet stor plass. For første gang i norsk sammenheng ble kristen sosialetikk tatt opp i en slik bredde. Boken kom til å få stor betydning for den “sosialetiske vekkelse” i kirken i 1970- og 1980-årene.

Aukrusts sosialetikk kom også til å danne det ideologiske grunnlaget for den kursendring som Arbeiderpartiet foretok i forholdet til kirke og kristendom i 1970-årene. 1973 ble det satt i gang en utredning som skulle vurdere partiets forhold til religion, og Aukrust kom med i dette arbeidet. Han skrev store deler av innstillingen, bl.a. fremstillingen av kristendommens forhold til kapitalisme og sosialisme. Denne bygde mer eller mindre direkte på Aukrusts sosialetikk. Hovedkonklusjonen i innstillingen var at det eksisterte en grunnleggende likhet mellom en sosialistisk og en kristen etikk, mens den kristne etikk derimot vanskelig kunne forenes med kapitalismen. Utredningen, som ble lagt frem 1974 med tittelen Kristendom og sosialisme, kom til å bane veien for vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte våren 1975, hvor partiet forlot sin nøytralitetslinje i religionsspørsmålet.

Som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar fra 1978 kunne Aukrust dra nytte av den innsikt han hadde vunnet gjennom doktorgradsarbeidet. Et hovedspørsmål i doktoravhandlingen var på hvilken måte Kristi nærvær realiseres i dag, en problemstilling som i høyeste grad var relevant for undervisningen i praktisk teologi. 1984 gav han ut en studiebok i prekenlære, den første i Norge på over 20 år: Exodus. Om forkynnelsens krise. Boken var preget av en folkekirkelig visjon om at kirken må nå ut til folket med sitt budskap: “Evangeliet tilhører folket, handler om folket – og når det når frem til folket, kommer det til sine egne.”

Som prestelærer kombinerte Aukrust det folkekirkelige perspektivet med teologisk faglighet; han var den første rektor ved Det praktisk-teologiske seminar med doktorgrad. Det sosialetiske engasjementet førte han også videre i denne perioden. I den viktige boken Tilbake til det ukjente (1982) tar han opp menneskets globale ansvar. I forholdet til de teologiske kandidatene var det likevel hans dypt personlige undervisning som gjorde mest inntrykk og ble høyest verdsatt.

  • Kristendom og verdensbilde, 1953
  • Forkynnelse og historie. En studie i spørsmålet om Kristi realpresens (dr.avh.), 1956
  • Mennesket i kulturen, 1958
  • Mennesket i samfunnet. En sosialetikk, 2 bd., 1965–66
  • Tilbake til det ukjente, 1982
  • Exodus. Om forkynnelsens krise, 1984
  • T. Aukrust: Folkelige Grundtanker – 100 år etter. Rapport fra en renegat, i Ki&K 1978, s. 595–610
  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 1990
  • H. J. Elstad: “...midt i Den norske kirke...”, i Det praktisk-teologiske seminar gjennom 150 år, 1848–1998, 1998
  • J. Midttun: Sosialdemokrati og folkekirke, 1998
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • S. Hjelde m.fl.: Festskrift til Tor Aukrust, 2001